Det politiske oppgjøret etter 22. juli er i gang

Fortsatt er det vanskelig for Arbeiderpartiet å snakke om Fremskrittspartiet og 22. juli. Men de gjør det jo likevel.

– Vi har ikke tatt noe politisk oppgjør med det som skjedde 22. juli. Det mangler et oppgjør med verdisynet, konspirasjonsteoriene og det politiske hatet bak terrorangrepet.

Sitatet fra AUF-leder Astrid Hoem er ferskt. Budskapet er det ikke.

I mange år har medlemmer av Arbeiderpartiet etterlyst, påkalt og savnet et slikt oppgjør.

Sinnet, redselen og frustrasjonen har vært lett å forstå. Men det har vært vanskeligere helt å skjønne hva skal oppgjøret bestå i. Og ikke minst: Mot hvem det skal rettes.

Elefanten: Fremskrittspartiet

I vinter kom historiker Hallvard Notakers bok om Arbeiderpartiet og 22. juli.

Den kastet et lys i hvert fall over det siste spørsmålet. Mange i partiet har i snart ti år ønsket å snakke tydeligere om berøringspunktene mellom Breiviks ideologi og den retorikken som deler av Fremskrittspartiet tar i bruk med jevne mellomrom.

«Oppgjøret med Frp kommer», lovet partisekretær Raymond Johansen sine partifeller i 2011. Men det kom aldri i den formen han selv ønsket.

Dels fordi statsminister Jens Stoltenberg heller ville holde fast ved den nasjonale enheten. Men også fordi alle tilløp til en debatt sporet av fra den retningen Arbeiderpartiet ønsket.

Avviser alt

Det skyldtes blant annet at Fremskrittspartiet selv har vært lite åpne for den generelle selvransakelsen som folk i Arbeiderpartiet så gjerne skulle sett. Det er ikke så rart. Sett fra deres ståsted er det uhyrlig å bli slått i hartkorn med en terrorist.

Dermed blir debattene opphetede og kaotiske, og det bebudede oppgjøret vanskelig. Men begge deler foregår jo likevel.

Ett eksempel er den herostratisk berømte Facebook-posten til Sylvi Listhaug.

«Arbeiderpartiet mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet», skrev Listhaug. Med bilde av krigere i terrorgruppen al-Shabaab som bakgrunn.

Jonas Gahr Støre trekker den frem i sin tekst i AUFs nye antologi om 22. juli.

AUF-ere opplevde at Listhaug «spilte på den samme konspirasjonsteorien som hadde drept» deres venner på Utøya, skriver Støre.

Liten bevissthet

Om Listhaug aktivt «spilte» på konspirasjonsteorien om at Arbeiderpartiet er landsforrædere som undergraver det norske folks interesser, har vært debattert i kilometervis. Selv insisterer hun på at hun ikke var bevisst denne dimensjonen.

Men at det kan oppfattes slik blant dem som er varere for konspirasjonsanklager mot Arbeiderpartiet, er likevel klart.

Og da er spørsmålet: Er ikke den manglende bevisstheten også en del av problemet Støre beskriver?

Jan Tore Sanner (H) anklaget Arbeiderpartiet for å «dra 22. juli-kortet» da han kastet seg inn i debatten om innlegget.

Også det kan leses som et tegn på at terrorangrepene ikke har satt tilstrekkelig avtrykk i den offentlige debatten.

Et kontinuerlig oppgjør

På den andre siden: Det ble et voldsomt bråk av denne saken. Listhaug måtte ut av regjeringen, og Sanner skjønte raskt at han hadde tabbet seg ut.

Terrorangrepet mot arbeiderbevegelsen i 2011 var bakteppet som gjorde at saken fikk slike dimensjoner. Og kanskje er det nettopp slik et politisk oppgjør må foregå, rent praktisk.

For tanken om et oppgjør som en slags endelig, kollektiv renselse for samfunnsgrums og konspiratorisk tankegods, er hverken mulig eller ønskelig i en fri offentlighet.

Støre skriver selv at partiet kanskje gikk «oss litt vill i oppfatningen om at vi skulle ta ett – enkeltstående – oppgjør. Vi har nå erfart at det ikke er mulig å ta ett slikt oppgjør. Kampen mot rasisme og høyreekstremisme må kjempes hele tiden.»

Det er sant. Det vil også innebære at den kjempes fra ulike posisjoner. Selvransakelsen Arbeiderpartiet skulle sett hos Fremskrittspartiet, vil antagelig aldri komme. Selv om partiets mer moderate stemmer har synliggjort en litt annen språkbruk de siste månedene.

Og det blir jo bråk hver gang partiets mest konspiratorisk anlagte kommer med oppsiktsvekkende uttalelser. Kritikken har også en viss effekt. Renspikket landsforræderretorikk av typen Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersen fremførte i sin famøse «Drøm fra Disneyland»-kronikk i 2010, kommer ikke lenger fra sentrale Frp-ere. Førstnevnte beklaget uvanlig nok ordbruken.

Sylvi Listhaug har nok også lært en lekse om hvor latent 22. juli ligger i det politiske ordskiftet. Hun skrev selv at «denne debatten har bevisstgjort meg og mange andre hvor viktig det er å ta hensyn til alle de som har opplevd terror».

Har ikke helt sunket inn

Slik sett har det politiske oppgjøret om holdninger og ordbruk etter terroren pågått lenge.

Det betyr ikke at Støre, Hoem og andre som nå vil snakke mer om det politiske innholdet i 22. juli, er uten gode poenger.

Det er rart, slik Støre påpeker, at terrordrapene ikke inngår i Kripos’ offisielle drapsstatistikk. Og at journalister kan glemme Anders Behring Breivik når de rapporterer om at «terroren rykker nærmere Norge». Og at «22. juli-kortet» i det hele tatt er et begrep.