Kommentar

Høstutstillingen er ikke en skandale. Den er en fest. Et opplevelseskammer | Knut Olav Åmås

  • Knut Olav Åmås, spaltist og direktør i Fritt Ord
    Knut Olav Åmås, spaltist og direktør i Fritt Ord

Høstutstillingen betyr noe, for kunstnerne og for oss som kommer og ser. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Høstutstillingens sprikende bredde har lenge provosert. Men åpenheten den gir - og krever tilbake - er viktigere.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Norges eldste, største og ofte best besøkte kunstutstilling har vært det første offentlige visningsstedet for så mange fremragende norske kunstnere.

Provokasjoner og «skandaler» har det vært mange av gjennom tiårene. Som da Edvard Munch i 1886 stilte ut maleriet som i dag er kjent som Syk pike. Reaksjonene var latter, hån og spyttklyser.

Det er nok et enda viktigere trekk ved Høstutstillingen at den rett og slett har vært ekstremt bred og unikt inkluderende. Ja, dét provoserer i seg selv. Den 130. Høstutstillingen, som vises på Kunstnernes Hus i Oslo de neste ukene, gir oss også først og fremst en sjenerøs kunstbegivenhet. For å få det beste ut av den, krever den sjenerøsitet og åpenhet tilbake.

  • Her kan du lese Kjetil Røeds anmeldelse i Aftenposten av Høstutstillingen: Sterke verk om minne og identitet

For de uinteresserte?

Høstutstillingen har nok ikke den største formelle prestisjen. Det finnes nok av etablerte kunstnere som ikke deltar, men i år ser vi en tendens til at flere gjør det. Kunstkritiker og kunstner Tommy Olsson, som selv deltar i år, vil legge ned Høstutstillingen fordi den er «veldig, veldig utdatert». Det er blitt «en kunstinstitusjon for folk som ikke er interessert i kunst», hevder han i Dagsavisen 15. september.

Men den betyr faktisk noe for kunstinteresserte, på tross av eller kanskje nettopp fordi den er så annerledes satt sammen. Om lag 6000 innsendte verker vitner om at ganske mange kunstnere også ser Høstutstillingen som relevant.

I de drøyt hundre verkene som er valgt ut, møter vi ikke det strengt tematiske, disiplinerte og analytiske. Det finner vi på nesten alle andre kunstutstillinger, i galleriene og museene. I stedet får vi i gave en massemønstring uten linje.

Dét er ikke uproblematisk. Når de seks kunstnerne i juryen i løpet av kort tid velger ut en ørliten del av en svær mengde verker, vil vi gjerne vite litt mer om hva de har tenkt og hvordan de har valgt. Slik sett vil noen reagere når juryleder Lars Korff Lofthus begrunner årets grep med å sette Høstutstillingen «fri» ved å oppsummere slik: «Disse har søkt, dette skjer i år.» En polemisk frekkhet!

Ett og ett verk

De fleste kunstkritikerne vil sammenfatte og si noe om helheten. Vi vanlige kunstinteresserte kan nøye oss med å se. Se. Se. Ett verk. Ett til. Og enda ett. Du går inn med uklare forventninger. Du kommer kanskje ut mer forvirret, men med visuelle inntrykk og materiale du tenker videre på. Stimulert. Oppglødd. Irritert. Eller du kjeder deg og lurer på hvorfor. Kunstmøtet er uansett virksomt.

Kunsten er den ultimate frie ytring. Den største faren er imidlertid at kunstytringene ikke blir viktige for noen på noe som helst vis. Men Høstutstillingen betyr noe, for kunstnerne og for oss som kommer og ser.

Høstutstillingen er ikke en skandale. Den er en fest. Et opplevelseskammer. Et sjenerøst møte. Et øyeåpnersted.

Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke og skriver da på egne vegne.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Knut Olav Åmås
  2. Utstilling