Kommentar

Fremtidens mat er digital

  • Joacim Lund
    Joacim Lund
    Kommentator
Datastyrt dyrking innendørs gir svimlende muligheter - og løser mange av jordbrukets problemer.

Norge er lite egnet til jordbruk. Nei, da. Det var før i tiden, det.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Var jeg konge i London, sa bonden, ville jeg kjøre omkring på gaten på et lag med høy.

Ikke til å undres over at bønder drømmer om en bedre tilværelse. Om å vandre i åkeren med solen i nakken, i et land med perfekt temperatur, passe mye sol, passe mye nedbør, få insekter og lite ugress. Om kjempeavlinger helt uten feil.

Hva om bønder overalt på kloden kunne dyrke frem mat under slike forhold? Hva om vann ikke var et problem i Sahara? Hva om det var sommer hele året i Norge? Vel, det er i ferd med å skje. Vi står foran et epokeskifte i måten vi produserer mat på, et av de største siden vi begynte å dyrke jord.

Hver mann sin åker

La oss begynne i det små. Søker du etter Grove Ecosystem på Youtube, finner du en liten film om to MIT-studenter som har konstruert et komplett, lite økosystem, utformet som et stuemøbel, som lar deg dyrke mat hjemme.

I bunnen har de plassert et akvarium. Fiskene i akvariet omdanner fiskemat til avfall. Bakterier konverterer avfallet til nitrat, som jo er utmerket gjødsel. Vannet sirkulerer gjennom to etasjer med planter, belyses med LED-lamper, og alt styres fra en app på telefonen.

Et slags operativsystem for planter, som gir optimale forhold for akkurat den planten du ønsker å dyrke.

Planter du tomater, velger du tomater i appen, og systemet optimerer forholdene for tomatplanter. Planter du bønner, blir Grove en blodtrimmet bønnemaskin. Søtt, men lite betydningsfullt for matproduksjon i det store bildet, er det ikke?

Digitaliseringen i landbruket sprer seg som hakka møkk.

Les også

Nordmenn er på verdenstoppen i «robot-melk»

Biologi er det nye digital

Grove Ecosystem er morsomt, men det interessante er de teknologiske fremskrittene som ligger i bunnen. Det er en sammensmelting av biologi, sensorer og big data, et resultat av forskningen som har skjedd i Citifarm-prosjektet ved MIT i Boston.

Der har en stor texaner ved navn Caleb Harper ledet en stor gruppe dataingeniører, arkitekter, botanikere, byplanleggere, økonomer og robotteknikere, og bygd et laboratorium på størrelse med en liten byleilighet.

Hver plante har drøssevis av målepunkter, og til og med en egen IP-adresse.

Ingen jord er involvert, røttene eksponeres i stedet for en tåke som inneholder akkurat de næringsstoffene og mineralene Harper vil at plantene skal ta opp. I likhet med Grove-systemet er det datastyrt.

Alt ligger åpent for hele verden, både programvare og tegninger, klart til å kommersialiseres. Alt kan flatpakkes og sendes hvor som helst i verden.

Det, mine damer og herrer, er konturene av en matrevolusjon. Ved å kombinere data og biologi, blir klimaet demokratisert. Hva som helst kan dyrkes hvor som helst.

Ved å kombinere data og biologi, blir klimaet demokratisert. Hva som helst kan dyrkes hvor som helst.

Okra i Orkanger

Hva er verdens beste jordbær? Norsk Korona fra Rogaland, kanskje? OK, da planter vi dem, og programmerer vekstforholdene i Rogaland. En bestemt gård i Rogaland, kanskje, gitt at vi har dataene.

Samme temperatur. Samme lysforhold. Samme næringsstoffer og mineraler til røttene. Du kan bestemme størrelsen. Formen. Fargen. Teksturen.

Du kan dyrke agave i Agder. Kaktus i Karmøy. Okra i Orkanger. Tomater i Tomrefjord. Alt er mulig.

Det forutsetter selvsagt et stort arbeid med å sanke data, men også på dette området går utviklingen raskt. En av innovasjonsprisene på South by Southwest i år gikk til Plant-like robot, en knøttliten dings som fester seg til dyr eller planter som en borre, og bruker GPS og sensorer til å samle data om omgivelsene.

