Kommentar

Da de kristne møtte hedningene

Ateister kan være veldig godtroende. På tide med litt religionshistorisk folkeopplysning.

Ishtar: den assyriske og babylonske gudinnen for fruktbarhet og sex. seriykotik1970/Flickr/<a href="http://creativecommons.org/licenses/by/2.0/deed.en">CreativeCommons</a>

  • Bjørn Stærk
    Spaltist

Vi ateister kan være veldig godtroende. I påsken la The Richard Dawkins Foundation for Reason and Science ut et bilde på Facebook som kunne avsløre at påsken opprinnelig var en festival for den assyriske og babylonske gudinnen for fruktbarhet og sex, Ishtar. Så kom keiser Konstantin og byttet ut Ishtar med Jesus, men påskeharen og påskeeggene vitner fremdeles om påskens førkristne opprinnelse.

70 000 skeptiske ateister syntes dette hørtes lurt ut, og spredde det videre. Og hvis du fremdeles nøler er det bare å si "Ishtar" høyt. Det høres litt ut som "Easter", uttalt av Sean Connery, gjør det ikke?

Tilfeldig? Ja, dessverre. Alt var feil. De fleste andre språk enn engelsk og tysk bruker et ord for påske som stammer fra det hebraiske pesach , den jødiske påskefeiringen Jesus ble korsfestet under. Riktignok "stjal" de kristne påsken. De stjal den fra samme sted som de "stjal" Det gamle testamentet: Jødene. Jødene ofret et lam til minne om utfarten fra Egypt, og de kristne tolket Jesus som et påskelam for hele verden.

Derimot stammer det engelske ordet Easter antagelig fra gudinnen Eostre, men bare fordi germanerne hadde oppkalt måneden April etter henne. Selve gudinnen overlevde ikke. Å si at Easter "egentlig" er en Eostre-festival fordi ordene ligner på noen språk blir som å si at Skjærtorsdag "egentlig" er en feiring av Tor med hammeren.

Tvilsom historieskrivning

Ekstra morsomt blir det hele når man oppdager at påsketeorien Richard Dawkins Foundation formidler stammer fra protestantiske anti-katolikker som skulle bevise at Pavekirken var den babylonske skjøgen i Johannes Åpenbaring.

Det er nemlig litt et historisk minefelt dette, å lete etter koblinger mellom kristendom og hedendom. Protestantene var først ute. De har hevdet helt siden 1500-tallet at den katolske kirken var full av skumle hedenske elementer. Helgenene var "egentlig" avguder. Jomfru Maria var "egentlig" en morsgudinne. Katolikkene forsvarte seg. Temperaturen var høy, men etter en stund sluttet de i det minste å skyte på hverandre.

Resultatet har blitt flere hundre år med tvilsomme (men underholdende) teorier, og mye å rydde opp i for mer pålitelige historikere.

På 1800-tallet kom agnostikere, ateister og kreative folklorister på banen. De satte også protestantene under skyts. For er det ikke noe underlig hedensk med dette vinterblotet og denne vårfeiringen til ære for en gud som dør og gjenoppstår hvert år? Men i blant var de litt vel kreative, og ikke helt fri for skjulte agendaer de heller. For det er en fin måte å undergrave kristendommen på, å vise at den er slem og kjedelig og har stjålet alt fra andre.

På 1900-tallet fulgte nyhedningene i sporene deres. De var ikke så glade i kristendommen de heller.

Resultatet har blitt flere hundre år med tvilsomme (men underholdende) teorier, og mye å rydde opp i for mer pålitelige historikere.

Kristen skepsis

Når det kommer til religionshistorie er det altså ikke gitt at ateister vet de snakker om – eller at kristne ikke gjør det. Det er mulig det kommer som et sjokk å høre dette, men kristne har i blant ganske god kontroll på sin kirkehistorie.

En av dem er en den norske kristne skeptikeren Bjørn Are Davidsen, som blogger og skriver bøker om kirkemyter som er populære blant ikke-troende, så som at kvinnen fikk sjelkirkemøtet i Nikea i 325, at middelalderkirken trodde jorden var flat, — og at de kristne stjal påsken, jula, og det meste annet som er gøy fra hedningene.

Et fint tips når det nærmer seg en kristen høytid er å vente på den årlige artikkelen som avslører at høytiden "egentlig" er hedensk, og så hoppe over til Bjørn Are Davidsens blogg for å se hva han skrev da den samme påstanden sirkulerte i fjor.

Det er egentlig ikke rart at det vokser frem myter om religionshistorien. Mye av den er dårlig dokumentert, og det er lett for motiverte amatører å se ting som ikke er der i de få kildene vi har. Spesielt siden man ser så mange gøyale ting når man myser hardt.

Den virkelige historien om kristendommens møte med hedendommen er kjedeligere, og lider av en irriterende mangel på klare svar og tusenårlange konspirasjoner hvor kappekledde satanister møtes under St. Peterskirken for å bevare hemmeligheten om Den hellige gral.

