Kommentar

Jo, tenk, vi er u-land!

  • Ole Mathismoen

Aktivister arrangerte i går et symbolsk bryllup mellom vitenskapen og klimatoppmøtet. Ariel Chavez fra Bolivia spilte brudgommen, mens norske Ingrid Næss-Holm var brud. - Vitenskapen må få en mer sentral plass i forhandlingene, ellers får vi aldri en god nok avtale, sa hun. OLE MATHISMOEN

Klimatoppmøtet. Kina, Sør-Korea, Singapore og Qatar er veldig opptatt av fortsatt å være u-land. Da kan de nemlig gjøre som de vil.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I 1992 så verden omtrent slik ut: Vesten var styrtrike. I Øst-Europa lå kommunistene med brukket rygg. Resten av verden var fattige.

I juni det året møttes verdens ledere i Rio for å bekymre seg for klodens miljø og utvikling. Det mest konkrete de ble enige om var Klimakonvensjonen. Dette internasjonale rammeverket for å takle klimatrusselen speilet verden slik den så ut: De gamle industrilandene sto for brorparten av alle utslipp som øker drivhuseffekten og hadde et udiskutabelt historisk ansvar for at alvorlige klimaendringer kunne ramme kloden. Derfor: I-landene må kutte, u-landene skal få vokse i fred og slipper kutt.

Nå ser verden litt annerledes ut. Vertslandet for årets klimaforhandlinger har tidoblet sin økonomi de siste femten årene og ligger på verdenstoppen i CO2-utslipp pr. innbygger. Qatar er intet u-land. Kina har for flere år siden passert USA som verdens største utslippsland og ligger rett bak Sverige i utslipp pr. innbygger. I fjor økte Kina utslippene med ti prosent. Kina har mange fattige, men kan ikke behandles som et lutfattig u-land.

Urørt logikk

Men prinsippene i internasjonal klimapolitikk er vanskelig å endre: U-landene med Kina, Brasil og araberlandene som sentrale aktører, mener det er industrilandenes eneansvar å forplikte seg til utslippskutt. Og de fleste av dem mener ethvert klimatiltak på hjemmebane må betales av de gamle i-landene. Men det er noe absurd i å kreve at Hellas og Spania skal betale for tiltak i Kuwait eller Brasil.

Selvsagt har de gamle i-landene et historisk ansvar. Men det er i ferd med å bli uinteressant når man vet at brorparten av dagens vanvittige CO2-utslipp kommer fra den store sekken med "u-land". Vestens utslipp er omtrent som de var i 1990, mens det globale utslippet har økt med hele 54 prosent.

Symbol-avtale

Målet med Doha-forhandlingene er å komme forsiktig i gang med forhandlinger om en ny global avtale som man håper kan undertegnes i 2015, samt å få på plass en ny Kyotoavtale som skal gjelde fra 1. januar 2013 når den gamle går ut på dato. Kyoto pålegger kun kutt i de gamle i-landene. De fleste gamle i-land, minus USA, Canada og Japan, blir med. De vil love å kutte 20 prosent de neste åtte årene, omtrent det de får til med vedtatte tiltak. Men ettersom disse landene (EU, Norge, Sveits og Australia) tilsammen i dag står for kun 15 prosent av verdens utslipp, vil den nye Kyoto kun sørge for tre prosent reduksjon i globale utslipp i løpet av de neste åtte årene, mens de globale utslippene øker med tre prosent i året.

Den nye Kyoto blir derfor i stor grad kun en symbolsk affære. En ny global avtale i 2015 som skal gjelde fra 2020 må ha forpliktelser for langt flere land. Ellers kan man droppe hele styret, og heller sette seg ned å vente på klimaendringer som kan ramme oss med ufattelig styrke.

Liten effekt

For selv om de gamle i-landene kuttet absolutt alle utslipp (altså 15 prosent av dagens utslipp), ville det være altfor lite til å begrense farlige klimaendringer. Vi må halvere utslippene de neste par tiårene. Det er håpløst å fortsette å ha Tanzania og Senegal i samme sekk som Kina og Brasil og Saudi-Arabia. (Kina økte bare i fjor utslippene sine med det samme som Tyskland slipper ut i løpet av et helt år.)

Kanskje kan man forsøke å dele verden i flere kategorier — slik det er i virkeligheten? Men å få land til å gå tilbake på en fordel de har fått i FN-systemet, er omtrent som å be en lottovinner gi hele gevinsten til naboen.

Kina, det absolutt mektigste "u-landet" sitter på mye av nøkkelen til endring. Landets garvede og mektige forhandlingsleder Xie Zhenhua slo forleden bombastisk fast overfor en gruppe observatører at "Kina er et u-land".

Flere vriompeiser

Men noe har likevel endret seg: Det er helt slutt på at Kina stiller spørsmål ved om klimatrusselen er reell. Tvert imot sa Xie Zhenhua at 420 millioner kinesere ble rammet av klimaendringer det siste året. Prislappen er mange milliarder dollar i Kina alene, sa han. Xie sa heller ikke et ord om at Kina forventer at Vesten betaler for Kinas klimatiltak.

Men det er flere vriompeiser enn Kina. Den amerikanske anti-klima-lobbyen, med store energiselskaper i front, gjør som vanlig hva de kan for å skape trøbbel i forhandlingene. For øvrig er dette selskaper hvor det norske statlige oljefondet eier bøttevis med aksjer.

  1. Les også

    Frederic Hauges grønne drøm har blitt virkelighet i ørkenen i Qatar

  2. Les også

    IEA: Ren energi må være hastesak

  3. Les også

    Solhjell skal redde Kyoto

  4. Les også

    Urovekkende rapport: CO2-utslippene øker hvert år

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. VITEN

    Vil de bry seg om Trumps klima-nei?

  2. VITEN

    Hvilke land følger Trump ut av Paris?

  3. VERDEN

    Trump mener temperaturen har økt bare så mye. Men folkene hans forhandler som om Obama var sjefen

  4. VERDEN

    Russlands klimaplan: Økte utslipp til år 2100

  5. KOMMENTAR

    Alt går for langsomt, men klimaforhandlingene er ikke verdiløse. Selv katastrofer er relative

  6. VERDEN

    Kutt holder ikke lenger. Vi må suge CO₂ ut av atmosfæren