Nordmann på prøve

#JegErNorsk. Hvis det tar tre generasjoner å bli norsk, er det ikke bare innvandrerne som har et problem.

Få ting gleder oss nordmenn mer enn å høre historier om andres kultur som får vår kultur til å skinne.

Slik var det også for oss som satt salen, en gang lederne i konsernet jeg jobber i skulle høre et foredrag om bedriftskultur.

Skikk og bruk for viderekomne

Foredragsholderen åpnet med historien om et stort, multinasjonalt konsulentselskap, med hovedkontor i USA. Selskapet, som hadde flere titalls tusen ansatte over hele verden, hadde en ansattehåndbok som minnet om selve Bibelen i sitt omfang.

I den sto det nøye beskrevet hva det innebar å være ansatt i dette selskapet.

For oss nordmenn, som nærmest tar for gitt at vi kan gå i shorts på jobb så snart gradestokken passerer 18 grader, og som kjenner skoleuniformer kun av omtale, var det eksemplene på kleskoder som fascinerte mest.

Her sto det detaljert hvilke farger dressene skulle ha når på døgnet, hvilke farger skoene skulle ha, og i hvilke situasjoner de skulle brukes.

Det sto hvor lange skjørtene skulle være, og hva man skulle gå med når. Det sto beskrevet hvordan man oppførte seg under ulike arrangementer og treff, hva en middag innebærer i ulike land, og hva som forventes av antrekk og fremtreden.

Håndboken gikk den gamle Skikk og Bruk-håndboken en høy gang, og vi nordmenn satt i salen og smilte sammen.

Vi delte en felles lettelse over at vi slapp å jobbe i en slik kultur.

Er det noe vi er stolte av, og gjerne snakker om, er det vår uformelle, lite hierarkiske bedriftskultur. Her passer jo alle inn, ikke sant?

Manisk uformelle

Men så, etter at den svenske foredragsholderen hadde ledd med oss over alle de detaljerte eksemplene fra håndboken, kom det:

Denne håndboken gjør det mulig for selskapet å være genuint multinasjonalt. De skandinaviske selskapenes nærmest monomane mangel på formaliteter og uttalte spilleregler er et hinder mot å bli det samme.

Vi som hørte på beveget oss litt urolig på stolene, for jobbet ikke vi nettopp i et konsern som var i ferd med å bli multinasjonalt? Og er ikke nettopp vår uformelle kultur, og all den uuttalte kutymen, en styrke for oss?

Ugjennomtrengelig, norsk kultur

Poenget til økonomiprofessor Kjell Nordström, som holdt foredraget, er at vår kultur fremstår som ugjennomtrengelig for alle som kommer utenfra.

Så mye av det som gjør «oss og dem» til «vi» er uuttalt, uformelt og spekket med innforståtte referanser.

Vi trives godt med det, men det hever terskelen for den som kommer utenfra, og ikke er født og oppvokst i vår kultur, i vår bedrift.

De skjønner ikke kodene, og det er lett å fremstå som enda mer utenfor enn de behøver å være.

En amerikaner jeg kjenner beskrev levende hvordan det var å komme på fest med jobben i Norge første gangen. Han var vant til at fest betydde uformelt, og kom i jeans og t-skjorte.

De norske kollegaene, derimot, stilte i nye, fine klær, og vår mann følte seg som en idiot, som ikke viste anledningen nødvendig respekt. Ingen hadde fortalt ham at det er slik vi går på jobbfest i Norge.

Religion er privat

Situasjonen i seg selv er en bagatell, men den illustrerer en utfordring.

De multinasjonale selskapene som lykkes evner å inkludere et utall med kulturer og tradisjoner gjennom sine medarbeidere, nettopp fordi de er så tydelige på hva det vil si å være ansatt i selskapet.

Rollen som selskapsansatt er tydelig definert, noe som åpner for tilsvarende stor frihet når de ansatte ikke er på jobb.

Religion og kultur er en privatsak, som man utøver hjemme og på fritiden. På jobb er de en del av en selskapskultur som går på tvers av den enkeltes bakgrunn, noe som igjen bygger den samme kulturen.

Og det er ikke kleskodene i seg selv som er poenget — det viser flust av eksempler fra Silicon Valley - men rommet for å kombinere individualisme med felles verdier.

Det tar tre år å bli amerikaner

Den funky økonomiprofessoren Nordström trekker parallellen oppover, til nasjonalt nivå, og mener at USA er det av de store, industrielle landene som best har fanget dette.

Under foredrag i Norge sier han gjerne: "Det tar tre år å bli en amerikaner. Det tar tre generasjoner å bli en nordmann. En utlending kan aldri bli japaner".

Det kan for øvrig legges til at han mener at det tar 675 år å bli fransk, i tilfelle noen skulle miste motet.

Hvor lenge har du bodd i Norge?

Når vi leser og hører erfaringer fra ungdommer med annen bakgrunn enn den etnisk norske, hører vi fra dem som har erfart at man ikke blir nordmann på tre år.

De forteller om uttalte og uuttalte forventinger til hva det vil si å være norsk.

Utfordringen deres er at forventingene er en bevegelig størrelse, og enkelte kommer aldri forbi følelsen av å ikke passe inn.

I USA er assosiasjonene knyttet til det å være amerikaner mer abstrakt og rettighetsbasert enn i Norge.

Også vi bekjenner oss til ytringsfrihet, religionsfrihet og et åpent og egalitært samfunn. Men fremdeles har vi diskusjoner om hva det vil si å være norsk som inkluderer alt fra antall år i Norge, antall generasjonsledd i Norge, til religion og kulturelle referanser.

Historie som nasjonal markør

Multinasjonale selskaper som får det til, og land som får det til, har ikke tid eller råd til å definere identitet så snevert og statisk som vi har en tendens til å gjøre.

Så kan ikke et land lage en håndbok som bestemmer hvordan innbyggerne skal kle seg og føre seg (det har vært prøvd, uten hell), men et land kan bygge bevissthet rundt hva som forener og hva som mer enn gjerne må skille - som religion.

I USA kan en typisk familiehistorie innebære alt fra forfedre som gjetet kveg på prærien, som levde som slaver, som kom med båt til Ellis Island for å slippe unna Europas elendighet, eller egen, nær historie om flukt fra fattigdom til muligheter.

Variasjonene i livsutfoldelse når man først er blitt amerikaner er også store, og er noe av det som definerer USA, og dermed hva det vil si å være amerikaner.

Inkluderende grunnlov

1. mai skal nordmenn med vidt forskjellig historie feire en grunnlov som er grunnplanken i et mangfoldig samfunn. Vi gjør skam på den grunnloven hver gang vi prøver å snevre inn hva det vil si å være norsk, og hva som gjør at vi kan si "oss nordmenn".