Kommentar

Selvkritikken har erstattet samfunnskritikken

  • Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder

Gine Cornelia Pedersen Foto: Trygve Indrelid

Unge norske kvinner debuterer med bøker om psykose, spiseproblemer og behandlingsapparatet.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Roskva Koritzinsky Foto: Aschehougs forlag

Linnea Myhre Foto: Fartein Rudjord

Anne Helene Guddal Foto: Mathias Danbolt

Amalie Kasin Lerstang Foto: Signe Dons

Maria Kjos Fonn Foto: Tor G. Stenersen

«Jeg la tablettene på tunga, én etter én, og svelget dem mens jeg telte grunnene til at det ikke gikk an å forlate meg. Jeg var pen og jeg var pen og jeg var pen.»

Maria Kjos Fonn er nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris for en novellesamling full av destruktive jenter. Dette har jeg ikke fortalt til noen skildrer karakterer som stjeler, slår, skader seg selv eller har spiseforstyrrelser.

Jentedominans

Det lyder kanskje ekstremt. Men boken inngår i en gryende trend blant unge, kvinnelige debutanter.

Alle årets kandidater til Vesaas-prisen skildrer jenter i en depressiv tilstand.

Samtlige forfattere er født på 1980-tallet. I tillegg til Maria Kjos Fonn, er det Anne Helene Guddal og Amalie Kasin Lerstang.

Faktisk var også fjorårets kandidater alle sammen jenter født på 1980-tallet. Vesaas-prisen gikk da til Gine Cornelia Pedersen for romanen Null . Det er en eneste lang monolog lagt i munnen på en psykotisk og suicidal jente som glir inn og ut av behandlingsapparatet.

Det finnes forløpere i denne sjangeren, som Olaug Nilssen og Mette Karlsvik, men i løpet av de to-tre siste årene har det etablert seg et mønster av debutanter som dissekerer den mentale helsen hos dagens jenter.

Les også:

Les også

En av disse vinner viktig bokpris

Rått og energisk

Forfatterforeningen har indirekte valgt å sette et kvalitetsstempel på tendensen. Det er nemlig foreningens litterære råd som deler ut den attraktive Vesaas-prisen.

Det er enkelt å slutte seg til en slik vurdering, for dette er rå, energisk og urovekkende litteratur.

Den unge, destruktive kvinnen er tydeligvis blitt en myteomspunnet figur som det knytter seg et repertoar av radikale tilstander til.

Når unge forfattere nå går dit for å sanke ved til debutantilden, lever de samtidig opp til konvensjonene forbundet med selve debutantrollen. Både forfatterlauget, kritikere og vanlige lesere forventer en viss rabulisme og eksperimentiver fra unge forfattere.

Barbermaskin over ansiktet

Kroppen er selve skjæringspunktet i denne litteraturen. Det blir særlig påfallende i romanen Europa av Amalie Kasin Lerstang, en bok som også er nominert til Ungdommens kritikerpris.

afp000850074-C5VXvY3ENb.jpg

Ut fra tittelen kunne man kanskje forvente et visst samfunnsengasjement i denne romanen, et forsøk på å si noe om ungdommens kår i kriserammede økonomier. Arbeidsledighet? Opprørsbevegelser? Den europeiske krisen fungerer snarere som kulisse for en norsk jente i drift.

For å unngå ensomheten i hennes egen krisetilstand, oppsøker hun utsatte ungdommer i en ikke-navngitt europeisk storby. Men der de er offer for en systemkrise, er hennes egen av privat karakter, utløst av en ufrivillig graviditet og forsmedelige krenkelser. Ekskjæresten har nemlig debutert med en selvbiografisk roman som gir et særdeles blamerende bilde av henne.

I korte, hakkete setninger skildrer Lerstang en jente som forsøker å svelge unna forbitrelsen ved hjelp av et liv på loffen. Hun dyrker tilfeldige bekjentskaper og dårlige matvaner. Hun blir innblandet i slagsmål og tyner sin egen kropp:

«Jeg legger barbermaskinen inn mot hodebunnen og drar den langsetter skallen. Maskinen lager en skarp lyd idet den treffer håret. En konstant dur i øret (…) Jeg blir en annen. Jeg skulle ønske man kunne kjøre barbermaskinen over ansiktet.»

Manipulerer omgivelsene

Novellen «Alarm» av Maria Kjos Fonn er kanskje den mest prototypiske av debutanttekstene. Den modellpene jeg-fortelleren er nettopp forlatt av samboeren, og bestemmer seg for å ta en kraftig dose medisiner. Hun havner på akutten, og begynner straks et manipulerende spill med pleiere og medpasienter.

Fonn tegner et rått bilde av en smart, selvironisk og kroppsfiksert jente som med fullt overlegg setter seg selv i katastrofale situasjoner.

