Jesus lever!

Tro kan flytte fjell. Men kan den flytte velgere?

Nå er det valgkamp, folkens! Resten av året går ikke kulturminister Helleland pilegrimstur mens hun poster selfies. Det er bare nå hun vandrer innom garden til Ola Borten Moe i Trøndelag og forteller en VG-journalist at vi må slå ring om kristne, norske verdier.

Helleland er langt fra den eneste norske politikeren som svermer for nasjonalromantikk og Bibelen for tiden.

Kristelig Folkeparti gjør det oftere, selvsagt, i alle fall det siste, men det er nok integreringsminister Sylvi Listhaug som har fått mest oppmerksomhet for det, etter å ha flashet kristenkorssmykket hun fikk av bestemoren sin og dratt på kristenleir for å preke for menigheten om hvordan innvandring legger press på kristne verdier.

Martin Kolberg var på den samme kristenleiren, forresten. Han brukte sin tilmålte tid til å understreke at Listhaug slett ikke opptrer i tråd med kristne verdier, men klarte gudskjelov å motstå fristelsen til å fortelle lignelsen om den barmhjertige samaritan.

Jesus lever i valgkampen, det er sikkert som amen i kjerka.

Men hva pokker er egentlig kristne, norske verdier?

Brunost og Bjørndalen

Kulturminister Helleland har forsøkt å definere de norske verdiene før. I desember poserte hun med bunad foran juletre og furupanel på Facebook og publiserte det som skulle bli en svært omdiskutert julehilsen til det norske folk: «Vær stolt av det norske! Kvikk Lunsj og brunost. Marit Bjørgen og Ole Einar Bjørndalen. Dugnad og grøt. Generasjoner har skapt det typiske norske».

I det rykende ferske VG-intervjuet gjorde hun et nytt forsøk: «Demokrati, ytringsfriheten, rettferdigheten, men også nestekjærligheten».

Her er det betimelig å sitere den nylig avdøde, svenske professoren Hans Rosling, som også var æresdoktor ved Universitetet i Oslo: «Det er ikke noe som heter svenske verdier. Det er moderne verdier».

Det er Hellelands tilsnikelse. Og Listhaugs. Og alle de andres.

Moderne verdier

Demokrati, ytringsfrihet, rettferdighet og nestekjærlighet kan ikke merkevareregistreres som hverken norske, svenske eller kristne verdier. Moderne samfunn deler disse verdiene, slik moderne mennesker i alle samfunn deler dem. Nestekjærligheten deles av alle de store verdensreligionene.

Den eneste grunnen til å forsøke å opprinnelsesmerke disse verdiene som norske eller kristne er å gjøre sine hoser grønne for kristne velgere, og kanskje for en del velgere som ikke ser på seg selv som særlig kristne, men som synes det er hyggeligere med Kvikklunsj enn curry, og føler seg tryggere på en ost som er brun enn en fyr fra Kamerun.

Det er et høyt spill.

• Les også: - Det er hardere kamp om de kristne velgerne nå enn på lang tid, ifølge Dagen-redaktør.

Hvem er vi?

I Tyskland har det rast en nesten identisk debatt i sommer, etter at innenriksminister Thomas de Maizière i avisen Bild publiserte en liste over det han mente er tyske verdier. «Vi er ikke burka», skrev han, blant mye annet. Og det kan sikkert de fleste være enige i, til tross for haltende grammatikk.

Men hvem er «vi»?

Etter 2. verdenskrig har ikke Tyskland ført befolkningsstatistikk over etniske grupper, men det anslås at landet har rundt 3 millioner innbyggere med tyrkisk bakgrunn. Minst en halv million tyskere har afrikansk bakgrunn. Er de en del av dette «vi»?

De Maizière er tilhenger av den såkalte «Leitkultur», som har vært heftig debattert siden begrepet dukket opp ved sekelskiftet. Den handler om at det ikke er tilstrekkelig å følge tyske lover og regler. Innvandrere må også følge skikker, normer og regler – åpenbart definert av et udefinert «vi».

Også Helleland tegner opp et ekskluderende «vi» i brunostposten: «Vi våger å være tydeligere om vår kristne tro og tradisjon når det er jul enn ellers. Det synes jeg er bra. Vi kan tåle å bli mye tydeligere ellers i året også».

Bønn for Norge

Det er selvsagt både riktig og viktig å snakke om kultur og verdier, selv om folk er forskjellige og debattene nødvendigvis blir litt generaliserende. Listhaug, Borten Moe og Helleland snakker imidlertid alle om et «vi» som ekskluderer folk flest. Og da snakker jeg ikke bare om muslimer, men om alle som av ulike grunner ikke er helfrelst på hverken kristendom eller det «de» definerer som norsk.

Jeg folder mine hender små i en bønn om en verdig valgkamp som ikke setter grupper i befolkningen opp mot hverandre. Det hindrer integrering, og integrering er bra uansett hva folk måtte mene om innvandring. Jeg ber om at verdidebattene i valgkampen skal handle om for eksempel det todelte helsevesenet eller at nasjonalsosialister igjen marsjerer i våre gater.

Det kan jo hende det funker. Det er makt i de foldede hender, sies det.