Kommentar

Atomsplittelse i nord

  • Kjell Dragnes
    Kjell Dragnes
    Tidligere Moskva-korrespondent og utenriksredaktør i Aftenposten

Det gamle og farlige atomkraftverket på Kolahalvøya lager strøm på overtid. Med god norsk hjelp, selv om Norge helst hadde sett det nedlagt for lenge siden.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Godt nytt: Rosatom, det statlige russiske atomenergiselskapet, vil ikke bygge et nytt atomkraftverk på Kola.

Dårlig nytt: Rosatom vil foreløpig ikke nedlegge de eldste og mest utrygge atomreaktorene på det eksisterende atomkraftverket på Kola.

Godt nytt: Russland er ikke like atombegeistret som før, og har revidert planen fra 2008 om å bygge hele 35 nye reaktorer.

Dårlig nytt: Norge har sprøytet inn millioner i atomsikkerhet i Russland. Det har bidratt til at de to gamle atomreaktorene på Kola går på overtid.

Og slik kan man fortsette. En blanding av gode og dårlige nyheter, som både skyldes politiske og økonomiske omstendigheter, svært ulik tankegang, rent bondefangeri og

Utenriksredaktør

egeninteresser.

Det er ikke godt å si hvem som var først ute med den nye utviklingen i fortsettelsesfortellingen om Kolakraftverket, offisielt Kolskaja Atomnaja Elektrostantsija (KAEC). Konkurransen står mellom miljøstiftelsen Bellona og nettstedet BarentsObserver som pleier å få med seg det meste av hva som skjer av nyheter i Nordvest-Russland. Det er der, nærmere bestemt ved innsjøen Imandra, inne på Kolahalvøya, 200 km i luftlinje fra Norge at Kolakraftverket ligger.

Byggingen begynte i 1966. I 1973 ble reaktor nr. 1, en trykkvannsreaktor av typen VVER med en kapasitet på 440 megawatt, satt i produksjon. Siden har den, og de tre andre (1975, 1982,1984) humpet og gått.

Farlige episoder

Iblant har det humpet så det har vært direkte farlig. Den kanskje til nå mest kritiske situasjonen var i januar 1994. Under et uvær mistet kraftverket strømmen.

Det kan kanskje virke ulogisk at det kan føre til problemer for et kraftverk, men atomkraftverk er avhengig av eltilførsel til blant annet kjølesystemer og annet utstyr. Fra nyere tid fikk vi demonstrert hvor ille det kan gå: tsunamien etter jordskjelvet i Japan 11. mars 2011 kuttet strømmen til atomkraftverket Fukushima. Tre reaktorer smeltet ned.

Norge ga flere millioner kroner til to nødstrømsaggregater til Kola etter stormen. Selvsagt i egeninteresse: Hvem kan være imot at vi sikrer oss mot radioaktiv forurensing, som jo i likhet med all annen forurensing ikke bryr seg om landegrenser? Det er muligens litt dårlig gjort å rippe opp den gamle historien, men det tok altså lang tid før aggregatene kom på plass. Russiske myndigheter ville ha toll på gaven.

Norske millioner

Siden fulgte Norge opp med både penger, utdannelse og utstyr for å sikre kraftverket ytterligere. Rundt 140 millioner kroner er gått med til dette arbeidet. Velinvestert – ut fra ren egoistisk sikkerhetstenkning. Erfaringene fra eksplosjonen i Tsjernobyl i Ukraina i 1986, svært langt unna Norge, viste at også norske områder ble berørt av nedfallet.

Men – og det er et stort men: Poenget med den norske hjelpen, og for så vidt også hjelpen fra Sverige, Finland og EU, var at de to eldste reaktorene skulle stenges når de nådde sin levetid på 30 år. Det vil si i 2003 og 2005. Det skjedde ikke.

Tvert imot. Russiske myndigheter erklærte at nå var verket blitt så sikkert at levetiden kunne forlenges, og det gjorde de med 15 år.

I saksen

Der satt Norge i saksen. Eller skal vi si: vi ble skikkelig bondefanget. Ikke at det burde kommet som noen overraskelse. Under min reportasjetur til kraftverket i 1996, gjorde kraftverkets talsmann Pjotr Danilov det helt klart: «Sikkerhetsinvesteringene vil kunne forlenge levetiden for reaktor 1 og 2 ut over de 30 årene de er prosjektert for». Sa han.

Sikkerhetsinvesteringene har altså vært et tveegget sverd. Trygget oss så lenge reaktorene går, gjort oss mer usikre fordi faren for ulykker øker med levetiden.

Norge er, så vidt vi forstår, blitt fortalt at reaktor 1 og reaktor 2 skal stenges for godt i 2018 og 2019. Det hadde vært en klar fordel om det ble gjentatt offisielt. Det hadde også vært en fordel om den nye regjeringen brukte litt klarere språk overfor Russland om det utillatelige i å drifte farlige reaktorer videre. Utenlandsk sikkerhetshjelp er blitt misbrukt.

De litt ulne formuleringer i den reviderte, norske atomhandlingsplanen fra februar i år er muligens diplomatiske, men de sporer ikke akkurat til aktiv handling. Der heter det at et av målene er "å stimulere til russisk planlegging og gjennomføring av dekommisjonering".

Stenging

Dekommisjonering betyr ganske enkelt å stenge. Men stimuleringen har altså vart siden 1994, uten noen «dekommisjonering». Et lite skritt ble riktignok tatt i fjor. Da nektet Olje— og energidepartementet Statnett å bygge en ny overføringslinje fra Russland i nord, før de to reaktorene ble stengt.

Dessverre blir ikke 2018 og 2019 bekreftet i Rosatoms nye «veikart» for atomkraft i Russland. Men Rosatoms sjef, Sergej Kirijenko, har altså noen positive nyheter å by på. Han har ikke gitt etter for det lokale presset, blant annet fra Murmansk-guvernør Marina Kovtun om å bygge nytt. Så sent som 26. september hadde Kirijenko et møte med Kovtun i Murmansk. Men en måned senere, under konferansen AtomEco i Moskva, satte Kirijenko kroken på døren for et nytt atomkraftverk på Kola.

Godt er det. Hvis det holder.

Russland har mer enn nok av energi. Konvensjonell og ukonvensjonell. Også på Kola.

Les mer om

  1. Kultur