Kommentar

Farvel, blasfemi

  • Trine Eilertsen
    Sjefredaktør

Kopiavimg385_2_2-pzfd5z1UBY.jpg

Det skal være mulig å si at Muhammed og Jesus er klovner. Men det skal ikke være mulig å si at de som tror på dem bør myrdes.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I mitt tidligere liv som sjefredaktør hadde jeg dem på tråden av og til. En samtale gjorde særlig inntrykk. En kvinne ringte, hun gråt i telefonen. Vi hadde trykket en tegneserie der Jesus ble harselert med.

Kvinnen lurte på om jeg hadde evnen til å sette meg inn i hvordan det var for henne å se en slik tegning av hennes nære venn Jesus Kristus.

Jeg vedgikk at jeg ikke hadde sett tegningen før den gikk i trykken. Og jeg sa, da jeg hadde sett den, at den var plump og langt fra morsom. Jeg skjønte at hun ble opprørt og beklaget at vi hadde publisert den. Tegningen hadde ingen verdi ut over fornærmelsen i den, og det var ikke noe mål for meg å såre lesere som henne.

Satirens betydning

Vi publiserte derimot andre tegninger, der kristendommen og treenigheten ble raljert med. Telefonene var de samme, men mitt svar var annerledes.

De fleste gangene forsvarte jeg publiseringen med at tegningene løftet frem et skarpt poeng. Det kunne være at religion ble misbrukt i maktutøvelse, eller for å fordekke sannheter, eller det kunne være som kritikk mot et kristent budskap som ble overtolket.

Vi ville blitt dømt

Hadde vi hatt en levende, og ikke en sovende, blasfemiparagraf i Norge, ville alle disse tegningene sannsynligvis blitt rammet av den.

Men ingen anmeldte oss for blasfemi, sannsynligvis vel vitende om at den siste som ble dratt for retten for blasfemi het Arnulf Øverland.

Det var i 1933, og han vant saken. Foredraget «Kristendommen, den tiende landeplage» fikk leve der ute, uten rettslige represalier. Det var et gjennombrudd for ytringsfriheten i Norge, og et viktig steg på veien mot et samfunn med genuin ytringsfrihet.

Redaktøransvar er ytringsansvar

I det samfunnet finnes også ytringsansvar, som enkelte har greid å løfte opp som et nytt begrep i norsk presse. I pressens verden heter det ganske enkelt «redaktøransvar». Vi gjør vurderinger daglig, der vi veier argumenter for og mot publisering.

Å såre mennesker unødvendig er ikke et mål for særlig mange.

Å såre mennesker unødvendig er ikke et mål for særlig mange. Men å såre dem, eller krenke dem, som det heter i dag, kan være en følge av en publisering som oppleves som riktig av andre grunner.

Blasfemi hører til i ytringsfriheten

Så sent som i 2004 stemte Høyre, KrF og Fremskrittspartiet mot å avskaffe blasfemiparagrafen. Den rødgrønne regjeringen holdt på å rote seg inn i en ny paragraf i 2009, knappe tre år etter den elendige håndteringen av karikaturstriden.

I dag hersker en bred politisk erkjennelse av at vi ikke har genuin ytringsfrihet uten muligheten for å bedrive blasfemi

I dag hersker en bred politisk erkjennelse av at vi ikke har genuin ytringsfrihet uten muligheten for å bedrive blasfemi. Ordet bør være utdøende, for så lenge vi aksepterer blasfemi som et problem i vårt samfunn, sier vi at religioner kan krenkes. Men religioner kan ikke krenkes, bare personer kan krenkes.

Hvis jeg sier at religionen du tror på er tøv, og Muhammed eller Jesus var en klovn, må du leve med det. Hvis jeg sier at slike som deg, som tror på den religionen, bør henges, skal jeg dras for retten umiddelbart.

Utenkelig med ny blasfemiparagraf

Dette, samt erkjennelsen av at samfunn utvikles når meninger brytes, også meninger om religion, ligger bak at vi har en sovende blasfemiparagraf. Den forsvinner så snart den nye straffeloven trer i kraft.

Kanskje kan vi takke karikaturstriden for at det er politisk utenkelig å gjenopprette en blasfemiparagraf i dagens Norge.

Det er like usannsynlig som at vi skulle blåst liv i majestetsfornærmelsen som en nyttig grense for ytringer.

Blasfemibegrepet må bekjempes

Den gråtende kvinnen jeg snakket med på telefonen den gangen er neppe blitt vant med Jesus-karikaturene og –vitsene. Hun blir like lei seg hver gang noen ydmyker Jesus i tale eller bilde. Og det er helt greit at hun sier fra når hun opplever å bli krenket. Hun vil møte forståelse av og til, men på ingen måte alltid. Raljering med religioner er en del av prisen for å leve i et åpent demokrati, med en sekulær stat. Dette er samfunnene som er mest åpne for religioner og ulik trosutøvelse, som sjefredaktør Gerard Briard i Charlie Hebdos poengterte i denne ukens leder.

  1. Les også

    Rødgrønn karikaturstrid: Solhjell ut mot Støre

  2. Les også

    - Ytringer som sårer er også lov

  3. Les også

    «En konflikt om den muslimske verdens fremtid»

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Statsminister Erna Solberg og Ap-leder Jonas Gahr Støre trenger ikke ytringsfriheten. Det preger deres holdning til den

  2. VERDEN

    Blasfemi er blitt et politisk våpen. Nå blir det farligere å spotte Gud i flere land.

  3. DEBATT

    Straffbart å karikere profeten? Et absurd forslag. Hva sier Støre nå?

  4. KRONIKK

    Etterlyst: et konsekvent forsvar for ytringsfriheten

  5. KOMMENTAR

    «Kjære Mark. Jeg skriver for å fortelle at jeg ikke vil etterkomme kravet om å fjerne dette bildet»

  6. KRONIKK

    Ytringsfrihet: Det frie Norge og det skremte Danmark