Kommentar

Hvem ledet DNB inn på feil vei i Luxembourg?

  • Ola Storeng
    Ola Storeng
    Tidligere økonomiredaktør
Styreleder Anne Carine Tanum så ingen grunn til å vurdere konsernsjef Rune Bjerkes stilling etter at Advokatfirmaet Hjort gransket opprettelsen av postkasseselskapene

Postkasseselskaper var ikke særlig mye verre enn andre ting DNB drev med i Luxembourg. Er det beroligende eller skremmende?

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det har gått med DNBs postkasseselskaper som med flere skandalesaker i andre selskaper.

Etter store medieoppslag og beklagelser kommer fase to. Et advokatfirma blir hyret inn for å gjøre en vurdering. Da snevres problemstillingen inn.

Det sås tvil om hvor alvorlig saken egentlig er. Det slås fast at ledelse og styre ikke er å klandre.

  • Granskingsrapporten: DNB brøt egne retningslinjer på to punkter

Det er gått snaut seks månder siden konsernsjef Rune Bjerke la seg flat, som det heter på journalistspråket.

«Vi gjorde noe vi ikke burde. Vi skal ikke tilrettelegge for eller hjelpe kunder med å unndra skatt», sa Rune Bjerke til Aftenposten 4.april.

Nyopprettede postkasseselskaper på Seychellene var blitt oppført som eier til innskudd som 42 kunder hadde i DNB Luxembourg.

Slik ble det vanskelig å spore hvem som var den reelle eieren av penger på konti i Luxembourg.

En glitrende, lønnsom idé

Hvor kom ideen fra?

EU vedtok i 2003 regler om at personer bosatt i EU-land skulle betale skatt på renteinntekter i det landet hvor pengene sto på bok (kildeskatt). Unntaket var hvis innskyteren oppga pengene til beskatning i hjemlandet.

Selskaper skulle være unntatt fra den nye kildeskatten.

Da kom følgende idé opp i DNB Luxembourg:

Opprett et selskap på Seychellene som så blir den formelle eieren av pengene på en konto i DNB Luxembourg. Da blir det ingen skatt å betale.

Og underveis ville det selvsagt påløpe gebyrinntekter til DNB.

Advokatfirmaet Hjort mener at man kan «legge til grunn» at dette var en lovlig «tilpasning» til de nye skattereglene.

Advokatfirmaet konkluderte i tillegg med at det heller ikke var i strid med DNBs etiske retningslinjer å bistå kunder med å opprette postkasseselskaper. Det utsatte nemlig ikke DNB for en «økt omdømmerisiko» - utover den som følger med å drive bankvirksomhet i Luxembourg.

Kanskje la Rune Bjerke seg for flat for tidlig? Eller ble advokatene for ivrige i arbeidet med å renvaske ledelse og styre?

Når etikk blir spørsmål om omdømme

Hjorts poeng er at bankvirksomhet i Luxembourg alltid har medført en risiko for en banks omdømme. Landets politikk med hemmelighold - sekretesse - ga kundene muligheter for å unnlate å oppgi inntekter eller formue til beskatning i hjemlandet.

Derfor formulerte Hjort følgende setning, som bør leses tre ganger:

«... vi (har) tatt utgangspunkt i at den generelle risikoen knyttet til å drive bankvirksomhet i Luxembourg, med de sekretesseregler som gjaldt der, var akseptert av konsernet. .....(D)et (vil) derfor i første rekke være et spørsmål om å vurdere den økte risikoen som det aktuelle tjenestetilbudet eventuelt medførte». (Hjorts uthevelse).

Etter Hjorts syn økte ikke postkasseselskapene faren for at DNB ble holdt ansvarlig for at kundene eventuelt unndro skatt.

Business as usual

Plutselig blir det lettere å forstå hvorfor dette «tjenestetilbudet» ble oppfattet som ukontroversielt og derfor ikke trengte å forelegges konsenledelsen og styret i DNB. Satsingen på «private banking» i Luxembourg var vel kjent og klarert til topps i konsernet, i 2005. Hva betydde det da om banken tilbød noen ekstra tjenester?

Hjort skriver også at «DNB Luxembourg har vært åpen om det aktuelle tjenstetilbudet. Flere enheter i DNB-konsernet har mottatt informasjon om virksomheten i Luxembourg, der det også har fremkommet at DNB Luxembourg bisto med etablering av offshoreselskaper».

Altså - den virksomheten som Bjerke tok avstand fra på strak arm i april, var i hovedtrekk kjent av mange i DNB, også av konsernrevisjonen.

Desto merkeligere blir det når Hjort systematisk legger til grunn at ledelsen i konsernet og styret i DNB Luxembourg ikke visste noen ting utover hva som eksplisitt fremgikk av styreprotokoller og lignende dokumenter.

Og der står det ofte ikke mye.

Tvilen må komme sjefene til gode

Det var først da Luxembourgs «sekretesseregler» fikk økende internasjonal oppmerksomhet fra 2007 at postkasseselskapene medførte en ekstra risiko for DNB, mener Hjort.

Men fortsatt visste konsernledelsen og styret like lite. Saken ble ikke «brakt opp» til konsernledelsen.

Slik går konsernsjef Rune Bjerke og styret går fri for all kritikk.

Rune Bjerkes taktikk: Satset på sin egen uvitenhet

Advokatene legger tydeligvis til grunn at det ikke var naturlig at konsernets ledelse selv stilte spørsmål. Vi inviteres i realiteten til å tro at hverken konsernsjef eller styreleder hadde et bevisst forhold til risikoen for DNB ved å satse på «private banking» for velstående kunder i Luxembourg.

Sluttstrek

Styreleder Anne Carine Tanum, som har vært medlem av styret siden 1999, skriver skriver i et ni siders forsvarsskrift til Næringsdepartementet at det er viktig å trekke lærdom av saken.

Det er litt sent.

Luxembourg ga rundt 2010 etter for kravet fra andre land om å åpne for å utveksle kontoinformasjon. I årene som fulgte, ble lovverket endret. Presset økte også på land som Seychellene.

I dag er det selvsagt vanskelig for DNB og andre banker å ta seg betalt for å selge diskresjon.