Kommentar

Assad seiler opp som en ny Stalin | Per Anders Madsen

  • Per Anders Madsen
    Per Anders Madsen
    Tidligere kulturredaktør i Aftenposten
img655_doc6n9jtvlnrnd16u8a59g0-DGzdlkpNpC.jpg

Etter terroren i Paris betrakter vestlige land Syrias diktator med nye øyne.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Franklin D. Roosevelt så seg nødt til å inngå allianse med Stalin for å ta knekken på Hitler. Nå må vi spille på lag med president Bashar-al Assad for å bli kvitt Den islamske staten.»

Slike historiske paralleller sitter løst om dagen. Spanias utenriksminister José Manuel García-Margallo er bare en av mange som minner om hvordan krig og krise tvinger frem nye oppfatninger av venn og fiende.

En av dem som i sin tid gikk lengst, er Winston Churchill: «Hvis Hitler invaderte helvete, ville jeg i det minste gi djevelen velvillig omtale i Underhuset.»

Replikken er ikke glemt. Aller minst nå.

  • Dramatisk hendelse i Tyrkia:
Les også

Tyrkia har skutt ned russisk angrepsfly - en syrisk rebellgruppe hevder at én av pilotene er død

Å være under angrep

Stemningsskiftet er påfallende. I et intervju med avisen Finans setter Danmarks tidligere, mangeårige utenriksminister Per Stig Møller ord på det mange tenker:

«Hvem vil angripe Vesten? Det vil Assad ikke. Vil IS? Ja, det har vi sett at de vil.»

Syrias diktator bærer hovedansvaret for en krig som nå har vart lenger enn første verdenskrig. Han har gasset egen befolkning, hans tønnebomber har drevet millioner på flukt.

Men han angriper ikke vestlige hovedsteder. Erkjennelsen har fått ny kraft etter blodbadet i Paris. Assad har brått fått status som det minste ondet.

Ikke mange alternativer

I Syria-krigens startfase håpet den vestlige koalisjonen at en moderat, i hovedsak verdslig opposisjon skulle drive Assad fra makten og stille seg i spissen for en demokratisering.

En slik opposisjon finnes knapt lenger.

Det som finnes er IS og andre islamistiske ekstremister. De eneste som har vært i stand til å slåss noenlunde effektivt mot dem, er kurdisk milits og Assads styrker. For å stanse IS’ fremrykking kan Assad-regimets medvirkning være nødvendig, mener den svenske Midtøstenforskeren Per Jönsson.

«I valget mellom Assad-regimet og IS blir valget stadig mer innlysende. Omtrent like innlysende som det var for Roosevelt og Churchill da de valgte å alliere seg med Stalin,» skrev Jönsson i slutten av september.

Han var tidlig ute.

Et skjørt veikart for fred

Denne uken er Frankrikes president Francois Hollande uavbrutt på reisefot. Han vil ha bredest mulig støtte til bombekampanjen mot IS i Syria.

Men samtalene han skal ha med vestlige ledere og sin russiske kollega Vladimir Putin, vil også dreie seg om det såkalte veikartet for fred, presentert i kjølvannet av Wien-samtalene forrige helg.

USAs utenriksminister John Kerry hørtes nesten optimistisk ut da han kommenterte disse samtalene: «En felles forståelse av prinsippene». «Vi er kanskje bare uker unna en stor overgang».

Hva en slik overgang skulle innebære, er uklart. Men veikartet beskriver en FN-overvåket våpenhvile, overgangsregjering med representanter for regimet og den fragmenterte opposisjonen, samt valg innen 2017.

  • Interessert i flere analyser av hva IS prøver å oppnå med terrorangrep i Vesten? Denne kommentaren skrev jeg etter angrepene i Paris:
Les også

Det IS prøver på

Dramatisk nedskyting av russisk fly

Å presentere en slik plan er mildest talt ikke det samme som å realisere den. Blant annet gjenstår det krevende arbeidet med å bestemme hvilke grupper som kan være med i overgangsregjeringen.

Men attentatet mot det russiske flyet over Sinai og terrorangrep i Ankara, Beirut og Paris skyver den vestlige alliansen og Russland i retning — om ikke mot samme standpunkter, så i det minste mot samme prioriteringer. Hollande sier det slik: «Assad kan ikke være del av den langsiktige løsningen, men det er IS som er vår fiende.»

Tyrkias nedskyting av et russisk militærfly tirsdag viser hvor farlige og sårbare operasjonene er, også politisk. Men mye skal gå veldig galt i tiden fremover for at en slik enkelthendelse, om enn aldri så dramatisk, vil gi varig tilbakeslag for det gryende samarbeidet.

Det har i lengre tid ikke vært noe absolutt krav fra USA eller andre vestlige land at hele det syriske maktapparatet må bort før man starter gjenoppbyggingen av noe nytt. Irak og Libya skremmer.

Personen Assad er fortsatt et problem, og problemet er ikke løst. Men jo oftere Hollande og andre vestlige ledere nøyer seg med å gjenta at han ikke kan inngå "i den langsiktige løsningen", jo større blir det politiske manøvreringsrommet. Både "langsiktig" og "løsning" er tøyelige begreper.

Bedre for Assad

I Damaskus sitter en tilfreds Assad. "Takket være de russiske flyangrepene, har situasjonen bedret seg betraktelig. Hæren rykker nå frem på nesten alle fronter," sa han i et intervju med en kinesisk TV-kanal søndag.

Assads motiv kan være å forsikre Putin om at bombingen virker, og at russerne for all del må fortsette. Hvordan situasjonen på bakken i Syria faktisk er, er det vanskelig å vite noe sikkert om.

Ingen vestlig leder kommer til å hylle Assad selv om det virkelig skulle være slik at han nå driver IS på retrett. Men innsatsen verdsettes selv om den ikke følges av noen form for sympati.

Roosevelt og Churchill visste en del om dette også.

Les mer om

  1. Kultur
  2. Terror
  3. Syria