Kommentar

Ytringsfrihet er en ventil for maktesløse

Men mer rasisme i ordskiftet er også et stort problem.

Tegning: Marvin Halleraker

  • Frank Rossavik
    Frank Rossavik
    Kommentator
Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Skuren av kritikk mot og hets av Oslo-byråd Lan Marie Berg har nok en gang startet en diskusjon om ytringsfrihetens grenser. Og om hvor mye politikere må tåle. For det er utvilsomt et demokratisk problem hvis folk skygger unna politiske verv fordi belastningen blir for stor.

Mange har støttet Berg og ment at nå er det så ille at det trengs mer regulering. Noen har støttet henne, men også advart mot for hardhendte tiltak.

For å ta det viktigste først: Det er lett å argumentere for at det ikke finnes mer rasisme enn før. Det er også lett å argumentere for at det finnes mer.

Holdningsundersøkelser som tas opp over tid, viser at nivået av det som kan kalles rasisme, er lavt i Norge og sannsynligvis ikke høyere enn før.

Samtidig er den synlige rasismen utvilsomt mer utbredt. Tilgangen til sosiale medier betyr at alle mulige fordommer, rasismen inkludert, har ganske fritt leide. Før ble debattspaltene regulert av mediene.

Les også

Ord bør møtes med ord

Mer synlig rasisme

For Lan Marie Berg og andre som utsettes for rasisme, er det siste selvsagt viktigere enn det første. Mye av den offentlige debatten skjer nå i sosiale medier. Der er det mye dritt å få, også rasisme. Da hjelper det ikke at rasistiske holdninger er lite utbredt i befolkningen som helhet. Det store flertallet deltar ikke i debatter.

Å bekjempe ytringer som rammes av straffelovens paragraf 185, er ikke å bekjempe ytringsfriheten. Den begrenses jo nettopp av den såkalte hatparagrafen. Samt av paragrafer mot trusler, som Berg også får.

Det er ikke lov å hetse grupper på grunn av deres etnisitet/hudfarge, religion, seksuelle orientering, kjønnsidentitet eller nedsatte funksjonsevne. Det skal heller ikke være sosialt akseptert.

På den annen side må jakten på slikt ikke ende i en klappjakt på alle andre stygge ytringer. Som blant andre generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening har påpekt, er det nå en tendens til å gå etter også en mengde andre kraftuttrykk enn de som er ulovlige.

En slik jakt ville være blind for de sosiale forskjellene som ellers er i vinden som tema nå.

Et spørsmål om ressurser

Lan Marie Berg er den høyest profilerte Oslo-politikeren etter byrådsleder Raymond Johansen. Hun har ansvar for en rekke kontroversielle saker i kommunen, herunder byggeskandaler. Hun har makt over saksfelter som direkte berører folks liv, for eksempel biler og sykler.

På dager med særlig plagsomme syklister har jeg selv forbannet henne i mitt indre. Rettere sagt har jeg forbannet Oslo-byrådets sykkelsatsing. Den er en seier for MDG og Berg.

Men jeg er ressurssterk og har tilgang til flatene i et stort mediehus. Hvis jeg har behov for å protestere mot Lan Marie Berg, kan jeg lett gjøre det.

Den privilegerte posisjonen gjør det også lett å puste med magen. Jeg kan tenke at syklister plager meg personlig, men sykkelsatsingen har gunstige sider i det store bildet. Ikke gunstige nok til at jeg aktivt vil heie på den, men nok til å prioritere å kritisere andre ting i stedet.

Les også

Netthets er blitt hverdagskost

Mer enn vanlig mislikt

Jeg vet ikke hvor logisk det er, men den store muligheten til å komme til orde, gjør det også lettere å la være.

Annerledes er det for folk uten slike privilegier. Ikke alle sinte debattanter er ressurssvake i bokstavelig betydning. En del kan ha bra økonomi, for eksempel. Men de kan være eldre og føle seg litt på vei ut. De tenker at samfunnet endres raskt og til deres ugunst. De har kanskje bilen som en av få gleder i livet. De klarer ikke alltid å skvette unna for uvørne syklister. Muligens irriterer de seg i tillegg over at skattepengene deres sløses bort av Oslos store samferdsels- og miljøprosjekter.

Da er byråd for miljø og samferdsel Lan Marie Berg en politiker de har mer enn vanlig lite sans for. I tillegg er hun ung, smart, veltalende og iblant konfronterende i stilen. «Vi elsker bomringen!» har hun for eksempel sagt.

Lovlige kraftuttrykk

Det er ikke så rart at folk hisser seg opp. Og hisser de seg opp, samtidig som de føler seg maktesløse, er et utbrudd mot Berg i en Facebook-gruppe av likesinnede kanskje det eneste som kan få dem til føle seg litt bedre.

Noen vil da bringe inn kjønn og hudfarge som ytterligere «poenger». De fortjener motbør, i enkelte tilfeller også straff. Men det er ikke ulovlig å kalle noen en «drittsekk», ikke engang «drittkjerring», for å ta noen andre fra den store sekken av mindre pene kraftuttrykk.

Det bør heller ikke bli ulovlig. Kraftuttrykk er uttrykk for maktesløshet. De bør møtes med kritikk og med større saklighet av andre debattanter. Særlig viktig er det når belastningen blir ekstra stor for enkeltpersoner. Men oppgaven hører til på dette nivået, ikke hos politiet. Ytringsfriheten har mange funksjoner, men en av dem er å være en ventil nettopp for maktesløse.

Les mer om

  1. Lan Marie Nguyen Berg
  2. Ytringsfrihet
  3. Rasisme