Märtha og mobbekortet

Prinsessen og sjamanen kan takke dialogpresten i Stavanger for at hun drar mobbekortet på deres vegne. Hun er ikke den første.

Dialogprest Silje Trym Mathiassen mener prinsesse Märtha Louise og sjaman Durek Verrett er blitt utsatt for en «kollektiv mobbekampanje».

Mange blir utsatt for sparking nedover, utfrysing og ignorering. Spyttes på i skolegården, kalles hore i innboks eller blir systematisk forbigått på jobb. Er det dette presten mener pressen gjør?

Anklagene om mobbing er som et ekko av debatten etter at Märtha Louise ble kritisert for å benytte tittelen sin i markedsføringen av bokutgivelsen med Elisabeth Nordeng. Kritikken ble trukket frem som eksempel på «prinsesse-mobbing». Også da en ny bok fra samme duo kom få år senere, ble mobbekortet raskt lagt på bordet, og en Dagblad-anmeldelse ble sagt å bære preg av «ren mobbing».

Mobbebegrepet blir degradert

Dialogpresten bidrar altså i en kjent linje, som går omtrent slik:

1. Prinsessen inngår et forretningssamarbeid

2. Bedriften lanserer et produkt

3. Prinsessetittelen brukes som markedsføringsledd, oppmerksomhet søkes med stor suksess

4. Produktet viser seg å ha udokumenterte påstander eller være problematisk, men pressen får liten eller ingen tilgang til å stille spørsmål

5. Forretningsvirksomheten inntar en offerrolle, og kritikk knebles som mobbing

Det er denne linjen dialogpresten legger seg på når hun drar mobbekortet på vegne av en innflytelsesrik og medievant prinsesse.

Vil presten redusere en voksen forretningskvinne til en som skal være unntatt kritikk? Reflekterte presten over at selve mobbebegrepet blir degradert til en beskyttelse for mektige og privilegerte?

Mediekritikk må være konkret og begrunnet

Mediekritikk er viktig, og kritikken kan være fortjent. Mitt inntrykk er at det har vært altfor mange løypemeldinger, noe jeg selv har kritisert siden starten.

Videoer av løpende mikrofonstativer, saker om ekskjæresteri og hastemeldinger som «nå har sjaman Durek Verrett landet», er eksempler på at noen trenger å sette minst én fot i bakken.