Kommentar

Ingen målestokk for terrorfare | Per Anders Madsen

  • Per Anders Madsen Redaktør

En IS-kriger vifter med IS-flagget i Mosul. Ubaydullah Hussain er tiltalt for å ha vervet fremmedkrigere til krigen i Syria og Irak, en virksomhet som ifølge PST kan øke terrorfaren i Norge. Foto: NTB Scanpix

Hvor farlig er Ubaydullah Hussain? I forbindelse med rettssaken settes risiko og trusselvurderinger på dagsordenen.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Rettssaken mot Ubaydullah Hussain starter i Oslo tingrett torsdag. Han er den første som er tiltalt etter straffelovens bestemmelser om terrorrekruttering.

Hussain har ifølge tiltalen rekruttert to personer til terrororganisasjonen IS. I tillegg er 31-åringen tiltalt for deltagelse i IS ved at han har støttet fem personer som selv har sluttet seg til IS, og dessuten tilrettelagt for reisen til en sjette person.

Hussain nekter straffeskyld. Han bestrider ifølge sin forsvarer John Christian Elden å være medlem av noen terrororganisasjon, og han benekter å ha støttet terrorisme økonomisk eller å ha vervet krigere til IS.

Alt annet enn ordinært

Gjennom 32 rettsdager vil aktoratets etterforskningsmateriale stå i sentrum for oppmerksomheten, mens forsvareren etter beste evne vil så tvil om bevisene holder til domfellelse. Rollefordeling og gjennomføring blir som i enhver annen straffesak.

Samtidig er saken alt annet enn ordinær. Hussain har vært en lederskikkelse i ekstremistgruppen Profetens Ummah.

I skjæringspunktet mellom spesifikk straffesak og høyaktuell samfunnsproblematikk påkaller Hussain-saken spesiell interesse. Problemstillinger knyttet til islamsk ekstremisme og radikalisering, terrorfare, sikkerhet og sårbarhet settes på dagsordenen enda en gang.

Trussel fra uorganiserte

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har nedskalert terrorfaren i 2016 sammenlignet med 2015. Organiserte miljøer som Profetens Ummah er svekket. Bakgrunnen er blant annet fengslinger, avskallinger og dødsfall blant dem som har reist til Syria som fremmedkrigere.

Likefullt gir PST de organiserte miljøene særlig oppmerksomhet. I årets trusselvurdering heter det at «de organiserte miljøene sannsynligvis er den viktigste drivkraften for radikalisering og nyrekruttering.»

Men hvor sterk er egentlig forbindelsen mellom organisasjoners styrke og slagkraft på den ene siden og reell terrorfare på den andre?

I alt 49 personer ble drept og såret 53 i terroraksjonen i Orlando, USA, i juni. Gjerningsmannen viste seg å være en psykisk ustabil konemishandler med flere voldsdommer bak seg.

I juli drepte en IS-sympatisør 84 og såret 303 i den forferdelige trailer-massakren i Nice. Gjerningsmannen hadde hatt psykiske problemer i mange år og et langt kriminelt rulleblad, preget av vold og vinningsforbrytelser.

Ingenting tyder på at de ansvarlige for disse blodige angrepene fulgte noen ordre da de gikk til aksjon. Derimot kan de på en eller annen måte ha blitt inspirert av IS, slik PST-sjef Benedicte Bjørnland antydet på sin blogg tidligere i høst.

To kraftige impulser

Det er ikke helt enkelt å begripe hvorfor Ubaydullah Hussain endte opp som ekstrem islamist. Men i et VG-intervju har han trukket frem to hendelser som påvirket ham sterkt. Han hadde som tenåring kontakt med en militant britisk islamist. Og han reagerte voldsomt da vestlige militærstyrker marsjerte inn i Afghanistan i kjølvannet av 11. september-terroren i USA.

To kraftige impulser, en religiøs og en politisk. Det er ingredienser i en typisk radikaliseringsprosess, i den grad man kan snakke om noe slikt. Slik Hussain selv beretter om sin bakgrunn, ser det ut til at ekstreme holdninger og aksept av vold er motivert ut fra politisk og religiøs overbevisning.

Hendelsene i Orlando og Nice i sommer antyder imidlertid at årsaksforholdet også kan være motsatt: At mentalt ustabile personer griper til en verdensanskuelse, en ekstrem ideologi, for å rettferdiggjøre vold og drap.

Poenget bør ikke presses for langt. For terrorofre spiller det i hvert fall liten rolle om gjerningsmannen var motivert av islamistisk ideologi, eller om ideologien ble brukt for å rasjonalisere hevntørst og et mer diffust samfunnshat.

Straffet før de ble radikalisert

Tidligere i høst offentliggjorde PST en temarapport om bakgrunnen til personer som er knyttet til ekstreme islamistiske miljøer i Norge. En hovedkonklusjon er at mange synes å ha strevd med problemer i livet sitt i forkant av radikaliseringsprosessen.

Svært mange har vært innblandet i straffbare forhold før de ble radikalisert. Hele 68 prosent av mennene i undersøkelsen var mistenkt, siktet eller dømt for kriminalitet før radikaliseringstidspunktet. En voldshistorikk er vanlig, noe undersøkelsen ser i sammenheng med at ekstreme islamistiske miljøer forherliger vold og gir plass til personer med slik bakgrunn.

Mørketall om psykiske problemer

Psykiske problemer og lidelser er ikke overrepresentert sammenlignet med befolkningen generelt, men mørketallene blir understreket. De fleste personene i undersøkelsen har bakgrunn fra afrikanske og asiatiske land, minoriteter som sjeldnere enn andre oppsøker helsevesenet med psykiske problemer.

PST løfter naturlig nok frem fremmedkrigere og miljøer som Profetens Ummah i sine trusselvurderinger, men legger samtidig frem rapporter som peker i ganske andre retninger - mot det helt usikre og uforutsigbare. Finnes det i dagens situasjon en fast målestokk som terrortrussel kan måles ut fra?

Det ser ikke slik ut.

  • Denne nyhetsartikkelen nyanserer bildet av ekstremisters bakgrunn. De kommer også fra velstående familier, ifølge internasjonale undersøkelser.
  • Denne kommentaren skrev jeg da PST offentliggjorde sin trusselvurdering for 2016.
  • I denne kommentaren tok jeg opp PSTs måte å kommunisere med offentligheten. Og her fikk jeg svar fra PST-sjef Benedicte Bjørnland.

Les mer om

  1. Radikalisering
  2. Ekstremisme
  3. Islamsk fundamentalisme
  4. Terror