Kommentar

Jenter som bryter glassveggene, står fortsatt alene | Hadia Tajik

  • Hadia Tajik

Hadia Tajik har selv knust glasstaket og muligens noen glassvegger. Her skriver hun om jenter og kvinner med innvandrerbakgrunn som gjennom skole og jobb tilsynelatende klarer seg fint i det norske samfunnet, men som av ulike grunner holder seg unna arenaer som lærer dem å sette selvstendige sosiale og seksuelle grenser og ta livets store veivalg selv. Monica Strømdahl

Dette er en av vår tids kvinnekamper: Jenter som må leve ærbare liv fra de er ganske små. Jeg håper at årets kvinnedagsmarkering får det til å single i både glasstak og glassvegger.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I likestillingsdebatten har vi en debatt om det finnes «glasstak», altså en begrensning som kvinner på vei oppover i arbeids— og næringsliv møter når de nærmer seg toppen. Det er en viktig debatt.

Men vi snakker lite om «glassvegger». Jenter som lever i samme samfunn som oss, som vokser opp side om side med våre barn, men ikke sammen med dem.

Er hun undertrykket - eller velger hun det selv?

Du ser henne hver dag på skolen, eller på jobben. Men du møter henne ikke i idrettslaget, på klassefesten eller på pilsen etter jobb. Er hun undertrykket, eller velger hun det bare bort? Kanskje hun ikke liker øl, og det er jo en ærlig sak. Dessuten er hun jo så flink til lekser og arbeid. Ingen grunn til å gjøre et stort nummer utav dette. Alle skjønner jo at det vil gå bra med henne: Den unge jenta med innvandrerbakgrunn.

Men jenter som ikke deltar på sentrale fellesarenaer går glipp av viktig kunnskap: De bygger ikke opp evnen til sosiale forhandlinger. Det som skaper gode ledere er gjerne erfaringer fra å trene et idrettslag, og lede frivillige prosjekter.

De lærer heller ikke å sette selvstendige sosiale og seksuelle grenser: Fordi far, mor eller søsken alltid setter grensene for dem – og grensen er totalavholds.

De trener ikke opp evnen til å ta store beslutninger for sitt liv, for ved de store veivalgene deres: utdanning, karrière, ekteskap, legger familien velmenende, men sterke føringer.

Ser du glassveggen de lever bak?

Jenter kan stå igjen med en bunnløs ensomhet

I ytterste konsekvens kan resultatet bli alvorlig: Hvis dette er jenter som på et tidspunkt har en konflikt som gjør at de bryter med familien, står de mer alene enn de fleste klarer å begripe.

Å lære å «eie» seg selv i voksen alder, når du aldri har gjort det som ungdom, er en vanskelig oppgave.

En som gjennom oppveksten ikke har fått brynt seg på å ta selvstendige beslutninger står plutselig der i et offentlig botilbud og skal styre sin egen hverdag. Sette grenser for gutter og alkohol. Å lære å «eie» seg selv i voksen alder, når du aldri har gjort det som ungdom, er en vanskelig oppgave.

Heldigvis ender de færreste i slike situasjoner. Men de som gjør det, står igjen med en bunnløs ensomhet.

Mange havner ikke i konflikt med sine foreldre. Skal vi likevel bry oss med hva slike liv kan gjøre med dem?

Ja. Hvis ikke, reduserer vi mulighetene deres til å lykkes i samfunnet vårt – til å virkelig mestre det norske ved Norge, til å lede, til å ta plass og ansvar på samme måte som vi har som mål at andre jenter skal kunne gjøre.

Familiens omdømme er dens viktigste valuta

Det er ikke alt man kan gjøre politikk utav, advarte en sosiolog meg en gang jeg pekte på dette. Hvordan man oppdrar sine barn er et privat anliggende. Dessuten finnes det jo også etnisk norske, og dypt troende kristne, som setter lignende grenser for sine barn. Ingen grunn til å gjøre dette til et «innvandrerproblem».

Det er sant. Likhetstrekkene er mange. Men forskjellen er likevel denne: Kommer foreldrene dine fra en kultur der storfamilien står sterkt, bærer du hele familiens omdømme på dine skuldre. Særlig hvis du er jente.

Den viktigste «valutaen» en slik familie har, er hva alle andre sier om dem. Da kan ikke jentene ha en adferd som påkaller uønsket negativ oppmerksomhet, som å være på klassefest eller dra på overnattingstur med klassen. En adferd som etter alminnelige norske standarder ikke bare er normal, men en viktig del av veien mot å bli en ung voksen.

Det handler i stor grad om seksuell kontroll

Noen kaller det sosial kontroll. Altså hva slags adferd som møtes med aksept og ikke i den nære kretsen av mennesker man har rundt seg. Kan man leke, le og tøyse med personer av det annet kjønn, eller møtes det av sanksjoner? Kan man la seg bli forelsket, eller må det forbli hemmelig?

Mye av den sosiale kontrollen i slike kulturer handler om seksuell kontroll. Ærbarheten er ofte synonymt med det å være «ren», ubesudlet av andres blikk eller kropp.

Dette er en av vår tids kvinnekamper: Jenter som må leve ærbare liv fra de er ganske små.