Jo flere som dyrker, desto mer data om vekstenes smak og næringsinnhold kan sankes og analyseres, og systemet kan optimaliseres ytterligere. Men hvis poenget er å dyrke mat så det monner, er vel også en byleilighet for liten? Tja.

Slike moduler kan plasseres hvor som helst. I eksisterende bygningsmasse i byer (folkevandring til byene er en global megatrend). På hustak, i bakgårder eller på ubrukt areal. Restauranter og kantiner kan effektivt dyrke sin egen mat, mat som er unik for akkurat dem.

Blir de mange nok, monner det. Men vi trenger ikke stoppe der. Vi kan skalere det opp enda mer. Det er lett å se for seg gigantiske matfabrikker. Særlig fordi de finnes allerede.

Det er lett å se for seg gigantiske matfabrikker. Særlig fordi de finnes allerede.

10.000 salathoder hver dag

Da Harper holdt et foredrag på South by Southwest i Texas tidligere denne måneden, viste han bilder fra en fabrikk som en gang i tiden lagde disketter for Toshiba. I dag lager Mirai-fabrikken salat. Den er ikke like avansert som MIT-laboratoriet, men de grunnleggende produksjonsprinsippene er de samme.

Mirai har skapt et mikroklima med temperatur, luftfuktighet, lysforhold og næringstilførsel som gir optimale vekstvilkår for salat. Da begynner vi å snakke.

Ti tusen salathoder kjøres ut av fabrikkporten hver dag. Det er mye mat. Og svært bærekraftig, bør jeg kanskje legge til.

Les også

Vet DU hva blockchain er? Ikke skyld på oss, om du hopper over denne artikkelen.

Ekstremt bærekraftig

Mirai-fabrikken bruker 99 prosent mindre vann enn det som går med til en tilsvarende produksjon i konvensjonelt landbruk, fordi ingenting siver ned i bakken, og det som fordamper samles opp og resirkuleres. Tenk hvilke muligheter det åpner for i deler av verden som sliter med vannmangel. Salatfabrikken bruker knapt sprøytemidler heller. Avrenning fra landbruksarealer er et stort globalt problem vi plutselig kan bli kvitt.

En ulempe er at lys og oppvarming krever energi. En nyutviklet LED har imidlertid kuttet energiforbruket med 40 prosent hos Mirai, det er mulig å bruke solenergi, og så er det jo ikke slik at konvensjonelt landbruk ikke bruker energi. Maskiner, vanningssystemer, drenering, kultivering, høsting, lagring og transport krever energi alt sammen. Sist, men ikke minst gir denne produksjonsmetoden mye mindre matavfall.

Omtrent en tredjedel av salaten som dyrkes konvensjonelt utendørs må kastes. I Mirai-fabrikken kaster de tre prosent. Det er nesten for godt til å være sant. Men det er sant. Ikke bare der, men i Hongkong, Canada og Russland. Og flere fabrikker er under planlegging.

Les også:

Les også

Google vil vise deg vei til nøyaktig hvor hver enkelt vare i butikken ligger

Helt konge

Ifølge Harper har vi bare sett begynnelsen på datadrevet, kontrollert matproduksjon. Selv sammenligner han det ultramoderne matlaboratoriet på MIT med datamaskinene på 1960-tallet. Foreløpig dyrkes det mest salat med disse metodene, fordi det er enklest og raskest.

Harper ser ikke for seg at datastyrt dyrking vil erstatte det konvensjonelle landbruket. Utviklingen der går jo også raskt, med bruk av droner, roboter, genmanipulering og satellitter.

Harper tror imidlertid at datastyrt dyrking vil bli en stadig større del av matproduksjonen etter hvert som teknologien blir bedre og mer tilgjengelig for de som vil og har mulighet til å investere i den. Ikke alle i verden har det, bare så det er sagt. Ikke engang elektrisitet og tilgang til internett er en selvfølge overalt. Men forskningen han gjør, har en iboende sprengkraft.

På sikt vil den kunne gjøre verdens matproduksjon mer demokratisk og mer miljøvennlig. Helt konge. Vi burde kjøre ham omkring på gaten på et lag med høy.

  • Se teknologimagasinet:

Les også

  1. Vurderer du å kutte TV-kabelen?

  2. Biodrivstoff av trær er ingen god idé

  3. Obama i Texas: A Kodak moment

Les mer om

  1. Kultur
  2. Teknologi