Kommentar

Harald Stanghelle: Det er alvor nå!

  • Harald Stanghelle
    Kommentator

img429.pdf

Nederlag. Vi trodde aldri jødehatet igjen ville blomstre i Norge.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vi må bare si det som det er: Min generasjon har ikke sett det som kom.

Vi var altfor trygge på at oppgjøret med nazismen en gang for alle hadde vaksinert oss nordmenn mot antisemittismens snikende gift. Derfor har vi heller ikke tatt urovekkende tegn på handlende alvor. Nå står vi i fare for å miste vår egen umistelige, lille jødiske minoritet, mens vi sitter igjen med det heslige hatet.

Det er vårt tap og vårt ansvar.

Katastrofal svikt

I nær fremtid skal Stortinget ta stilling til et forslag om en egen handlingsplan for å bekjempe antisemittisme. I fjor ble Kristelig Folkeparti stående alene bak samme forslag. Nå sørger nok skjebnetunge begivenheter for bredere støtte. Det ser ut som om det må terror til før alvoret tydeliggjøres.

For det har egentlig ikke skjedd noe som helst nytt det siste året. Vi har lenge visst mer enn nok om at de eldgamle understrømmer som fortsatt eksisterer i Europas kollektive bevissthet, nå blomstrer i møtet med en ny og skremmende form for jødehat. Tragisk nok representert ved unge, sinte muslimer med familiebakgrunn fra land der jødehat og jødeforakt er en helt naturlig del av måten å forstå verden på.

Det gamle spøkelset har funnet nye og uhyggelig livskraftige former. Og vi har sviktet katastrofalt med å mane det tilbake i de politiske bøttekottene.

Derfor inntar det snart salongene.

Jødenes ansvar?

De siste årene er jødehatet gang på gang blitt satt på den norske dagsordenen. Den ene ministeren etter den andre har forsikret om alvor og innsats. Lite og ingenting skjer. Og i mellomtiden vinner jødehatet frem på det ene frontavsnittet etter det andre.

Det er nå 11 år siden tenåringene Amitai og Julie fortalte her i avisen hvordan det er å vokse opp som norske jøder. En historie om å være stolt over sin egen identitet og opprinnelse, men også om å bli systematisk trakassert.

Men tragisk nok var det også historien om hvordan det norske storsamfunnet vegret seg for å ta et oppgjør med jødehatets utslag. Som når en rektor ved en av hovedstadens videregående skoler rådet 19-årige Julie til ikke å bære davidsstjernen som halssmykke fordi det virket «provoserende».

I uhyggelig klartekst: Synliggjøres den jødiske identiteten, må den enkelte bære ansvaret for konsekvensene.

Hånfliret

Det er ni år siden den daværende kunnskapsminister ble utfordret i Stortinget til å ta initiativ for å kartlegge norske elevers kunnskaper om Holocaust. Utgangspunktet var en reportasje i Dagsavisen som viste at stadig flere unge ikke tror at naziregimets masseutryddelse av jøder virkelig fant sted. Antirasistisk Senter kunne fortelle om fortvilte lærere og foreldre som opplevde at barn og unge benektet Holocausts eksistens etter å ha slukt nettets nynazistiske propaganda.

Det er fem år siden anonyme Oslo-lærere sto frem i Dagsrevyen og fortalte at elevene «hånflirer når jeg snakker om Holocaust». Maktesløst fortalte våre ungdommers veiledere om en skolehverdag der «jødesvin» og «jødefaen» brukes som skjellsord og at «Hitler hadde rett» slynges ut i klasserommet.

Det har ikke vært mangel på tegn i tiden. Det har ikke manglet advarsler. Det har ikke manglet bekymring. Og det har ikke vært mangel på løfter om at det nye jødehatet skulle tas på alvor.

Langsiktig gjennomføringskraft er det eneste det er mangel på.

Det store vakuum

I 2009 gjennomgikk Holocaust-senterets Harald Syse alle historiebøkene som er tatt i bruk etter 2006 i både ungdomsskolen og de videregående skolene:

«En svakhet ved alle læreverkene er at alt så å si stopper ved Auschwitz. Etterpå er det bare et stort vakuum», konkluderer han i en artikkel i tidsskriftet Prosa.

