Kommentar

Frankrike har fått nok. Terror har gjort politikerforakt og mistenksomhet mot innvandrere til den nye normalen | Per Kristian Haugen

  • Per Kristian Haugen
    Per Kristian Haugen
    Kommentator
Den nye franske revolusjonen

Velgerne er sinte, oppgitte og ikke så lite kyniske. Det er en eksplosiv oppskrift.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Ett minutts stillhet for å minnes terrorofrene, en stund for kollektiv sorg og ettertanke. Det var formålet med minneseremonien i Nice mandag. Slik ble det også, men det er ikke dette som kommer til å bli husket.

Størst inntrykk gjorde den aggressive mottagelsen som den franske statsministeren fikk. Manuel Valls ble regelrett buet ut av en fiendtlig folkemengde.

En slik stemning er ikke hva man forventer i en by der mange er lamslått av sorg. Noe dyptgripende må ha skjedd, men det er ikke helt enkelt å sette ord på skiftet.

En konstant påkjenning

Det vi kan konstatere, er at Frankrike og Belgia har opplevd tre store terrorhandlinger i løpet av et tidsrom på åtte måneder. Først i Paris i november, så i Brussel i mars og nå i Nice. Før det igjen skjedde angrepet på satiremagasinet Charlie Hebdo i januar i fjor.

  • Frank Rossavik skrev denne kommentaren dagen etter tragedien i Nice: Den farlige avmakten

Det er mye forlangt at folk skal bearbeide så mange sjokkartede inntrykk på så kort tid. Det har heller ikke vært smertefritt. Men først nå begynner vi å ane hvor dårlig det egentlig har gått. Tilliten til statsmaktene ser ut til å være vesentlig svekket.

Skapte forventninger

Tenk på tiden umiddelbart etter terroren mot Charlie Hebdo. Da så verden en president François Hollande som personifiserte nasjonens sorg med verdighet og menneskelighet. En stund virket det som om han hadde vokst med oppgaven.

Dersom terroren ikke hadde fortsatt, kunne konklusjonen ha blitt at den sterkt kritiserte Hollande omsider hadde fått et fast grep om sin krevende oppgave.

En risikabel strategi

Dessverre gikk det ikke slik. Terroren har fortsatt, og ingen tør si når den er over. Den erkjennelsen er farlig for en politisk leder som mest av alt ønsker å gi inntrykk av trygghet og kontroll.

Hollande har mobilisert den franske statens formidable sikkerhetsapparat. Siden november har landet levd i permanent unntakstilstand. Likevel klarer personer med onde hensikter å snike seg under radaren gang på gang. Det undergraver statens autoritet.

En sluknet stjerne

I Nice ble Valls rammet av dette på en særdeles ydmykende måte. Da han ble statsminister i 2014, oppfattet mange ham som en kommende stjerne og en potensiell fornyer av det stivnede franske sosialistpartiet.

Statsminister Manuel Valls (til høyre) har mistet popularitet i takt med den synkende støtten til president François Hollande (til venstre).

Nå er Valls like upopulær som den hardt pressede presidenten. En stor politisk karrière kan være ødelagt.

Hollande har prøvd å vise styrke, men har bare oppnådd å fremstå som maktesløs.

Sparte ikke på kruttet

Dette trenger en forklaring: I de første timene etter ugjerningen i Nice etterlot Hollande ingen tvil om at Den islamske stat (IS) sto bak. Som den reneste Donald Trump tok han seg ikke tid til å vente på kompliserende fakta. Det viktigste var å markere handlekraft.

Hollande varslet opptrapping av den franske krigføringen mot IS i Irak og Syria. Senere kom appeller om at flere franskmenn måtte melde seg til tjeneste i reservestyrkene.

Vel og bra, men det er ikke innlysende at disse tiltakene hjelper mot et problem som åpenbart har dype retter hos en muslimsk minoritet på fransk jord.

Vanskeligst på hjemmebane

Avmakten vises ved at det er enklere å føre krig i fremmede land enn å gjøre noe i sin egen bakgård. Folk ser dette og trekker sine egne konklusjoner.

Opposisjonen, med Nicolas Sarkozy i spissen, forlanger nye tiltak og en forklaring på at ikke mer er gjort. Å kreve dette er opposisjonens rett og plikt, men høyresiden i fransk politikk har selv ikke mye å skryte av.

Hverken Sarkozy (president 2007–2012) eller forgjengeren Jacques Chirac (1995–2007) brukte større krefter på problemene med integrering. Sannheten er at utvklingen av parallellsamfunn har pågått gjennom flere tiår under regjeringer med ulik politisk farge.

Venter i kulissene

Her er vi fremme ved en politiker som har vind i seilene nå om dagen. Marine Le Pen trenger strengt tatt ikke å si stort. Franskmennene tenker sitt uansett.

Marine Le Pen håper å lede Nasjonal Front frem til et stort gjennombrudd i valget neste år.

Mekanismen virker ubønnhørlig: For hver terroraksjon får Nasjonal Front litt mer oppslutning.

Til slutt blir støtten så stor at partiet oppnår reell makt. Det kan skje under presidentvalget 23. april og 7. mai neste år.

Svekket av indre strid

Sosialistpartiet er i strid med seg selv. Mange på den moderate venstresiden nekter å gå til bunns med Hollande ved roret. Men Valls er neppe kandidaten å satse på

Republikanerne, det moderate høyrepartiet, er også uenig med seg selv. En ny runde med Sarkozy er lite fristende for mange. Ambisiøse utfordrere står klar.

Men de etablerte politikerne sliter mer med troverdigheten enn noensinne. Da kan ytre høyre få en historisk sjanse.

Velgerne er sinte, oppgitte og ikke så lite kyniske. Det er en eksplosiv oppskrift.

Les mer om

  1. Frankrike
  2. Nice
  3. Belgia
  4. Paris
  5. Brussel
  6. Charlie Hebdo
  7. Den islamske staten (IS)