Men den er bare litt kjedeligere. Ja, når jeg tenker meg om er den faktisk ikke kjedelig i det hele tatt.

tidlige kristne gikk ikke rundt og lånte hedenske ideer og festivaler i hytt og pine. De avviste dem.

De første kristne

De første kristne var anti-hedninger. De hadde ikke ordet "hedning" i begynnelsen, men de var mot hele den gresk-romerske religiøse tradisjonen. Kristne kunstnere lånte i blant visuelle elementer de var vant med, derfor kunne du se bilder hvor Jesus lignet på Apollon, og snart kom man fram til at det også var mye bra i hedensk filosofi. Men tidlige kristne gikk ikke rundt og lånte hedenske ideer og festivaler i hytt og pine. De avviste dem. De kristne var den vrange, underlige sekten som mener at alt du står for er feil.

På jakt etter den historiske Jesus? Start med de fire evangelistene Matteus, Markus, Lukas og Johannes. MAX ROSSI

Og de tok teologien og kildetolkningen sin seriøst. Hvis du som ikke-troende ønsker å få et bilde av ideene til den historiske Jesus, er faktisk evangeliene etter Matteus, Markus, Lukas og Johannes et godt sted å starte. Du må lese dem mer kritisk enn man gjør i kirken, men det var ikke vilkårlig at akkurat disse bøkene ble tatt med i Bibelen. De tidlige kristne var opptatt av å finne troverdige kilder, og moderne historikere mener at de gjorde en ganske ok jobb.Andre ting var de ikke fullt så nøye med, som Jesu fødsel. Ikke bare er fødselsfortellingene i Matteus og Lukas forskjellige, men selve datoen landet de på sent og halvhjertet, kanskje på 200-tallet. De stjal den neppe fra den romerske Sol Invictus-feiringen. Kanskje var det så enkelt som at 25. Desember var 9 måneder etter Jesu død. Dermed ble han unnfanget og drept på samme dag, en fin symmetri.

De kristnes forakt for hedningene var gjensidig, og de ble i blant forfulgt. De ble ikke konstant kastet til løvene, som i gamle Bibel-filmer. Forfølgelsene var sporadiske, og startet gjerne nedenfra, blant folket, ikke ovenfra. Problemet var at de kristne nektet å delta i keisertilbedelsen og andre offentlige ritualer som skulle sikre at gudene lot det gå bra med samfunnet. Dermed var de en trussel mot rikets sikkerhet, og et fint sted å plassere skylden etter en dårlig avling. Jødene slapp som regel unna fordi de var en gammel og ærverdig religion, og stort sett holdt troen sin seg for seg selv. De kristne var nye og ønsket å omvende hele verden. Det rikk rykter om at de spiste spedbarn og drev med incest.

Forfølgelsene var ofte ikke verre enn at du slapp unna hvis du bare deltok i et hedensk rituale, men hvis du nektet kunne du bli henrettet. Pragmatisk, men brutalt. En av de mest opphetete debattene blant tidlige kristne var hva man skulle gjøre med de som føyet seg under press, men ønsket å komme tilbake til kirken igjen når forfølgelsen var over.

De siste hedningene

Da keiser Konstantin konverterte til kristendommen, ble det moderne å være kristen. HANNIBAL HANSCHKE

Alt endret seg på 300-tallet. Etter en siste stor kristenforfølgelse fikk Romerriket en keiser, Konstantin, som konverterte til kristendommen. Det skapte en kristen maktelite som gjorde det gunstig og moteriktig å bli kristen. Nå var det hedningenes tur til å bli forfulgt, og mer målrettet enn forfølgelsen av de kristne hadde vært. Stadig nye lover snevret inn trosfriheten til hedningene.Konflikten mellom de kristne og hedenske fløyene av makteliten toppet seg på slutten av 300-tallet, da hedenske generaler gjorde opprør mot keiser Theodosius, som hadde gjort kristendommen til statsreligion. De tapte.

Men dette var fortsatt bare begynnelsen. Kristendommen var en byreligion. Den stod sterkt blant de utdannete og mektige, men svakt på landsbygda, hvor folk flest bodde. Der hadde de det med å være skeptiske til nye guder fra bedrevitende bymennesker, (slik de også er det i dag). De var mer interessert i praktiske ritualer som kunne sikre høstens avling enn i intrikate teologiske analyser.

Denne kristningen tok tid. Lang tid. På 700-tallet, flere hundre år etter at kristendommen ble statsreligion, drev man fremdeles og kristnet nåværende og tidligere romere, gjennom både misjonering og maktbruk. Så kom turen til barbarene i nord, og da skjedde det samme om igjen. Kirken allierte seg med kongene, og brukte deretter ofte flere hundre år på å bekjempe hedenske tradisjoner blant vanlige folk – eller i det minste flytte de inn i en kristen ramme.

For germanerne startet kristningen på 700-tallet. I England fikk den et tilbakeslag på 800-tallet da vikingene kom, men på 900— og 1000-tallet var det Skandinavias tur. De baltiske landene var hedenske fram til 1200-tallet, og samene ble for alvor først kristnet på 1700-tallet.

