Smarte byer krever smarte politikere. Det mangler vi.

Skal Oslo bli en smart by, krever det at våre folkevalgte både er sikkerhetseksperter og krevende, innovative kunder.

I 1980 tegnet jeg år 2000. For en syvåring er 20 år en evighet, åpenbart.

Tegningen inneholdt selvkjørende biler, selvsagt. Og flyvende biler. Og skyskrapere. Piller i stedet for mat. Og klær som av en eller annen grunn lignet ganske mye på kostymene Kiss hadde på seg i konsertopptaket jeg hadde sett hjemme hos en kompis som hadde VHS.

Oslo så ikke sånn ut i 2000. Langt ifra. Faktisk så Oslo ganske likt ut som i 1980. Lærdom: Det er vanskelig å vite hvordan verden ser ut 20 år frem i tid. Og det blir stadig vanskeligere.

Akselererende utvikling

Det som kompliserer spådommene, er at utviklingen øker i hastighet. Det er ikke lenger en jevn, lineær utvikling der alt som er kjent og kjært blir litt bedre for hvert år. Nå ser grafen ut som en hockeykølle – fordi det er store gjennombrudd på mange områder samtidig. Innen kunstig intelligens, sensorer, mobilteknologi, bioteknologi og nevroteknologi.

Hvert enkelt av disse gjennombruddene skaper nye muligheter. Og når de kombineres, oppstår teknologi vi ikke klarte å se for oss for 20 år siden. Det kommer som bestilt.

Ny verden, nye muligheter…

I 1950 bodde 30 prosent av verdens befolkning i byer. I 2050 gjør 66 prosent det, ifølge FN. Det er en dramatisk endring. Men det er også en mulighet til overlevelse for menneskeheten, for å sette det på spissen.

«En smart by bruker digitalteknologi til å gjøre byene til bedre steder å leve, bo og arbeide i.» Slik definerer stortingsmeldingen Digital agenda smarte byer. Det handler om mer enn å fly rundt i sølvfargede månestøvler og spise piller (selv om det åpenbart er den morsomste delen av det). Det handler om å bruke teknologien til å lage bærekraftige løsninger folk vil ha. Løsninger for transport, helse og velferd, vann, energi og avfall. Løsninger som tar vare på menneskene, kloden og den kommunale lommeboken.

Når byrådsleder Raymond Johansen står på scenen på Aftenpostens byutviklingskonferanse på Latter i kveld, går jeg ut fra at han vil uttrykke stor interesse for å finne frem til disse løsningene. Men hvordan i all verden skal han planlegge for fremtiden med så mange ukjente faktorer?

… og ny risiko

Én ting er jeg helt sikker på: Når fremtidens avfallshåndtering skal planlegges, er ikke løsningen å gi jobben til Veireno, men å ta i bruk sensorer som sier ifra når en kasse er full (i Veirenos tilfelle var sensorer overflødige, ettersom alle søppelkasser var overfylt hele tiden). Eller dukker det opp noe helt nytt og genialt om 10 år? Hva med veiene? Er løsningen på befolkningsveksten i byene å utvide kapasiteten på veinettet i Oslo? Eller kommer snart de smarte, selvkjørende bussene og flyvebilene jeg har ventet på i snart 40 år, slik at ingen trenger å eie egne biler og arealet på bakken kan brukes til folk?

Når eldrebølgen treffer oss for fullt, må vi da rekruttere titusener av helsearbeidere fra sørøst-Asia, eller kan vi ta i bruk helseteknologi som kan gi bedre helsetjenester, store offentlige besparelser og la folk være hjemme, slik de egentlig har lyst til? Trenger vi mer teknologi eller flere varme hender? Kan teknologien frigjøre hendene vi allerede har, slik at de kan gjøre det de er ment å gjøre?

Vi vet at mulighetene kommer. Dilemmaene også. Mange av dem er her allerede. Og som alltid er härligt også farligt. Nye muligheter gir nye risikoer.

Alt skal på nett

Ifølge analyseselskapet Gartner var 6,5 milliarder gjenstander koblet til nettet i fjor. I 2020 skal mer en 20 milliarder være det. Alt skal kobles til internett. Det betyr at alt kan hackes.

Med fare for å låte som Valkyrien-Leif: Hva med om noen hacker vannforsyningen til Oslo? Kutter strømmen? Kloakken? Bensinpumpene?

På teknologikonferansen South by Southwest i forrige måned overvar jeg en samtale om nettopp dette temaet mellom Robert Hansen og Tom Cross, to hackere som begge har gjort det skarpt innen datasikkerhet. De var skjønt enige om at sikkerhetsbransjen er dårligere på rekruttering enn hackermiljøet – men heller ikke i nærheten av like dårlig som myndighetene. Og da snakker vi altså om myndighetene i USA, home of Silicon Valley, DARPA, CIA, Apple, Microsoft, Google og Facebook, bare for å nevne noe.

Som om det ikke var nok, har Innovasjon Norge pekt ut smarte samfunn som et av de viktigste mulighetsområdene for norsk næringsliv i årene som kommer, noe som stiller store krav til det offentlige som kunde.

Noe forteller meg at det kan finnes et kompetanseproblem i Oslo kommune.