JenteLego og «hønsehjerner»

Olivia og de fire små venninnene hennes skaper rosa bølger og ilter debatt. Her er hun i trehuset sitt, sammen med katten og fulglen, skriver Kathrine Aspaas.

Hva er det med rosa? Den klare blomsterfargen som får ellers kloke foreldre til å gå fra konseptene. Er de redde for jentelus? Gratulerer til Lego!

Dette er en kommentar. Kommentarene skrives av Aftenpostens kommentatorer eller fast tilknyttede spaltister. Kommentarene gir uttrykk for skribentens analyser og meninger. Hvis du ønsker å svare på kommentaren, kan du lese hvordan her.

Fem små jenter skaper store overskrifter om dagen. De er av plast. Liker å ri, leke med hverandres hår, gå på café og skjønnhetssalonger og bygge hus i trær. De er den danske leketøysprodusenten Legos nye storsatsing — for jenter - Lego Friends.

Protestene er høylytte. Lego, som alltid har vært så fin og kjønnsnøytral. Debattene raser - i New York Times, i Dagens Nyheter - i Aftenposten. Å lansere typiske jenteleker er som å vifte med en stor, rosa klut foran tøffe guttejentemammaer: Rosa er for hønsehjerner og drillpiker.

Kathrine Aspaas

Går det an å tenke seg at det er hennes nedvurdering av jenter som er problemet — ikke jentelekene?

For dypt i den gamle, utmattende debatten om hvorfor ikke også jenter kan leke med biler, kampfly og "skikkelige ting", ligger den store skammen - den unevnelige frykten. For det myke, det nære - i det hele tatt frykten for å være jente.

Symaskinhelvetet

Jeg tilhører dessverre den store gruppen jenter som har brukt mye krefter på å motarbeide det faktum at jeg ble født som hunkjønn. Altfor lenge forvekslet jeg myk med svak, og feminin med underdanig. Du verden, så mye dumt jeg har gjort.

Jeg ble for eksempel dypt fornærmet da jeg fikk symaskin av mamma og pappa til jul - som 25 år gammel, nyutdannet siviløkonom. De kunne like gjerne ha gitt meg et fengsel.

Av ren frykt for å måtte vaske, rydde og sy resten av livet, plasserte jeg symaskinen innerst i kottet. Der står den ennå, som et forlatt symbol på min egen undervurdering av omsorgsarbeidet.

Dette er ikke en historie jeg er stolt av, men den hjelper meg til å forstå hvorfor mange foreldre har et så anstrengt forhold til små døtres forkjærlighet for en objektivt uskyldig blomsterfarge. Rosa er symbolet på alt som er svakt, tøysete og undertrykket.

Hønsehjerneeffekten

"Antagelig er de både kloke, dyktige, sterke og modige, men de fremstår som påfugler og pyntedukker," skrev Aftenpostens kommentator Inger Anne Olsen om de 140 studentene og 60 kvinnelige gründerne som deltok på en kvinnemiddag i Oslo i fjor vår.

Slik gjentar hun den gamle sannheten om at fine kjoler er uforenlig med en velfungerende hjerne. Jeg kaller dette hønsehjerneeffekten, og har sett mange varianter av den i løpet av mine drøyt 20 år som journalist – både fra kvinner og menn. På motsatt side finner en annen "sannhet" - at tydelige, skapende kvinner blir som menn.

Jeg velger å tro at all denne kritikken skyldes uvitenhet og nedarvede holdninger – holdninger mange av oss har fått inn med kulturen, og som vi heldigvis kan gjøre noe med.

Vi er ikke kjønnsnøytrale lenger. Vi er kjønnsmodne.

Takk, Billy!

Den aller såreste delen av rosadebatten handler ikke om jenter i det hele tatt - den handler om gutter. Gutter som liker jenteleker. De bærer den aller tyngste byrden for vår kollektive kjønnsfrykt og unnfallenhet.

"Sønnen min elsker rosa og glitter og synes Hello Kitty er supersøt", skriver en av foreldrene i debatten hos Aftenposten.no "Men i en alder av 3 1/2 har han skjønt at Hello Kitty-tøflene kan han ikke ta med i barnehagen, samme hvor fine han synes de er. For da vil de andre ungene erte ham."

Det går an å le. En gutt i Hello Kitty-tøfler ber jo om bråk. Men er det greit? Vil vi ha det sånn?

Det er ikke mobberne vi begeistres av når vi ser lille Billy Elliot bryte den sosiale og kulturelle lydmuren, i filmen som bærer navnet hans. Vi heier på gutten som trosser de voksnes dype frykt og forakt, og danser - danser! Vil ikke annet - kan ikke annet.

Tankene går også til komiker Harald Eia og det rosa gjørmebadet av en kjønnsdebatt han satte i gang for to år siden. Født sånn eller blitt sånn? Spiller det egentlig noen rolle? Våger vi en dag å omfavne forskjellene - ikke bare når vi gråter med den unge ballettdanseren som bryter seg ut, men også i våre helt vanlige liv? Lære oss å nyte hverandre - rosa og blå - til og med gule og grønne!

Fra IQ til EQ

I stedet for å håne de rosa jentene og guttene, bør vi heller bruke krefter på å feire når vi ser røde drakter blant de mørke dressene på NATO-toppmøtene, flagrende chiffonskjørt på talerstolene - sløyfer og silke på Stortinget.

For dersom det virkelig er slik at jenter velger mennesker fremfor maskiner (Lego Friends fremfor Lego Alien Conquest), bør vi ikke da prise oss lykkelige over at de strømmer inn i næringsliv, akademia og politikk? Spiller det da noen rolle om menneskeinteressen er biologisk eller kulturell - eller at de er veldig fine på håret?

"Kvalitetene som mange anså som "myke" - som tillit, integritet, verdier og omdømme - er nå hard valuta i forretningslivet", skriver den amerikanske forretningsmannen Dov Seidman i boken How , som lenge har ligget på New York Times bestselgerliste.

Maskiner er kopierbare, mens menneskelige relasjoner er unike. Det betyr at nettopp evnen til å bygge gode, varige relasjoner vil være nøkkelen til mye av det som skal drive samfunnet fremover.

Disse tankene resonnerer fint med programmet til Verdens Økonomiske Forum, som starter i Davos om to uker. "Fra IQ til EQ", er tittelen på ett av foredragene som verdenslederne blir servert - en gryende erkjennelse fra et verdenssamfunn som for alvor forstår verdien av emosjonell intelligens.

Jeg har for lengst innsett at jeg ikke blir noen syerske, men det hender jeg tar frem symaskinen, klapper litt på den og tilgir meg selv for mange års undertrykking.

Og hvem vet - kanskje kjøper jeg meg en liten legovenninne?

Olivia virker veldig grei - hun med huset i treet - med utkikkstårn, pusekatt og fuglehus!