Kommentar

Erna Solberg må sette seg mål | Trine Eilertsen

  • Trine Eilertsen
    Trine Eilertsen
    Politisk redaktør

Foto: Inge Grødum

Erna Solbergs store prosjekt er å få flere inn i arbeidslivet. Men regjeringen hennes vil ikke måles på det.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Statsminister Erna Solberg (H) inviterer til en dugnad som må lykkes. Foto: Olav Olsen

Jordbær, is, stekende varme, spørsmål om Finnmark, beredskap og #metoo. Men statsminister Erna Solberg (H) snakket mest om inkluderingsdugnad under sin halvårlige pressekonferanse, det store prosjektet som alle håper går bra.

Det må bli mer enn en samling anekdoter.

Akkurat passe antall arbeidstagere

På vei inn i sommeren kan Erna Solberg glede journalister og velgere med at økonomien får fart på seg igjen, og at arbeidsgiverne søker flere folk. Men oppgangstider kan også føre utfordringer med seg, som at det ikke er nok kvalifisert arbeidskraft å oppdrive. Dermed vil lønningene lett gå opp, slik at prisene på norske varer går opp. Øker lønninger og priser for mye sammenlignet med landene vi konkurrerer mot, er det farligere for norsk handel enn en Donald Trump på speed.

Takk til arbeidsinnvandrerne

Erna Solberg minner om at vi i forrige oppgangsperiode løste dette med arbeidsinnvandring fra de nye EU-landene. Ulempen var at den spektakulære oppturen gjorde det mulig så å si å glemme en hel gjeng med folk – de som av ulike grunner forsvant inn i, og forble i, utenforskapet. Norge hadde råd til å sørge for dem, og arbeidsgiverne hadde råd til å takke nei.

  • Begrensning av innleie var det verste. Her er de 40 kamelene Erna Solberg har måttet svelge siden valget.

En vakker tanke

Denne gangen skal vi løse det på en annen måte, sier Solberg. Denne gangen skal Regjeringen klare det ingen norsk regjering har klart på flere tiår: bruke oppgangsperioden til å åpne dørene for alle dem som vanligvis ikke passer helt inn i arbeidslivet. De med hull i CV-en, nedsatt funksjonsevne, innvandrerbakgrunn, bare for å nevne noen barrièrer.

Hvordan måle suksess?

Men hvordan vet vi at den lykkes? Erna Solberg er opptatt av at suksess og god politikk ikke kan måles ved å se på vedtak og bevilgninger. Det er et godt poeng. At pengene er vedtatt bevilget, er bare første steg på vei mot målet og knapt nok det. Av og til kan det faktisk forsterke en gal utvikling, men det er en annen debatt.

Inkluderingsdugnaden er en kjempesatsing, men måles ikke på mer enn at staten forplikter seg til at 5 prosent av nyansatte har nedsatt funksjonsevne eller såkalt hull i CV-en. Det skulle bare mangle, og det blir litt spedt. For hva skal tiltakene ende i?

Statsminister Erna Solberg avholdt sin halvårlige pressekonferanse tirsdag. Foto: Ruud, Vidar / NTB scanpix

Måltall gir fallhøyde

Enhver kan identifisere seg med tanken: Hvis ingen måler fremgangen din på uhildet vis, kan du jo selv vurdere hvor bra det går, en politisk spesialøvelse. Det er koselig, dét, og da unngår man kanskje anklager om at man ikke når egne mål. Spørsmålet her, som ellers, er om disse vage målene fungerer som motivasjon. Statsråder er bare mennesker, de også, og det er jo ikke vanskelig å oppdrive statsråder som har trodd at jobben er gjort med vedtaket og avsparket. Oppfølging er ikke like moro.

Andre skal fikse det

Det er næringslivet, kommunene, de frivillige organisasjonene, attføringsbedriftene, bemanningsbransjen og de som står utenfor selv som skal gjennomføre dugnaden, ikke Regjeringen. Den skal bare legge til rette for den. Dessuten ligger det i dugnadens natur at den for så vidt er frivillig, og hvem lager måltall på den slags?

Likevel, det må være noen størrelser vi kan diskutere når Erna Solberg søker gjenvalg høsten 2021, størrelser som forteller om dugnaden har lykkes eller ikke.

Tallene må bli bedre

Ledighetstall er på grensen til uinteressant i en oppgangsperiode. De skjuler utenforskapet fordi de vi her snakker om, gjemmer seg i andre statistikker. Som den som forteller at hver femte nordmann i alderen 20 til 66 ikke er i arbeid. Det tallet må jo ned.

Spørsmålet er om dugnaden virker så raskt at den får effekt inn i oppgangsperioden. I så fall er det mye å hente. Skulle sysselsettingsandelen blant innvandrere bli like stor som hos majoritetsbefolkningen, utløser det 90.000 flere sysselsatte. Færre uføre, færre på deltid, flere som jobber etter fylte 62 år og flere kvinner og ungdommer i jobb kan øke antall sysselsatte med nærmere 200.000, bare for å nevne noe.

Det hadde vært dristig å leke med noen måltall her. Det bør uansett være mulig å ha en formening om hva som skjer om vi ikke er kommet videre om tre år.

Forbi anekdotene

Det finnes få ting politikere elsker mer enn anekdoter fra virkeligheten som kan underbygge deres politikk eller problembeskrivelse. Det kommer helt sikkert mange fine anekdoter ut av inkluderingsdugnaden. Regjeringens oppgave er å vise at den klarer å systematisere anekdotene og erfaringene slik at de store tallene endrer seg.

Så vet vi at forklaringene på det omfattende utenforskapet i Norge er så sammensatte at de ikke løses på en helg, for ikke å si stortingsperiode. Det er skummelt å sette seg konkrete mål, enda verre å tallfeste dem. Men dette er et av de viktigste politiske prosjektene i vår tid.

Da må Regjeringen, som ellers ikke synes å nære frykt for måltall, våge å flagge noen ambisjoner.

Les mer om

  1. Arbeidsliv
  2. Sykefravær
  3. Erna Solberg
  4. Frivillige
  5. Næringsliv
  6. Trine Eilertsen