Det våres i vitenskapen

Den storøyde undringen er på vei tilbake. Det mekaniske menneskesynet og «objektive» dogmer står for fall. Velkommen til vitenskapens vår!

Det er travel formiddag på Universitetet i Oslo. Kaffebaren er full av unge mennesker som lærer seg nye ting. Jeg drikker kaffe med en av dem som skal lære dem dette nye, informatikkprofessor Hans Petter Langtangen.Vi snakker om den store matematikeren Richard Hamming, som en gang fortalte at det var en utbredt sannhet på 1930-tallet at matematikere ikke trengte regnemaskiner. De var jo selv så gode til å regne.

Er det mulig?

Langtangen ler, og forteller at det langt på vei fortsatt er sånn. Fremdeles er det blokk og blyant-basert matematikk som gir heder og ære i matematikken.

Seriøst?

Det er her det dukket opp, det jeg kaller professor Langtangens paradoks: Det er en ekstrem konservatisme i det akademiske miljøet, samtidig som alle rekrutteres fordi de er veldig oppfinnsomme. Det henger ikke helt sammen.

Vrangforestillinger

Men så henger det sammen likevel, for det er dypt menneskelig å søke visshet - også der vissheten er basert på feilslutninger. Og det er nettopp her vi kan øyne de små, grønne spirene som varsler vitenskapens vår - gjennom erkjennelsen av at også vitenskapen er subjektiv.

Forskningens djerve kvinner og menn er også mennesker, som tar sine valg ut fra personlige preferanser og trossystemer.

Det er den britiske biologen Rupert Sheldrake som for alvor har lagt vitenskapens strenge trossystemer under lupen, gjennom boken Vitenskapens vrangforestillinger - 10 veier til friere forskning .

Sheldrake har svart belte i akademisk virkelighet, og lanserer de to største villfarelsene allerede på første side av bokens introduksjon:

1. Vitenskapen har allerede svarene.
2. Virkeligheten er utelukkende fysisk eller materiell.

Dette er mektige forestillinger, skriver Sheldrake. Ikke fordi vitenskapsfolk flest tenker kritisk på dem, men fordi de ikke gjør det.

Stjernetåken

Hvordan kan det ha seg, spør Sheldrake, at vitenskapen insisterer på å ha de mekaniske svarene når vi nå vet at de kjente forekomstene av materie og energi utgjør fattige fire prosent av universet. Hva som kjennetegner de resterende 96 prosent av den fysiske virkeligheten, befinner seg bokstavelig talt i tåken, skriver han.

Og det er i møtet med dette store, ukjente, at undringen gjenfødes. Er naturlovene uforanderlige, spør Sheldrake. Er materien virkelig uten bevissthet? Er naturen uten formål? Er sinn og bevissthet begrenset til hjernen? Lagres hukommelse som materielle spor? Kan det være at den totale mengden materie og energi er voksende? Er paranormale fenomener illusjoner? Er mekanisk medisin det eneste som virker?

«Vitenskapen er på vei inn i en ny fase», konkluderer han. «Den materialistiske ideologien som har dominert siden det nittende århundre, er på vei ut. Den autoritære strukturen, illusjonene om objektivitet og fantasiene om allvitenhet har overlevd seg selv.»

Slipp forskningen fri!

Tilbake i kaffebaren på Blindern bidrar professor Hans Petter Langtangen med enda en grønn spire i vitenskapens vår.

Da han var student på 1980-tallet, vandret studentene naturlig mellom matematikkbygningen og fysikkbygningen, men professorene gjorde det ikke. De satt på hver sin side av Blindernveien og snakket ufordelaktig om kollegene tvers over veien, selv om de drev med omtrent det samme.

- Professorrollen er i stor endring. Før var professoren en egen, liten bedrift som ble målt på konkurranse og uavhengighet. I dag blir vi målt på samarbeid. Det handler om trygghet. Vi backer hverandre opp, og på gode dager får vi til ting på tvers av fag, forteller han.

I likhet med Rupert Sheldrake nevner han åpenhet som en viktig bestanddel i fremtidens vitenskap. Alle data og verktøyer bør være åpne, slik at andre kan gjenta det samme arbeidet, verifisere resultatene, eller forske videre på dem. Slik oppstår en slags Wikipedia-modell innen vitenskapen, der alle deler, og der alle kan bygge videre på hverandres forskning.

Valuta: anerkjennelse

Det mest utbredte argumentet mot slik åpen forskning, er kommersielle hensyn, men Langtangen og hans forskningsinstitusjon, Simula, tenker helt annerledes. Det er særlig én myntenhet som er rådende i forskning og akademisk virksomhet, og det er anerkjennelse. Simulas fremste suksesskriterium er innflytelse, og den oppnår de ved å ha programvaren og simuleringene åpne.

Logikken er den at selv om resultatene er gratis, kreves det spisskompetanse for å tilpasse programvare og matematikk til et konkret problem. Modellen er å ha mye åpen kildekode, der volumet er gratis, men å ta seg betalt for å utvikle de «magiske» kodelinjene som briljerer på toppen av grunnmuren. Omtrent på samme måte som at vi ringer til en dyktig snekker når vi skal pusse opp badet, selv om vi har en velutstyrt verktøykasse hjemme.

Tankenes matematikk

Når jeg spør Langtangen hva slags folk de er på utkikk etter hos Simula, kommer svaret kjapt: - Interesse, engasjement, konstant nysgjerrighet og undring. De som går rundt med flere konstante spørsmål i hjernen, som de bare vil ha svar på.

Hvilken forestilling har vi dag som kan sammenlignes med at «jorden er flat»? Hvem av oss er det som ligner sjefingeniøren for det britiske postverket, Sir William Preece, som i 1876 ytret de beryktede ordene: «Amerikanerne har bruk for telefonen, men det har ikke vi. Vi har nok av løpegutter.»

Ett av de store spørsmålene er, ifølge Langtangen, om matematikken, som ofte brukes til å forutsi fremtiden, noen gang kan fortelle hva vi kommer til å tenke.

Går det til og med an å tenke seg en fremtidig matematikk for følelser? Slik beveger også realfagene seg inn i vitenskapens vår.