Kommentar

Av og til gjelder det å holde kjeft | Trine Eilertsen

Kjell Ingolf Ropstad og KrF har skjønt noe de andre regjeringspartiene ikke skjønner.

Marvin Halleraker

  • Trine Eilertsen
    Sjefredaktør

Venstre driver med løpende selvskading, Frp fremstår som stabilt grinete og KrF kommer vi tilbake til.

Erna Solbergs regjeringspartnere sliter. Regjeringen sliter. Det som funket før, funker ikke lenger.

Myter om flertallsharmoni

Politikken er full av myter. Den ene er at det er mye lettere å lede en flertallsregjering enn en mindretallsregjering. Da holdes diskusjonene internt, fremfor i åpent lende på Stortinget.

Nå vel.

Spørsmålet etter høstens viderverdigheter er om det overhodet kunne blitt verre med mindretallsregjering. Det ville blitt mye action i Vandrehallen og Stortingets korridorer, og det ville blitt mange rare pressekonferanser – men det har det jammen blitt med flertallsregjering også.

Men, greit, Erna Solberg (og de fleste andre statsministere og statsministerkandidater) foretrekker flertallsregjering. Da må de jo se noen fordeler ved det. At vi om drøye to uker skal få lagt frem et statsbudsjett, som det knapt vil bli endret ett komma i, er en slik fordel – sett med regjeringsøyne. Det skal i prinsippet spare regjeringen for ukevis med kjeft og diskusjoner og kriser i jakten på flertall og budsjettforlik.

Vi får nå se.

  • Jon Engen-Helgheim: Det er god grunn til å bruke begrepet «snikislamisering».

Avstanden øker

I denne flertallskonstellasjonen, som i den forrige, følges store politiske gjennomslag av smerte over andres gjennomslag. Dessuten er kjeft for mangel på gjennomslag og generell slitasje en selvsagt del av regjeringslivet. Når målingene peker nedover, er det ikke rart at partifolk lurer på hva som er vitsen. For små partier kan vi legge til at partiledelsens kapasitet til å reise rundt og preke det glade budskap, blir mindre i regjering – de sentrale folkene sitter mer enn opptatt med å styre landet.

Slik øker avstanden mellom røkla og den delen av partiet som tilhører regjeringsapparatet. De på innsiden fatter ikke hvorfor ikke alle får med seg alle gjennomslagene, alle beslutningene som drar landet i ønsket retning.

De på utsiden – og her kan vi regne inn velgerne – lurer for tiden på om landet overhodet blir styrt. Det er ingen god illustrasjon på kontroll at både statsministeren og kulturministeren synes ute av stand til å fullføre reiser til Island, stakkars, fordi de må avbryte i hui og hast for å reise hjem og slukke interne branner.

Solbergs metode

Baklandets frustrasjoner med at gjennomslagene er så usynlige, gjør det fristende for stortingsrepresentanter å markere at de finnes på andre måter. Når Frps stortingsgruppe får markert primærpolitikk, minnes velgerne på hvorfor de stemte på partiet. Når Abid Raja dundrer til mot snikislamisering, blir Venstre-folkene både rørt og glade. De kjenner igjen partiet sitt.

Erna Solberg har åpnet opp for denne måten å skille mellom regjeringsparti og stortingsparti. Det har sannsynligvis bidratt til at Frp har vært i regjering i hele seks år og oppleves i disse dager som viktig for mange i Venstre også.

Men, det er klart, for velgerne begynner det etter hvert å se helt merkelig ut.

Ødelegger egne gjennomslag

Også her skiller de på innsiden og utsiden lag. De på innsiden vil si at de får gjort mye i skyggen av alle kranglesakene. Denne uken kunne Venstre for eksempel skryte av gjennomslag på havvindsatsing (noe Venstre-mannen Raja symptomatisk nok aktivt bidro til å overdøve med sine kronikker). Så på innsiden snakker ingen i fullt alvor om å forlate regjeringen.

Tvert imot, gleden over gjennomslag synes likt fordelt i alle partiene. Selv de som er mest opptatt av retorikk, snakker ikke om å gi opp regjeringsprosjektet. Men i et land der retorikkdebatter overgår alle andre debatter i antall og intensitet, det være seg velferdsstatens bærekraft, klimautfordringen eller Norges rolle i verden, kan ordbruk likevel drepe en regjering.

Ropstad har skjønt noe

En regjering er fundert på tillit fra velgerne. Med tillit følger ansvar. Regjeringen skylder velgerne både å styre landet og skape inntrykk av at det er prioritet nummer 1, uansett hvor ubehagelig det er. Den dagen et regjeringsparti prioriterer egen oppslutning på kort sikt foran dette ansvaret, bør det komme seg ut. Da er ikke partiet modent nok til å ha et så stort ansvar. Det er som ekteskap der trusselen om skilsmisse henger over enhver krangel. Da forsvinner troen på at det er mulig å ta opp ubehageligheter, og det ender i skilsmisse til slutt uansett.

Siden Erna Solberg må bruke krefter på å dempe gemyttene, uten å lykkes, slik at inntrykket av styringsevnen svekkes, er det bare KrF som ikke synes i disse dramaene. Kjell Ingolf Ropstad tar opp misnøye med retorikk og annet internt, møteplassene er mange. Det skader ikke KrF, tvert imot.

KrF var for eksempel det eneste regjeringspartiet som overrasket litt positivt på valgdagen.

Les mer om

  1. Trine Eilertsen
  2. Kjell Ingolf Ropstad
  3. Erna Solberg
  4. Regjeringen
  5. Solberg-regjeringen
  6. Politikk

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Raja har plassert Grande i et hjørne hun ikke kommer ut av ved egen hjelp.

  2. KOMMENTAR

    Selv om MDG er blitt mektigere, finnes det grenser for hva de kan bestemme

  3. KOMMENTAR

    Kan Hasj-Venstre og Nynorsk-Venstre forenes i Abid Rajas Sirkus-Venstre?

  4. KOMMENTAR

    Kriseforståelse utløser handling. Håpløshet utløser resignasjon. Klimaet trenger det første.

  5. KOMMENTAR

    Abid Rajas innlegg vil leses som en jobbsøknad

  6. KOMMENTAR

    Jonas Gahr Støre vakler videre mot makten i 2021