Hun er oppvokst med en mor som kalte henne Snevit, og som mente at «Snevit var på sitt vakreste når hun lå forgiftet og ventet på han som skulle redde henne».

afp000850075-HZS6jIBHAY.jpg

Det er en lignende appell som iscenesettes i novellen «Feber» av Roskva Koritzinsky. Mens hovedpersonen klorer seg til blods, fantaserer hun om øyeblikket da kjæresten skal oppdage sårene.En mindre tidstypisk jeg-figur dominerer diktsamlingen Også det uforsonlige finnes av Anne Helene Guddal. Samtidens kroppsfiksering kommer i bakgrunnen for en tradisjonell og tung depresjonstilstand, og forfatteren knytter an til Obstfelder og Olav H. Hauge snarere enn TV-serier. «I ambulansen ler jeg så høyt at sjåføren blir redd», skriver Guddal og skildrer miljøet på en psykiatrisk avdeling i galgenhumoristiske bilder («Den som får det hardeste angstanfallet vinner»).

Les også:

Les også

Klarsynt depresjon i sterk poesi

Skårderud-blikket

Da er det kanskje bare å glede seg over litterære kvaliteter i det som viser seg å være en produktiv sjanger?

Så enkelt er det ikke. Jeg merker at jeg begynner å reflektere som en amatørmessig kloning av Finn Skårderud under lesningen av disse debutantene. Bøkene er interessante i et litteratur— og kulturhistorisk perspektiv, men speiler sannelig også store helseproblemer og hjerteskjærende erfaringer. Og hva kommer egentlig først? Helseproblemene eller mytologiseringen av disse?

Les også:

Les også

Kroppen er blitt vårt fremste sosiale medium, skriver Finn Skårdeud.

Kanskje er det umulig å skille de to nivåene. Det er i hvert fall temmelig naivt (eller umenneskelig) å lese skildringer av selvskading og selvmordsforsøk som fullstendig autonome litterære størrelser.

«Når boken kommer, vil folk tro at jeg er helt gæern. Men jeg har det bra, jeg,» sa Gine Cornelia Pedersen i en kommentar til utgivelsen av Null .

Graden av selvbiografi kan strekke seg fra det Pedersen beskriver som en forsiktig bruk av elementer fra eget liv til et sterkt sammenfall mellom liv og fiksjon. Det siste er tilfellet – i følge forfatteren selv – for de to romanene av Linnéa Myhre. Hun fikk Tabuprisen 2012 for debuten Evig søndag . Rådet for psykisk helse mener at boken kan bidra til å bygge ned fordommer om psykisk helse.

Les også:

Les også

«Jeg vokste opp på Internett, og er blitt avhengig av tilbakemeldinger»

Streiker med kroppen

Den unge, destruktive kvinnen er studert av både leger, psykologer og samfunnsforskere. De tegner et bilde av en stresset og overambisiøs generasjon som opplever å være kontinuerlig overvåket av et kroppsfiksert samfunn. Men i stedet for å angripe foreldre, samfunnsstrukturer eller politikere, tar ungdommen aggresjonen ut på seg selv. Den danske psykologen Svend Brinkmann mener at ungdommene er utlagt til et individualistisk samfunn uten kollektiv ansvarsfølelse. I stedet for å bruke streikevåpenet, streiker vi i dag med kroppene våre og møter veggen, skriver han i boken Stå imot .

Les også:

Les også

Slik får du et bedre liv: Tenk negativt

De skjønnlitterære debutantene bekrefter slike analyser. Det er ikke samfunnet eller foreldregenerasjonen som er oppe til debatt i disse bøkene. De unge karakterene står snarere i takknemlighetsgjeld til mødrene sine, som hos Gine Cornelia Pedersen:

«Mamma lukter godt / Hun føles som en lørdagsformiddag, eller en varm bris / Jeg syns synd på henne / Hun vet ikke hva hun har skapt».

Aktivisme, tross alt

Samfunnskritikken er erstattet med selvkritikk. Likevel finnes det en slags aktivisme i disse bøkene. Den ligner bare så lite på klassisk kvinnekamp. Heller enn å stå på kravene og definere dagsorden, slik det eksempelvis skjer i den ferske boken F-ordet. 155 grunnen til å være feminist , velger debutantene ganske enkelt å eksponere selve destruksjonsiveren. De overlater til leseren å tolke den inn i et samfunnsperspektiv. Det betyr ikke at bøkene mangler en søstersolidarisk kampvilje. Men kampviljen er formulert med denne generasjonens galgenhumoristiske selvinnsikt, som hos Maria Kjos Fonn:

«Selvskading er ut. Vi lager heller kunst av det.»

Les også:

  1. Les også

    De kalles for CV-generasjonen, flinke piker som sliter seg syke

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Litteraturanmelder Ingunn Økland: «Hun vil ha deg til å le, og hun klarer det»

  2. KULTUR

    Forfatter Maria Kjos Fonn: – Jeg kunne aldri utlevert mine nærmeste

  3. KULTUR

    Bokanmeldelse: «Denne romanen om overgrep kan gå rett inn i skolen»

  4. KULTUR

    Maria Kjos Fonn nominert til Brageprisen

  5. KOMMENTAR

    «Den norske bokhøsten dikter videre på samfunnsdebatten om seksualitet og trakassering»

  6. KULTUR

    Dette er de beste bøkene akkurat nå