Mye hedensk overlevde i kristen drakt, spesielt blant irene, som flyttet mye av kulturarven over på kristne helgener som St. Brigid. En del hellige steder ble ødelagt. Kristne hadde f.eks. liten interesse for hellige trær. Andre hellige steder, som brønner og kilder, ble gjerne gjenbrukt ved å knytte dem til kristne helgener. Høyder hvor gallere og germanere tilba "Odin" (sånn omtrent) ble dedikert til erkeengelen Mikael. Hedenske bygninger skulle man helst rive, men i blant fant man det økonomisk å omdekorere dem til kirker.

Egentlig hedensk?

Hedendommen satte altså spor etter seg, og mange av dem er med oss fremdeles. I Norge flyttet Håkon den gode, som kom kristen hjem fra England, den norrøne julen slik at den sammenfalt med Kristmessen, og ga oss dermed en feiring med både Jesusbarn og juleøl.

det er mange spennende måter å knytte hedendom og kristendom sammen på uten å ty til tvilsom amatørhistorie

Betyr det at jula "egentlig" er en hedensk festival, eller er den kanskje i stedet "egentlig" kristen? "Egentlig" er et skummelt ord, fordi det antyder at når noe først har vært én ting, kan det ikke bli noe annet senere. Dette er en kjedelig måte å se tradisjoner på. Se dem heller som tusenårlange elver gjennom historien, som deler seg, slår seg sammen, og tar nye former underveis.

Da kristendommen stod sterkere i Norge var jula først og fremst kristen, fordi vi fylte den mest med kristent innhold (og litt til). I dag er vi mindre kristne, og fyller julen mer med andre ting. Tradisjonene endrer seg fordi vi endrer oss.

Og det er mange spennende måter å knytte hedendom og kristendom sammen på uten å ty til tvilsom amatørhistorie. Kan det være at fordi menneskene stort sett er de samme, dukker de samme temaene opp fra tid til annen i ulike klesdrakter? At når kristne kulturer har fått et rikt religiøst univers som i blant ligner litt på de hedenske, så er det fordi det er naturlig for mennesker å finne spor av det hellige og overnaturlige i verden rundt seg?

Nye hedninger

Den religiøse eksperimenteringen fortsetter i dag i like høyt tempo, tross alle formaninger om å la gudene dø. Noen forsøker attpåtil å gjenopplive de hedenske religionene. I blant har de fått hjelp av tvilsomme historieteorier. Da Gerald Gardner introduserte Wicca i England på 1950-tallet hevdet han at dette var en tradisjon som hadde levd i skjul siden førkristen tid. Hekseforfølgelsene under reformasjonstiden hadde vært et forsøk på å utrydde denne hedenske religionen, men den hadde overlevd, og kunne nå tre frem i lyset igjen.

Gardner tok feil. Men jeg vet ikke om hans forsøk på å gi Wicca røtter i fortiden var så mye tvilsommere enn de tidlige kristnes forsøk på å finne spådommer om Jesus hos de jødiske profetene.

forakten mot "hedensk overtro" og "sekter" som noe ekstra dumt eller farlig synes jeg både ateister og monoteister kan legge bort

Ikke klarer jeg å le av hekser, åsatroende eller andre nyhedninger heller, like lite som jeg klarer å le av protestanter, katolikker, muslimer og jøder. Heller ikke av Astarte Inspiration, "engleskolen" til prinsesse Märtha Louise. Den største forskjellen er alderen, men de gamle var unge en gang de også.

Vi kan vurdere religioner etter om de er sanne, og da faller de etter min mening alle utenfor, eller vi kan vurdere dem etter om de gjør noe godt for samfunnet og for de som tror. Og der er svaret for komplisert til at vi kan plassere prester klart på den ene siden, og hekser og klarsynte på den andre. Det kommer an på. Den formen opplysningsidealer og demokrati tok i Vesten var sterkt preget av kristendommen, og det fortjener de anerkjennelse for, men forakten mot "hedensk overtro" og "sekter" som noe ekstra dumt eller farlig synes jeg både ateister og monoteister kan legge bort.

Det som er sikkert er at de som drømmer om en verden uten religion er utopister, at ikke-troende kan være godtroende, og at kristne i blant kan mer om kirkehistorie enn journalister og Facebook-ateister. Og at når det kommer en ny idé fra byene, kan man trygt ignorere den i et par hundre år.

Les også av Bjørn Stærk:

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Ateisten Bjørn Stærk har gjort Jesus til kvinne

  2. NORGE

    Rødt-politiker: – De kristne er i ferd med å bli en minoritet

  3. KOMMENTAR

    Det er ikke muslimske foreldre som står bak julebråket | Andreas Slettholm

  4. KOMMENTAR

    Står Gud på høyrepopulistenes side? Antagelig ikke, men han har lite han skulle ha sagt.

  5. DEBATT

    Dagen unge: Heller Paradise enn paradis

  6. KOMMENTAR

    «Pengepredikanten» viser at det finnes kristne parallellsamfunn | Andreas Slettholm