Kommentar

Lille speil på veggen der, hvem er norskest i landet her? | Helene Skjeggestad

  • Helene Skjeggestad
    Helene Skjeggestad
    Korrespondent i Russland

Nasjonalisme er et politisk verktøy. Har kulturministeren lest bruksanvisningen?

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Vær stolt av det norske! Kvikk Lunsj og brunost. Marit Bjørgen og Ole Einar Bjørndalen. Dugnad og grøt. Generasjoner har skapt det typiske norske».

Slik starter kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) sin julehilsen til følgere og venner på Facebook lille julaften.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Noen takket for fine ord, andre lurte på om dette var kulturministerens forsøk på å ta opp popularitetskampen med innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp).

Helleland viser også til en situasjon ved Nylund skole i Stavanger der barna nynnet «Deilig er jorden». Det er snodig at kulturministeren ikke har fått med seg at rektoren ved skolen har avkreftet at dette handler om sensur.

Markeringsbehov

Kanskje ville kulturministeren bare ønske god jul. Bunadsfin og stolt over julepyntet stue, tenkte hun kanskje at dette var en passende anledning å markere seg som kulturminister.

Under kan du lese hele innlegget.

Den siste tiden har Helleland fått kritikk for å være mer idrettsminister enn kulturminister, og dette var kanskje en anledning til å vise at kultur – det er også viktig for Høyre-statsråden.

Tidligere debatter

Kanskje var det så enkelt, og i det lys virker det unødvendig å henge seg opp i at vi har en kulturminister som er over gjennomsnittet opptatt av Kvikk Lunsj og brunost. Men det er fristende å spørre – hva er motivet til Helleland?

Debatter om hva som er «det norske» eller «norsk kultur» er som regel emosjonelt drevet og fører lite nytt med seg. Hvis det var noe å lære av sist runde med Christian Tybring-Gjedde (Frp) i 2012 og 2013, var det vel at «norsk kultur» er et dårlig begrep for å diskutere hva som egentlig er saken.

Da var det antagelsen om at det norske samfunnet settes under press av innvandring fra muslimske land, men det endte opp som en diskusjon mellom Tybring-Gjedde og Hadia Tajik (AP) om hvem som er glad i pinnekjøtt.

Et skille

Helleland må da vite hvilket klima hun sender dette budskapet ut i. Klart hun har fått med seg den bølgen av nasjonalkonservatisme som blåser over Europa. Det er godt kjent at retorikken til Sylvi Listhaug har en polarisende effekt på samfunnsdebatten.

Trolig er dette en hilsen fra en kulturminister som vil understreke at hun bryr seg om kultur. Men samtidig beveger hun seg inn på en vei der man bruker nasjonalisme som et politisk verktøy ved å skape et skille mellom «det norske» og «det andre».

Heidi Nordby Lunde, også fra Høyre, reagerer på innlegget til kulturministeren:

Stor omveltninger

Slenger en rundt seg med begreper som «nasjon» og «nasjonalisme», er det greit med en avstikker til teorien og historien.

Etter store samfunnsomveltninger, som den franske og den industrielle revolusjonen, oppsto det et behov for å omdefinere samfunnsstrukturen. Man gikk fra lite sosial mobilitet, til større sosial mobilitet, og med det et behov for nye tradisjoner og identiteter. Nasjonen forandrer seg, den skapes, og nasjonalisme er ønsket om å skape samsvar mellom denne skapte nasjonen og staten.

En måte å se teoretisk på nasjonalisme er dermed å se det som et politisk program, en idé, eller politisk bevegelse for å realisere nasjonalstaten.

Ved å bruke nasjonalisme som politisk verktøy, sier man indirekte at det er et misforhold mellom den skapte nasjonen og staten. Så finnes det selvfølgelig ulike grader av dette. Fra arrogante, men uskyldige, «det er typisk norsk å være god» til forbrytelsene under Den annen verdenskrig.

I dag ser vi likevel protestpartier i Europa som bevisst bruker nasjonalisme til å mobilisere mot en stat som har beveget seg, i deres syn, for langt bort fra nasjonen.

Der er vi ikke i Norge.

Norge er fremdeles et land der forskjellene er små. Politikken er stort sett drevet av konsensus og forlik, og samfunnsdebatten er som regel god og åpen. Å slenge ut noen setninger om brunost og vår kristne arv, virker – og er nok også – uskyldig motivert.

Debatter om «det norske» ender i beste fall i selvfølgeligheter. Det gjør det trolig denne gang også.

Med nasjonalismen på fremmarsj i Europa, er likevel ikke dette tiden for å starte en konkurranse om hvem og hva som er norskest.

helene@aftenposten.no

Snapchat: Skjeggesnap

Flere kommentarer fra samme kommentator?

Les også

  1. Det europeiske prosjektet slår sprekker. Det er på tide å snakke om nasjonalisme igjen.

  2. Vladimir Putin som det andre alternativet | Helene Skjeggestad

  3. Joe & The Juice fanger ikke min tidsånd | Helene Skjeggestad

Les mer om

  1. Nasjonalisme
  2. Samfunnsdebatt
  3. Linda Hofstad Helleland
  4. Jul