For oss som har fulgt straffesaken, er det lett å slutte seg til statsadvokat Johan Øverberg når han legger ned påstand om at Philip Manshaus må dømmes til forvaring i 21 år med en minstetid på 14 år.
Det er den strengeste straffen Manshaus kan idømmes. En annen påstand ville ha vært uforsvarlig.
I denne saken er forvaring høyst nødvendig for å verne samfunnet. Philip Manshaus er en svært farlig person i mange år fremover. Han har selv sagt at han gjerne gjør det samme om igjen.
Intet formildende
I likhet med en av sine inspiratorer, Anders Behring Breivik, angrer ikke Manshaus på noe av det han har gjort. Tvert imot, han beklager at han ikke fikk fullført jobben i Al-Noor moskeen – at han ikke greide å drepe noen der.
Det finnes ingen formildende omstendigheter.
Nå vet vi selvsagt ikke hva dommen blir, men det vil overraske mye om retten skulle lande på en annen straffutmåling enn det aktor Øverberg legger opp til.
En planlagt henrettelse
Statsadvokaten karakteriserer drapet på stesøsteren Johanne Ihle-Hansen som en planlagt henrettelse. Hun ble drept fordi hun var av asiatisk opprinnelse, og aktor mener at drapet er mer rasemotivert enn terrormotivert.
Det er årsaken til at påtalemyndigheten anser drapet på Johanne og angrepet på moskeen som to forskjellige forbrytelser, ikke ett sammenhengende straffbart forhold. I så fall ville strafferammen ha vært utvidet til 30 års fengsel.
Aktor Øverberg viser i prosedyren til Manshaus egen forklaring: Han gikk til moskeen for å drepe flest mulig. Hadde ikke to muslimske pensjonister overmannet ham, kunne liv lett ha gått tapt.
En fullbyrdet terrorhandling
Rent strafferettslig mener aktor at Manshaus har begått en fullbyrdet terrorhandling i form av tre drapsforsøk.
Manshaus skal altså dømmes for et planlagt, overlagt og kynisk drap, og en planlagt terrorhandling med ønske om å drepe flest mulig muslimer.
Aktor støtter seg både til rettspsykiaterne og til tiltaltes egen forklaring når han hevder at Manshaus har de samme ytterliggående politiske holdninger i dag som han hadde da han begikk handlingene 10. august i fjor. Han har ikke endret seg noe og vil heller ikke endre seg i overskuelig fremtid. Han handlet for å bevare den hvite rase.
Rettspsykiaterne er krystallklare i sine konklusjoner: Philip Manshaus er ikke psykotisk og strafferettslig tilregnelig. Derfor kan han dømmes for sine handlinger. De finner ikke fnugg av psykotisk tenkning hos Manshaus.
Prosederer mot klienten
Manshaus har i retten selv avvist at han har hatt psykiske problemer. Det er et utsagn forsvarer Unni Fries ber retten se helt bort fra. Hun prosederer på at det er så stor tvil om tilregneligheten at tiltalte må frifinnes.
– Det heter at den fornuftige tvil skal komme tiltalte til gode. Det gjelder også i spørsmålet om tilregnelighet, sier hun.
Hun legger til at det er relativt uvanlig at en forsvarer prosederer på noe annet enn det tiltalte mener.
Det må være et understatement. Det er ytterst sjelden at vi opplever det i retten.
Til tiltaltes fordel
I en straffesak er det forsvarerens oppgave å trekke frem alt som kan være til klientens fordel. Det er ingen enkel oppgave i denne saken.
Selv om Philip Manshaus erkjenner de faktiske forhold, nekter han straffskyld under henvisning til nødrett. Han var nødt til å foreta seg noe for å redde den hvite rase fra muslimsk verdensherredømme. Ingen rett vil frifinne på et slikt grunnlag.
Vil skape tvil
Forsvarer Fries velger å skape tvil om tilregneligheten. Det er en utfordring når retten har fått en erklæring fra de rettspsykiatriske med så klare konklusjoner. Men hun har selvsagt rett i at det er dommerne som avgjør om Manshaus var tilregnelig eller ikke, ikke rettspsykiaterne.
- Det er retten som må vurdere om Philip Manshaus manglet evne til realistisk vurdering av omverdenen, sier hun.
Hun viser til at også de sakkyndige fant flere påfallende forhold og uttalelser som de undret seg over, men at disse tingene ikke ble vurdert som psykose.
Følte seg utpekt
Forsvareren trekker frem flere påfallende ting som hun mener skaper tvil om de sakkyndiges konklusjoner:
- Manshaus har beskrevet et paranoid verdensbilde. Det fastholder han i dag.
- Han følte seg utpekt.
- Han mente at det hastet veldig med å handle. Derfor hadde han ikke tid til å forberede seg bedre. Han følte han var i en presset situasjon.
- Han følte at han måtte drepe Johanne fordi foreldrene kunne bli drept fordi de hadde huset henne som ikke-europeer.
- Han viser alvorlig mangel på dømmekraft. Han lever i en helt annen virkelighet.
- Han har ingen realistisk oppfatning av verden rundt seg.
Tvungent psykisk helsevern
Skulle forsvareren nå frem med sine synspunkter, betyr ikke det at Philip Manshaus blir en fri mann. Da blir det eventuelt et spørsmål om overføring til tvungent psykisk helsevern.
Men det er en lang vei dit.