I 2012 kom tre forskere ved Holocaust-senteret med klare anbefalinger til handling i rapporten «Antisemittisme i Norge». Enstemmig la Stortinget forslaget om oppfølging «til protokollen».

Siden har lite skjedd.

Tafatt og ullent

På Oslos ungdomsskoler opplever mange lærere at det er vanskelig å undervise i overgrep om jøder, konstateres det i Vårt Land denne uken.

«Vi har en tradisjon med Hvite busser her på skolen. ... Men det er ganske vanskelig med en tur som jo skal ta for seg jødenes sak, mens kanskje et flertall av elevene opplever at det er palestinernes sak som er den mest sentrale i dag», sier en lærer i en rapport fra institutt for samfunnsforskning.

Kunnskapsdepartementet og skolen tror sikkert de gjør sitt beste. Det er bare ikke godt nok. Det som gjøres er for tafatt, sprikende og ullent. Eksempelvis skriver Vårt Land at antisemittisme ikke er nevnt i kompetansemålene i dagens læreplaner for vår stadig mer prestasjonsrettede og målorienterte grunnskole.

Alle fordommers mor

I den norske debatten har vi hatt en tendens til å sidestille jødehat med rasisme. Det er og blir feil. Jødehatet er alle fordommers mor. Det rammer med drepende intensitet en minoritet som helt siden antikken – noen mener enda tidligere – har vært utvalgt til forakt, forfølgelse og syndebukk. Det finnes ingen annen fordom som har vist seg så ødeleggende, oppfinnsom og seiglivet som antisemittismen.

Nå hjemsøker den enda en gang vårt mørbankede kontinent. Med fornyet kraft lever den i Europas land og byer. Og dessverre uten at Norge og Oslo er noe unntak.

Det forferdelige er det sanne: For første gang på mange tiår betyr en synlig jødisk identitet en selvstendig fare for det enkelte menneske.

Bryter med selvbildet

I mitt første år som Aftenposten-journalist skrev jeg at «en begynnende bølge av antisemittisme merkes i Europa», Norge er ikke et unntak fra dette. Det er 24 år siden. Da hadde jeg ikke fantasi eller pessimisme stor nok til å ane hvilke krefter som ble gitt vekstvilkår.

Det voksende jødehatet er møtt med tilbakelent resignasjon og offentlig handlingslammelse. Kanskje er alt dette et uttrykk for kollektiv fortrengning i et land der et levende og voksende jødehat bryter fundamentalt med vårt nasjonale selvbilde.

Den norske fortellingen har ikke rom for å vise frem jødehatets stygge ansikt. Da lever vi bedre med en form for stille ettergivenhet, bare avbrutt av en og annen moralsk indignert motreaksjon etter skippertaksmetoden. Slik rydder vi stadig større plass for jødehatets smittende ekspansjon. Og slik flyttes umerkelig grenser i feil retning.

All ære til modige muslimske ungdommer som for en uke siden dannet fredsringen rundt synagogen i Bergstien. Vi kan ikke få nok av slike. For ser vi ut over resten av landskapet, er det grunn til angst. Dyp angst.

Det er alvor nå!

  1. Les også

    Muslimsk ring rundt synagogen

  2. Les også

    Sveriges Radio: «Har jødene selv et ansvar for voksende antisemittisme?»

  3. Les også

    Jeg har en davidsstjerne liggende i smykkeskrinet. Jeg er ikke tøff nok til å ta den på nå.

  4. Les også

    Til Norges og Europas jøder: Vi håper vi sammen kan skape et klima hvor dere føler dere trygge nok til å bli. Ellers har vi feilet.

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    75 år etter Auschwitz blomstrer jødehatet. Vi har sviktet i å bekjempe det.

  2. SID

    Kunnskapsdepartementet svarer: Elevene skal lære om holocaust på skolen

  3. KOMMENTAR

    «Hvor er disse jødene som skulle komme? Vi har ikke sett noen»

  4. KOMMENTAR

    Harald Stanghelle: – Vi er ikke kvitt den gift jødehatet representerer

  5. KOMMENTAR

    Jødehatet lever. Det angår også deg.

  6. KULTUR

    Ny studie: Muslimer er mer negative til jøder enn resten av befolkningen