Kommentar

Stadig flere går pilegrimsvandringer i Norge. Jeg hadde slett ikke tenkt å bli en av dem.

  • Knut Olav Åmås
    kultur-, debatt- og forskningsredaktør

Skeptisk var jeg. Gå i stillhet i åtte lange dager? 163 kilometer til fots gjennom hele Valdres, fra sør til nord?

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hva er det for en sommerferie, og attpåtil sammen med en gruppe mennesker du aldri har møtt før?

Nylig kom Santiago de Compostela i verdensnyhetene, da den store, spanske togulykken inntraff i byen. Santiago er verdens fremste pilegrimsby i dag. St Jakob, pilegrimenes skytshelgen, er nemlig begravet der. Årets feiring ble straks avlyst, og de åndelig søkende fikk som primærmål å vandre – til nærmeste blodgivningsstasjon.

15 000 til Nidaros

Denne uken er årets høydepunkt for norske pilegrimer: Før olsok mandag som var ankom visstnok 15.000 pilegrimer fra inn— og utland til Norges fremste pilegrimsmål, Nidarosdomen i Trondheim, der Olav den hellige er gravlagt.

I dag avsluttes Oslo Middelaldermusikkdager, som blant annet har hatt musikk fra epokens store pilegrimsruter på programmet.

Fra mandag av prøver riksantikvar Jørn Holme og hans svenske kollega seg som pilegrimer i tre dager, på utvalgte strekninger mellom Oslo og Trondheim langs pilegrimsleden som er Norges lengste sammenhengende kulturminne. Som det heter i en melding fra Riksantikvaren: "Regjeringen har ambisjoner om å gjøre Nidaros til et viktig pilegrimsmål i Europa og trekke et stort antall pilegrimer til Norge innen 2030. På verdensbasis omsetter pilegrimsturisme årlig for 47 milliarder kroner."

Men ekte pilegrimsvandringer er etter min mening noe helt annet enn masseturisme, både i sin seriøse versjon i dag - og i sin opprinnelige skikkelse.

Knut Olav Åmås Foto: Signe Dons

Å være pilegrim har historisk sett ikke vært noen ferie— og fritidsaktivitet, men bar i seg det dypeste alvor i et samfunn der åndelighet og søken etter Gud var allestedsnærværende grunnspørsmål i livet. Og noen kom hverken til målet eller hjem igjen.

Synder og sykdommer

De første pilegrimsmålene var selvsagt Betlehem, Jerusalem og Roma. Siden kom steder som Canterbury i England, Einsiedeln i Sveits og Nidaros til - sammen med en lang rekke andre.

Mange ble pålagt av geistligheten å oppsøke et pilegrimsmål for å bøte for sine synder - og jo mer slit, desto større sjanse for tilgivelse. Andre gikk av fri vilje. Ikke rent få søkte helbredelse for håndfaste sykdommer, for eksempel i Røldal i Hardanger, der en påstått svette fra krusifikset i stavkirken ble trodd å ha legende kraft.

Jo, en pilegrimstur er det historisk schwung over. Men å gjøre en slik vandring i dag?

Stadig flere går

Selv om også en del av dagens pilegrimsturer kan være enkle, er de unektelig en privilegert versjon sammenlignet med middelalderens slitsomme vandringer - et overskuddsfenomen. Men kjernen er den samme som alltid: En åndelig søken, tett på natur, kultur og religion.

Pilegrimsturer er blitt et stadig mer populært fenomen også i Norge de siste årene. Til Nidaros, til Røldal og langs en rekke andre ruter rundt omkring i landet.

Jeg gikk Valdres på langs, i skog og mark, opp og ned, ved fjord og på fjell, i myr og på skogsvei, som del av det organiserte opplegget "Pilegrimsvegen i Valdres".

Fra Hedalen stavkirke i sør til St. Thomaskirken på Filefjell i nord omfattet min egen tur 14 kirker, deriblant flere stavkirker og andre middelalderkirker, utallige kulturminner og naturen i Norges vakreste dal sett fra 186 centimeter over bakken (noe lavere gjennom blautmyrene …)

Første dagen var våt, våt, våt. Jeg satt og spiste den siste nistepakken for dagen under et tungt dryppende tre, og tenkte at jeg befant meg på helt feil sted til feil tid. Noen dager før hadde jeg ligget på et godt hotell i en europeisk storby, sittet på fortausrestaurant og drukket champagne og spist lekker lunsj.