På sentrale fellesarenaer som burde være viktig for alle de som vil bygge et sterkt, felles Norge – der alle har like muligheter, er det et mønster i fravær fra jenter med innvandrerbakgrunn.

Ta idrett som ett eksempel.

Gutter kan være med på mer

Gutter med innvandrerbakgrunn er omtrent like aktive innen organisert idrett som gutter med såkalt etnisk norsk bakgrunn, altså opp mot 40 prosent. Mens jenter er klart underrepresentert. Bare 23 prosent av jentene med innvandrerbakgrunn er med i idrettslag.

Grunnene til dette er mange, blant annet økonomi og foreldres forventninger til bruk av fritid. Men forskning gjort av NOVA, avdekker også at jenter med innvandrerbakgrunn kan møte særlige restriksjoner.

Ikke først og fremst i form av direkte forbud fra foreldre eller andre om ikke å delta, men dypt sosialiserte og kroppsliggjorte motivasjoner og kjønnsidentiteter: «Ordentlige jenter» spretter ikke omkring i en gymsal sammen med svette gutter og i lite klær.

Forskjeller i landbakgrunn. Jenter med bakgrunn fra Iran er like aktive som såkalt etnisk norske

Her kan det være forskjeller i landbakgrunner og hvor lenge familien har bodd i Norge. I alle fall antyder FAFO i en rapport om Osloungdoms deltagelse, at jenter med bakgrunn fra Iran er like aktive som såkalt etnisk norske, mens deltagelse ser ut til å være lavere blant jenter med bakgrunn fra Tyrkia, Irak og Pakistan.

Lovbrudd er «enklere»

Det er så mye lettere for samfunnet å forholde seg til lovbrudd: Tvangsekteskap, vold i nære relasjoner og omsorgssvikt er forbudt ved lov, det kan reageres med politi, rettsvesen og konsekvenser. Politikere kan gå på barrikadene og få medieoppslag på harmdirrende utspill om hvor intenst de er imot lovbrudd, og gjerne at straffene burde skjerpes ytterligere.

Å påføre sine barn dårlig samvittighet er derimot noe foreldre har gjort i generasjoner, i alle kulturer, til alle tider. Det er ikke mulig – eller hensiktsmessig – å lovregulere. Hva skal politikerne gjøre her?

Møysommelig arbeid egner seg ikke like godt for utspill i avisen. Å bryte kulturelle barrièrer er ikke gjort i en håndvending. Men det krever blant annet at vi gjør tersklene for deltagelse på klasseturer, til idrettsforeninger og fritidsklubber så lave som mulig. At vi inviterer til kontakt med foreldrene, viser dem hva slags steder dette er i praksis, reduserer bekymringene deres. At vi bygger kunnskap og tillit.

Foreldrene er nøkkelen

I NOVA-rapporten er jentene som er intervjuet nøye med å understreke at de har et godt forhold til foreldrene sine. De blir ikke undertrykket og foreldrene anses ikke som strenge.

I disse utsagnene ligger det viktig lærdom for storsamfunnet også: Det er uklokt å avskrive foreldrene og tillegge dem holdninger om at de ikke bryr seg om barna sine. Skyver vi foreldrene vekk, mistenkeliggjør og fordømmer dem, skyver vi dem også ytterligere vekk fra samfunnet.

Gjør vi det, er det jentene selv som ender opp med å betale den høyeste prisen.

  1. mars er drøye to uker unna. Jeg håper at årets markering får det til å single i både glasstak og glassvegger.

For mens kvinner som bryter glasstaket blir feiret, står jenter som bryter glassveggene fortsatt ganske alene.

Hadia Tajik er stortingsrepresentant og nestleder i Arbeiderpartiet

Twitter: @HadiaTajik


Mer om jenter (og gutter) med innvandrerbakgrunn:

Om drøyt to uker er det 8. mars og kvinnedag. Oppkjøringen til årets tog i Oslo har vært preget av dette:

Du kan høre sendingen her, i Podbean eller via iTunes, der du kan abonnere på Debattert. I iTunes kan du også vurdere og gi tilbakemeldinger på podcasten.

Også Aftenpodden har diskutert saken i ukens podcast: Er det fortsatt et med 8. mars-tog?

Abonner på podkasten via RSS-feed med denne, eller lytt herfra med ett klikk:


Lyst til å skrive ? Les denne først:

Les også

Seks tips til en Aftenposten-debattant

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kultur
  2. Innvandring
  3. Hadia Tajik
  4. Kvinnedagen (8. mars)

Relevante artikler

  1. DEBATT

    En mann skal ha kontroll på «sine» kvinner, men også han kan være utsatt for kontroll

  2. DEBATT

    Æreskultur kan være et mentalt fengsel. Hersketeknikkene får nå en motgift

  3. OSLOBY

    Lei av negative nyheter? Her er syv positive trekk ved dagens Oslo-ungdom

  4. SID

    Skamløse jenter, jeg står klar med sleggen. Glassburene skal knuses. | Jakob Semb Aasmundsen

  5. SID

    Hva er egentlig sosial kontroll og æresvold? Her er definisjonene

  6. KOMMENTAR

    «Unnskyld, jenter. Jeg har vært feig og unnvikende»