Kommentar

Nye E18 er ikke lenger en vei. Den er et politisk havari. | Andreas Slettholm

  • Andreas Slettholm
    Andreas Slettholm
    Kommentator
Ramstadsletta på Høvik er foreløpig endepunkt for den planlagte første etappe for ny E18 i Bærum.

Alt er i det blå. Som vanlig.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Et slags jubileum nærmer seg.

Til sommeren er det ti år siden jeg skrev om E18-utbyggingen for første gang, i en sak om at den berømte Oslopakke 3 var i ferd med å gå tom for penger.

Intet er nytt under E18-solen, altså.

Den gang skulle hele veien fra Oslo til Asker koste langt mindre enn hva de fire kilometerne mellom Lysaker og Ramstadsletta på Høvik nå er beregnet til.

Men allerede da var det åpenbart at pengene som kommer inn gjennom det såkalte Oslopakke 3-samarbeidet, hovedsakelig fra bomringen, ikke ville strekke til.

E18 vestover er en gjøkunge i dette forliket mellom Oslo og Akershus. Det er større og dyrere enn alle andre prosjekter i reiret.

Derfor har politikerne pøst på med bompenger, både nåtidige og fremtidige, og dessuten tatt E18 halvveis ut av den alminnelige Oslopakke 3-prosessen.

På samme tid har prosjektets kostnader mangedoblet seg, slik veiprosjekter gjerne gjør.

Makten ligger på Stortinget

Utbyggingen skal først og fremst bedre fremkommeligheten for både buss og bil inn mot Oslo, bidra til mindre trafikk på lokalveiene og redusere støy og forurensning for dem som bor langs traseen.

Sympatisk, men dyrt, og dette med økt bilkapasitet er dessuten stadig kontroversielt.

Selv om regjeringen og Stortinget hele tiden har ønsket veien, er tanken at bred lokal oppslutning om slike store investeringer er nødvendig.

Forlik over fylkesgrenser og politiske blokker har vært en bunnplanke i utviklingen av transportsystemet rundt Oslo siden slutten av 80-tallet, gjennom disse evinnelige Oslopakkene.

Like lenge har ny E18 vært skjøvet på. Man kan kanskje mistenke at en forutsetning for dette samarbeidet har vært å utsette E18-problemet. Men hvor lenge kan man holde på slik?

Enighet eksisterte

Tross MDGs nesten militante motstand klarte Oslo og Akershus likevel å få til en slags lokal enighet i 2016. Problemet var bare at hverken regjeringen, Stortinget eller Veivesenet likte kompromisset.

Å bygge kun de første 1500 meterne fra Lysaker til Strand ville være dyrere og dårligere enn sammenhengende utbygging, mente disse, og overkjørte derfor fylkene.

Så stoppet fremdriften opp i nesten ett år, mest av budsjettekniske årsaker. Begge disse avgjørelsene var ulykksalige for forkjemperne.

Overkjøringen revitaliserte Oslos motstand. Også det nye rødgrønne flertallet i Viken, som i høst gikk imot E18, hadde åpenbart kunnet leve med kompromisset fra 2016.

Og om samferdselsminister Jon Georg Dale (Frp) hadde holdt oppe tempoet i tillegg, kunne det nye Viken-flertall ha vært for sent ute til å trekke sin lånegaranti.

Tiden jobber for motstanderne

For tiden jobber mot E18-prosjektet.

Arbeiderpartiets motstand er blitt sterkere og MDGs innflytelse større. Også borgerlige politikere i Oslo flagger stor skepsis til E18-prosjektet når de ikke blir sitert.

Nå vurderer Bærum kommune muligheten for å ta rollen som garantist for prosjektet etter at Viken har trukket seg. Lånegarantiordningen er mest en formalitet som signaliserer lokal tilslutning.

Hvis Bærum tar den rollen nå, vil signalet imidlertid like mye være at prosjektet ikke er ønsket i Oslo og Viken.

Tvungne støtteerklæringer

Samferdselsminister Knut Arild Hareides (KrF) tilnærming har vært å legge E18 i samme hatt som T-banen til Fornebu, og si at begge deler må vedtas for at staten skal bidra.

Den logiske sammenhengen er liten. Mest ser det ut som om Hareide forsøker å tvinge Oslo og Viken til å godta regjeringens løsning.

Tvungne støtteerklæringer er sjelden vakre. Samtidig blir Oslopakke-samarbeidet meningsløst hvis regjeringen ignorerer de to fylkene når det virkelig gjelder. Å skulle bli husket som Oslopakke 3s bøddel, faller neppe naturlig for Hareide.

Kort sagt er alt i det blå, fire måneder etter at Jon Georg Dale erklærte at «ingenting kan lenger stoppe E18-prosjektet».

Men det er alltid noe som kan stoppe E18-prosjektet.

Av og til er det dårlig politisk håndverk eller styring. Men E18-prosjektets underliggende problem er en kronisk mangel på både nok penger og politisk forankring. Akkurat nå er det forankringen det skorter på.

Spørsmålet er hvor langt man kommer uten at begge deler i orden. Ikke særlig langt, kan det vise seg. Kanskje ikke engang til Høvik.

Les mer om

  1. E18
  2. Oslo
  3. Andreas Slettholm
  4. Knut Arild Hareide