Store kontraster

Jeg våknet andre morgenen langt sør i Valdres, bedrøvelig langt sør, etter turens eneste natt i telt, omgitt av tørste mygg, og tenkte: Syv hele dager igjen. Massevis med kilometer. Hva i all verden var jeg blitt med på?

Da jeg siste ettermiddagen, syv penværsdager etter, nærmet meg St. Thomaskirken på Filefjell etter 163 kilometer, gikk jeg og gråt stille – av glede og lykke.

Hvorfor? På grunn av kombinasjonen av natur, kultur, historie og religion som en pilegrimsvandring byr på.

Religionene i samfunnet

Jeg er en av dem som synes guider ofte legger uforholdsmessig stor vekt på kirker . Det kommer av at de ofte er dårlige til å fortelle om kirkens forhold til samfunnet rundt, kirkens nedsenkethet i sosial- og kulturhistorien og tradisjonene. Nettopp slike perspektiver byr en pilegrimstur på, fordi den gir tid til det – og særlig heldig er du hvis du er med i en gruppe med en virkelig kunnskapsrik turleder.

Jeg er ikke religiøs, men svært interessert i religion som fenomen. For religion spiller en stor rolle i mange samfunn og menneskers liv, delvis på andre måter enn tidligere. Det gjør inntrykk å se luken som de spedalske måtte kommunisere med presten gjennom, og å se alle innvielseskorsene malt eller skåret inn på stavkirkeveggene. Og å bli minnet om at det ikke er lenge siden også norske kirker hadde strengt adskilte kvinnesider og mannssider.

Det som fester seg

Alle ordene og salmene gjør òg inntrykk, også på en ikke-religiøs. Jeg er ofte i offentlige religiøse sammenhenger som del av jobben. Der flyr ordene forbi uten å feste seg. Nå fikk de sjansen til å gjøre det, ved å bli gjentatt og gjentatt, i stadig ny belysning. Gjentagelsene gjør at du bedre skjønner ordene, ritualene og sammenhengene de har inngått i, og forstår litt mer av hvordan de har virket og hvorfor.

I tillegg kommer selvsagt alt det sekulære, som gir et bilde av noen århundrer med historie: Kulturminnene, krigsminnene, landbruket, rakfiskanleggene, den nedlagte jernbanen, de gamle skolestuene som er blitt fritidsboliger, den bergenske kongeveien fra 1693.

Utholdenhet og konsentrasjon

Å gå pilegrimstur er noe ganske annet enn å være turist. Det krever utholdenhet, konsentrasjon og styrke. Opptil tre mil hver dag på til dels dårlige stier, som min tur innebar, kan være anstrengende for en del. En pilegrimsvandring krever evne til både å gå i stillhet og å være del av en gruppe som blir et tett diskuterende og erfaringsutvekslende fellesskap gjennom det sosiale samværet morgen og kveld.

Det står ingen konkurranse om å komme først frem eller gå raskest, det handler om å gå sammen. Og å være alene med seg selv midt i det hele.

Klisjeen viste seg å stemme: En pilegrimsvandring er en både indre og ytre reise.

En serie av øyeblikk

Livet består av øyeblikk. En pilegrimstur er en eneste lang serie med øyeblikk du aldri glemmer.

Det mest håpløse opplegg jeg trodde jeg noen gang skulle være med på, var blitt til den fineste sommeropplevelse jeg noensinne har hatt.

Neste år går jeg nøyaktig samme tur igjen.

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. REISE
    Publisert:

    Synnøve Skåksrud (66) gikk pilegrimsleden på 2800 kilometer fra Oslo til Roma

  2. KULTUR
    Publisert:

    Kraftig vekst i pilegrimsvandringer – statsrådene feirer med fottur

  3. MENINGER
    Publisert:

    I Middelaldrene kunne man erfare Guds finger i politikken, kulturen dagliglivet og ikke minst i arkitekturen.

  4. KULTUR
    Publisert:

    Oslo kirkemusikkfestival presenterer musikk for vår tid

  5. A-MAGASINET
    Publisert:

    Hun ble fortalt det var en sekt, men kom til en luksuriøs verden

  6. DEBATT
    Publisert:

    Kort sagt, mandag 17. juni