Kommentar

Fremtids­partiene

  • Thomas Boe Hornburg
    Politisk rådgiver i Arbeiderpartiet

Kopiavimg346-BUdlKWheb5.jpg

Erna Solberg og Jonas Gahr Støre vil begge ruste Norge for fremtiden. Men er nordmenn bekymret nok?

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Stort intervju med Siv Jensen: Må endre Norge før det gjør for vondt», roper Dagbladets forside 13. november.

Norsk politikk har i høst blitt en konkurranse om hvem som best kan ruste Norge for en nær og farlig fremtid

Drøye to måneder før har statsrådene samlet seg til regjeringslunsj. Vidar Helgesen (H) foreleser om at Regjeringens viktigste fortelling om seg selv må handle om en mye tøffere fremtid for Norge — som Regjeringen ruster oss til.

Statsministeren og finansministeren har vært tett involvert. Og så siver strategien i løpet av høsten inn i alt som kommer ut av en regjeringsmunn.

Men heller ikke Jonas Gahr Støre vil denne høsten leve i det politiske nuet. To uker før Helgesen foreleser for lunsjspisende statsråder gir Ap-lederen ut bok. Tonen er ikke lenger at Ap vil gjøre verdens beste land litt bedre dag for dag. Norge skal «bygges på nytt». Og i Aps alternative statsbudsjett er problembeskrivelsen identisk med Regjeringens:

«Store utfordringer venter oss som nasjon».

Slik har norsk partipolitikk i høst blitt en konkurranse om hvem som med størst troverdighet kan forberede Norge på en mye vanskeligere fremtid som rykker stadig nærmere.

Felles uro for fremtiden

Det finnes taktiske grunner til at Regjeringen og Ap nå mest av alt vil ruste oss for fremtiden.

For en fersk partileder som Støre handler det om å gi sitt trauste parti en grunn til å tenke nytt og stort.

For Solberg er et motiv å binde sammen et mylder av satsinger - fra lærerløft til klimafond. Fremtidsretorikken fungerer også som en forsikring. Faller oljeprisen mye, kan Solberg si: Hva var det vi sa? Blir nedturen kortvarig, er alle like glade som før.

Men fremtidsbekymringene stikker dypere enn taktikk. Det er i begge leire en uro som nå kommer tydeligere til den retoriske overflaten. For Solberg, Jensen og Støre vet at det viktigste og riktigste vi gjør det neste tiåret er å ruste oss til tiårene deretter. Grunnen er:

Eldrebølgen som om få tiår kan gjøre at det mangler flere hundre milliarder kroner på statsbudsjettet

Norsk økonomi og arbeidsliv som er svært avhengig av en oljesektor på hell

Varig høy innvandring som øker ulikhet og utfordrer velferdsstaten

Nasjonale klimautslipp som etter 2020 skal drastisk ned

Den vanskeligste testen

Hver for seg er disse utfordringene en prøve. Men fordi de treffer oss omtrent samtidig er de i sum den viktigste, og vanskeligste testen norske politikere har stått overfor på mange tiår.

De vil alle kreve tøffere prioriteringer: Høyere skatt eller en anstendig eldreomsorg. De utfordrer helt grunnleggende verdier: Gode arbeidsvilkår for alle eller en underklasse av innvandrere.

Og det er i noen år til mulig og fristende å lukke øynene for alle disse utfordringene - enn så lenge.

Bekymring stikker ikke dypt

Pessimister som tror vi først klarer å ta tøffe tak når problemene kjennes på kroppen, har en god sak.

Utfordringene er paradoksalt nok spesielt store nettopp fordi Norge er så rikt. Klimakutt koster mer i Norge enn nær sagt alle andre land. Skyhøy innvandring er spesielt krevende for en av verdens best utbygde velferdsstater.

Verdimålingen Norsk Monitor indikerer at nordmenn er blitt mindre , ikke mer, bekymret for fremtiden det siste tiåret. Og de folkevalgte kan ikke ustraffet gå mye fortere frem enn folket som har valgt dem.

Dessuten vil det nære og det håndfaste alltid dominere, i politikken og i journalistikken. Vi har brukt det siste året på å krangle om poseavgift, reservasjonsrett og hvilken inngang på Stortinget Dalai Lama skal bruke. Det må for en streikende arbeider i Hellas eller en arbeidsløs ungdom i Sverige fortone seg som fellende bevis på at vi ikke alltid løfter blikket.

Derfor blir det ikke enkelt for Støre og Solberg å vinne aksept for krevende valg. Men umulig kan det umulig være.

En handlingsregel for bruk av oljepenger var lenge utenkelig. Men det lot seg gjøre. Det samme kan sies om pensjonsreformen. Vi raljerer dessuten mye over alle løftene Frp løper fra i regjering. Men det er et bemerkelsesverdig fremskritt at Jensens Frp så entusiastisk omfavner et edruelig budskap om at det nå skal rustes for fremtiden. Det ligger en strenghet i det som ligger lysår fra Carl I. Hagens Frp.

Men gjøre det . . .

Fremtidsretorikken er selvfølgelig lite verdt om den ikke følges opp i praksis.

Støre må måles på om han også bruker opposisjonsrollen til å sikre et bredt flertall for nødvendige reformer.

I skatte- og klimapolitikken kan Støre oppsøke forlik fremfor uenighet. Støre sitter på nøkkelen til å få gjennomført hele pensjonsreformen i offentlig sektor. Uten Ap er slikt selvmord for Regjeringen. Og Støre kan strekke ut en hånd for å følge opp Brochmann-utvalgets bekymringer om innvandring og velferdsstaten - blant annet.

De neste fire årene henger likevel mest på Solberg. Hun skal begå avansert balansekunst. Hun kan få drahjelp av en varig lav oljepris. Det vil øke velgernes uro over et oljeavhengig Norge. Men Solberg må like fullt balansere velferdsløfter og fremtidsløfter, mennesker og milliarder.

Og det forplikter at Regjeringen mest av alt nå sier den tar fremtidens parti.

Da kan fremtidige generasjoners sparegris, oljefondet, ikke tappes litt ekstra hver gang det mangler noen milliarder til å oppfylle alle velferdsløftene. Og deler av regjeringsplattformen kan aldri gjennomføres. Løfter som redusert avkortning i pensjonen for ektefolk og samboere vil jo nettopp gjøre oss dårligere, ikke bedre, rustet til å betale for pensjoner i et Norge med færre yrkesaktive og langt flere eldre.

Uten at Solberg og Jensen trekker slike konsekvenser av egen retorikk blir fasiten fort at talk is cheap. Fremtidens pensjonister er det nemlig ikke.

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Vi elsker velferdsstaten. Kan vi slippe regningen?

  2. KOMMENTAR

    Regjeringen forsyner seg grovt av Oljefondet - som knapt vokser lenger

  3. KOMMENTAR

    «Erna Solberg kan ikke skjule at offentlig sektor vil vokse og vokse»

  4. KOMMENTAR

    Hvem trenger Støre når det går så bra?

  5. KOMMENTAR

    Venstre og Fremskrittspartiet gjør klokt i å gå i regjering sammen. Men hva har Høyre å vinne på det?

  6. KOMMENTAR

    «Jensens budsjett viser at Frps valgløfter er tatt ut av luften»