Fjellet er symbol på det kjerne-norske

Norge er komplett utenkelig uten fjell: Alle de fysiske fjellene – og fjellet som symbol på det kjerne-norske.

I kveld går sesongens siste episode av dokumentarserien Fjellfolk på NRK1. Den har gitt fascinerende historier fra og strålende visuelle blikk inn i livet til folk i flere fjellområder i Sør-Norge.

De lever i, for og av fjellet. Intense liv, av og til farlige liv.

Herlige, strevsomme turer til toppene og tindene. Den protestantiske fjell-etikken er jo slik at du skal slite en del før du kan ha det bra. Å «gå tur» er ingen spøk.

Frihet og flukt

Fjellfolk viser òg alt det magiske lyset gjennom fjelldøgnene, landskapet som virker like jomfruelig hver morgen, fjellet som en flukt inn i noe.

Sånn er det også med hovedpersonen i Ole Giævers kinoaktuelle Mot naturen . Han løper og løper i fjellet mens han tenker gjennom hva han skal gjøre med livet sitt.

Selv er jeg ofte gjest hos en av hovedfigurene i Fjellfolk , bestyrer Solbjørg Kvålshaugen på Fondsbu, Den Norske Turistforenings store hytteanlegg på Eidsbugarden i Jotunheimen.

For meg er Jotunheimen det mytiske og symbolske sentrum i landet og aksen i Fjell-Norge.

Det var forfatteren Aasmund Olavsson Vinje som ga fjellområdet navnet Jotunheimen, og han bygget den første hytten på Eidsbugarden. Den står ennå.

De siste årene er Eidsbugarden revitalisert gjennom en av Norges fineste sommerlige musikkfestivaler, Vinjerock. Den gjør et sært og fascinerende inntrykk: 4000 ungdommer ikke minst fra sentrale Østlandet, i siste alpint-klesmote, tilbringer en helg midt i Fjell-Norge for å høre for eksempel en dialektsyngende småbrukersønn fra Telemark (Odd Nordstoga).

Det meste er fjell ...

«Det meste er nord», skriver poeten Rolf Jacobsen. Jeg kunne like gjerne si «Det meste er fjell». 44 prosent av Norges landareal er fjell eller vidde.

Og Norge består av enda mer fjell enn du vanligvis tenker på: En 1300 kilometer lang fjellkjede strekker seg faktisk helt fra Sørlandet til Finnmark. Kjeden var lenge navnløs. Nå heter den Nordryggen.

Mye av det norske fjellet er arktisk. Det er vilt, vegetasjonsgrensen går lavt.

Samtidig er det fjellet ikke bare rå, uforutsigbar og farlig natur lenger. Det er blitt temmet, ikke minst gjennom utstrakt hytteutbygging.

Bare i Valdres-kommunene finnes det 17.500 hytter i dag – og folketallet i Valdres er 17.955.

Nasjonale symboler

De norske fjellene er mer enn fysiske størrelser. De er sterke og virksomme symboler på menneskenes forhold til landet. Mange vet hva tallet «2469» står for (Galdhøpiggens høyde). Da Nordryggen skulle få navn, var Trollfjella, Jutulfjella og Eventyrfjella noen av konkurrentene – symbolladede navn.

Og selvsagt har Norge til og med et nasjonalfjell: Stetind i Nordland ble kåret for et tiår siden. Det blir også kalt «Vårherres ambolt».

På bloggen fjelldikt.blogspot.no finner jeg en overveldende mengde norske dikt med fjellet som motiv. Ett av dem er «Paa vidderne» av Henrik Ibsen:

Mitt lavlandsliv har jeg levet ud;

her oppe på vidden er frihet og Gud,

der nede famler de andre.

Er det norsk frihetslengsel som slik finner sitt sterkeste symbol i fjellet? Fjellene ble iallfall kjernesymboler i det nasjonalromantiske bildet av Norge fra 1800-tallet av.

Fjell er identitet

Fortsatt er det slik at forholdet til fjellet i høy grad har med norskhet å gjøre. Når innvandrere virkelig skal integreres, drar man 1000 av dem samtidig til Galdhøpiggen, Norges høyeste.

En gang trodde man Gaustatoppen i Telemark var høyest. Nå er en liten del av den faktisk til salgs, 5400 kvadratmeter for 200.000 kroner, med fjellanlegg og heis.

Annonsen ligger fortsatt på finn.no, så det er bare å kontakte megler. Saken har vakt oppsikt, for også denne toppen er et nasjonalsymbol. Kan man selge og kjøpe slike?

For en gangs skyld har nok fredsforskeren Johan Galtung et poeng, når han hevder at «Nordmenns sanne religion er naturen. Våre guder heter Fjellet, Vidda og Havet.»

Det idylliserende forholdet til fjellet er relativt ferskt for nordmenn. For høyfjellet ble betraktet som farlig og/eller irrelevant av lokalbefolkningen tidligere. Utenom stølsområdet var det ikke til å bruke og slett ikke til å nyte. Iallfall helt til Den Norske Turistforening oppdaget fjellheimen, og middelklasse og overklasse fra byene erobret den.

I dag er norsk fjellkultur en massebevegelse. Den Norske Turistforening opplevde at besøkstallene på deres 500 hytter steg med 22 prosent bare i fjor.

Fjellet som inntektskilde

Med den kraftige velstandsøkningen i Norge er fjellet blitt økonomisk lukrativt. Det gjelder selvsagt hyttebyggingen:

På Beitostølen og Geilo kan eierne komme til tempererte, dyre fjelleiligheter og kjøre bilen rett ned i oppvarmet garasje.

Fjellet som økonomisk attraktivt gjelder også alle effektene og klærne du «må» ha på fjelltur. Og du kan alltid argumentere med sikkerhet – fjellet er jo farlig ...

Utstyrskulturen sørger for at det er de med god økonomi som i høyest grad befolker fjellet.

Åpner og lukker

Det norske fjellet er fullt av motsetninger.

Sosialt ved å inkludere og å ekskludere. Fysisk ved å åpne og å lukke.

For fjellene gjør også steder mindre, hindrer sol og luft og lys. Forfatteren Nils Kjær skrev en gang: «Alle priser utsikter fra fjellene, ingen snakker om alle de utsikter de ligger i veien for.»

Det er likevel en helt annen holdning til fjellet som vinner den norske folkesjelen. Jeg tror nordmenn til evig tid vil se fjellet som et mål i seg selv. Det er den holdningen filosofen Peter Wessel Zapffe uttrykker i artikkelen «Hvad er Tindesport» i 1933:

«Men hensigten, spør folket, meningen, maalet? Der er ingen hensigt, det er intet maal. Tindesporten er meningsløs som selve livet, – derfor kan dens trolddom aldrig dø. En dag – naar det som hadde maal og hensigt og mening ligger som høstens halm, da staar der støtter i din erindring og lyser med uslukkelig glans. Ved dem skal du vite, naar du staar ved den siste varde, at du har drukket en jorddag ind.»

Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke og skriver da på egne vegne.