Arbeiderpartiets innvandringsmareritt | Harald Stanghelle

En ny sosialdemokratisk innvandringspolitikk er varslet. Arbeiderpartiet vrir seg allerede i fødselssmerter.

Igjen murres det over Aps innvandringspolitiske janusansikt:

«Hvor i h ... er ledelsen i mitt eget parti? Akterutseilt og viklet inn i løse innspill?», skrev veteranen Gro Balas på Facebook etter EUs siste asylforlik. Hun anklager Ap for «ikke å vise frem sitt moralske kompass».

Denne uken kunne Vårt Land fortelle at behandlingen av innstillingen fra partiets migrasjonsutvalg er utsatt. Det spekuleres i om dette har å gjøre med utvalgsleder Masud Gharahkhanis tøffe utspill.

Tøff Drammensdialekt?

«Det vil være arrogant av meg å si at det ikke hadde noen ting å si», kommenterte assisterende partisekretær Kristine Kallset.

Så skjer det uvanlige at Kallset kontakter Vårt Land med bønn om å få fjernet dette sitatet. Det nekter avisen. Slik får vi andre enda et nytt innblikk i hvor betent denne saken er innad. Viktige partilag som Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim har jo allerede vedtatt resolusjoner mot utvalgslederens tøffe utspill.

Han vil etablere mottakssentre i Afrika, revurdere asylsystemet og målbærer visjonen om et Norge med null asylsøkere. Da rykker det i restene av det sosialdemokratiske solidaritetsgenet. Og Jonas Gahr Støre må komme til unnsetning med det ubehjelpelige forsvar at det er visstnok den type direkte tale man fører i Gharahkhanis hjemby Drammen.

Ap-lederens problem er at alle skjønner at hadde Sylvi Listhaug sagt det samme, ja, så ville Støre vært først i den lange køen som anklaget henne for «å gjøre Norge til et kaldere og hardere samfunn». Ord han brukte i fjorårets valgkamp.

«Nya Hårda Socialdemokrater»

Tross slike skjærende selvmotsigelser vil det være altfor sneversynt å gjøre denne diskusjonen til et særproblem for Arbeiderpartiet. Over hele Europa sliter de etablerte partiene med å finne et nytt og farbart spor på innvandringspolitikkens område.

Ikke bare fordi identitetspolitikk og nynasjonalisme er vår tids disharmoniske undertone, men mest fordi flyktningkrisen i 2015 tvang frem en skarpere analyse og nye virkemidler.

Tydeligst er nyorienteringen i innvandringsliberale Sverige. Der har stemningspendelen nå svingt i helt motsatt retning fra høyrestatsminister Fredrik Reinfeldts varme «öppna era hjärtan»-appell. To måneder før riksdagsvalget er det nå bare innstramninger som gjelder.

«Nya Hårda Socialdemokrater», var Dagens Nyheters karakteristikk da statsminister Stefan Löfven ved valgkampstart tok til ordet for strengere krav til mottagere av sosialhjelp. Åpent angrer han nå på politikken partiet i årevis har stått for.

«Vi kan ikke akseptere at arbeidsdyktige menn og kvinner går på forsørgerstøtte», sa statsministeren, og fremmet kravet om aktiv deltagelse i språkopplæring for å få sosialbidrag.

Strategi mer enn verdier

I Danmark – landet med Nordens strengeste politikk og retorikk på innvandringsfeltet – strømmer velgerne til Socialdemokratiet etter at partileder Mette Fredriksen ble «Jern-Mette». Det har ført til «brudd» med det sosialliberale partiet Radikale Venstre mens Dansk Folkeparti – som ofte ligger godt til høyre for Fremskrittspartiet – omtales som «våre nye venner».

«Jeg er overbevist om at vi må ha en innvandringspolitikk som folk støtter,» sa Fredriksen i sommer til dansk TV2 og la til: «Det ville være vanvittig hvis vi førte en annen innvandringspolitikk enn den vi har mandat til å gjøre.»

Rene ord for pengene. Et strategisk valg der det neppe handler om verdier, men hva flertallet vil ha, kommenterer valgforsker Kasper Marius Hansen til avisen Information. Populisme? Ja, det også, men også forsøk på å besvare uroen i velgergrupper som tradisjonelt har stått sosialdemokratene nær.

«I velferdsnasjonalismen kan populisme og sosialdemokrati nærme seg hverandre. I Danmark ser det ut til å skjedd allerede», observerer Dagens Nyheter.

Høyrepopulistenes banehalvdel

Slike problemstillinger opptar sosialdemokrater over hele Europa. Dilemmaet den tyske forskeren Michael Bröning i Klassekampen oppsummerer som å «finne en balanse mellom nasjonal og internasjonal solidaritet». Mange partier på den europeiske venstresiden omfavner nå standpunkter som til nå bare har å finne på høyrepopulistenes banehalvdel.

Det er dette vi også ser her hjemme.

«Får vi ikke kontroll over innvandringen, svikter vi arbeiderklassen», sier Aps Masud Gharahkhani til Klassekampen. Det er sterke ord fra mannen som karakteriseres som en «en døråpner for en ny politikk». (Abdullahi Mohamed Alason i Aps migrasjonsutvalg til Vårt Land.)

Farlig fallhøyde

Denne nye, harde retorikken skaper en farlig fallhøyde for Arbeiderpartiet.

Adopteres den av partiet kan dette samtidig bli startskuddet for ny intern strid i et hardt prøvet parti. Avvises den, ja, da kommer anklagene fra Frp til å hagle over et Ap der noen forsøkte, men ble stoppet i «å kalle en spade for en spade».

Dette vet selvsagt Jonas Gahr Støre. Men han vet også at i Norge er uenigheten på innvandringspolitikken 90 prosent retorikk. Knapt ti prosent er realpolitikk. For der hersker forlik, som både tjener landet og som dessuten Ap, Høyre og sentrum har all interesse av.

Da er det ubegripelig at det ikke er slikt som dyrkes videre frem, på et område der behovet er skrikende etter mer lavmælt klokskap og mindre høyrøstede spissformuleringer.

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter