Kommentar

Naturen er oppskrytt

  • Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder

Det ser så flott ut når Martin (Ole Giæver) springer uten undertøy i spillefilmen "Mot naturen". Men foranledningen er bare at han har tisset på seg. MER FILM

Naturen er et yndet oppholdssted. Men hva er det egentlig menneskene driver med der ute?

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Naturen er over oss. Ikke som natur, men som kultur. Naturen har fått en renessanse i film, litteratur, billedkunst og journalistikk.

Allerede titlene tilsier en trend: Mot naturen , Gjennom naturen , Alene med naturen .

Det første er en spillefilm, de to siste kunstutstillinger på Munchmuseet og Nasjonalgalleriet. Nylig utkom boken Året i skogen , og fra før av har vi flere blogger og bøker med overskriften Inn i naturen . Det handler om «mennesket og naturen» i nettmagasinet Harvest.

Les også:

Les også

Ett år i skogen med Harvest-gründer

Huset i skogen

Et helt tog av kreative, urbane menn synes å være på vei ut i naturen med notatblokk og kamera.

Det finnes enkelte bidrag av kvinner, men trenden er definitivt dominert av menn. Den er imidlertid ikke særnorsk.

Tilbakevendingen til naturen står sterkt særlig i USA. I grunnen kan den norske trenden knyttes til en spesifikk amerikansk naturtenker, nemlig Henry D. Thoreau (1817-1862).

Henry D. Thoreau dukker opp overalt. Pax forlag

Hvis man først begynner å legge merke til det, så er Thoreau allestedsnærværende i den nye naturtrenden. Han har klassikerstatus i USA, og er på vei til å få det i Skandinavia.Det gjelder særlig hans beretning om det enkle og opphøyde livet i naturen. Thoreau bygde på 1840-tallet et lite hus ved innsjøen Walden i Concord, Massachusetts, og bodde der i drøyt to år. Walden. Livet i skogene ble første gang oversatt til norsk i 1953, men utkom – symptomatisk nok – i en ny utgave i fjor.

I Norge var journalisten og kritikeren Bjørn Gabrielsen en pioner innenfor den nye naturtrenden.

Thoreau flyttet ut i skogen på den amerikanske nasjonaldagen 4. juli 1845, Gabrielsen gjorde det samme 17. mai 2005.

I boken Veien ut skildrer han det strevsomme naturlivet med begeistring, men noe mindre patos enn Thoreau. Torbjørn Ekelund tenker på Thoreau under sine «mikroekspedisjoner» i boken Året i skogen , og han dukker opp i den essayistiske dagboken av Tomas Espedal.

Tidsklemme og medietretthet

Så hva er det med Henry Thoreau, og hvorfor får han en renessanse akkurat nå?

«Det er en dampfyrt 1800-tallsutgave av tidsklemma han beskriver», hevder Olav Brostrup Müller i Kjedet enebolig. Rapport fra provinsen . Det dreier seg om et ønske om at «livet skal legge seg til ro i kurven sin».

Thoreau selv formulerer det mer dramatisk. Han snakker om «den stille fortvilelsen» som preger det moderne mennesket i byen, en ubevisst livslede som skjuler seg bak behovet for spill, medier og underholdning. «Fra et nedstemmende byliv drar man til en mismodig bygd, og må trøste seg med tapperheten til skogens ville dyr.»

Naturen best som ide?

Det er altså en kriseforståelse av ganske urban karakter som preger Thoreau, og der ligger antagelig den fremste grunnen til en nyvakt interesse for ham.

Men allerede Thoreaus egen skjebne gir det første signal om hvor usikker kriseløsningen er. Han pådro seg bronkitt av alt naturlivet, og døde i en alder av 44 år.

Enda mer interessant er det at også boken hans delvis motsier de fine ideene om livet i naturen.

For det første skrev han den ikke i naturen, men da han var tilbake i sivilisasjonen. Og han erkjenner – indirekte – at den intellektuelle kapasiteten var redusert i naturen.

Den første sommeren skulle han egentlig lese høyverdig litteratur, men nøyde seg med å pløye gjennom «overflatiske reiseskildringer», en syssel som gjorde ham skamfull. Thoreau bruker kreftene til en aktivitet han selv ikke skjønner vitsen med. Han steller en bønneåker flere timer hver eneste dag. Hvorfor, det vet «bare gudene», skriver han.

Det er et lignende sprik mellom ideal og realitet hos Olav Brostrup Müller. Poenget med å flytte på landet var å bli «tilstede og fornøyd». Men de virkelige skiturene svarer ikke til den høystemte forventningen. «Kanskje passer jeg bedre inn i Tarjei Vesaas’ maskinskrevne skog enn den virkelige. Kanskje var skituren best i diktet», spør han.

Les også:

Les også

Et forsvar for A4-livet

Latterlig lavt nivå

Akkurat nå er filmskaperen Ole Giæver den fremste eksponenten for en slik tvetydighet.

Ole Giæver mener vi blir "urolige og rastløse" i byen. Men er det egentlig noe bedre i naturen? Bjørnbakk, Jan-Morten

I en lang rad av intervjuer om Mot naturen har Giæver gitt uttrykk for hvor viktig det er å ha et sted der tankene kan løpe fritt.I byen er det så mye som distraherer, ifølge Giæver; «vi blir mer urolige og rastløse». I naturen kan man møte problemene og gjenopprette balansen i livet (A-magasinet , 26. september).

Spillefilmen bekrefter ikke akkurat slike ideer.

Hovedkarakteren Martin (spilt av Giæver selv) fremstår som lite annet enn en frustrert mann som flykter ut i naturen for å slippe unna tristessen i familielivet.

Den indre monologen hans ligger på et latterlig lavt nivå, stort sett handler den om skambelagte ting som plager ham i sivilisasjonen (mislykket samkvem med kollegene, behovet for å spille Playstation, seksuelle frustrasjoner).

I motsetning til hva Giæver selv intenderer, gir filmen inntrykk av at det er direkte usunt for denne Martin å være alene i naturen. Han virker rastløs, fortumlet og hjemsøkt av tvangstanker.

Han returnerer til sivilisasjonen med en serie nederlag i kroppen, kanskje til og med som et dårligere menneske.

Hans eksistensielle krise er befestet snarere enn utluftet.

Det samme kan man si om Andreas Doppler i den satiriske romanen Doppler av Erlend Loe. Han flytter ut i naturen med det fornuftige mål å bekjempe flinkheten i kulturen. Men i Nordmarka bruker han store deler av livet til å lage en totempæl til minne om sin far. Mot slutten av boken planlegger han et felttog mot flinkheten. «Verden trenger hjelp fra en jeger og sanker som meg, fra Doppler med kuken, for å si det som det er.» Skogen har skapt en kriger.

Forvirret einstøing

Faktisk er det mye frustrasjon og endatil sykdom også i amerikanske kulturuttrykk i denne sjangeren.

Filmen Into the Wild av Sean Penn forteller den virkelige historien om hvordan en viss Christopher McCandless (1968-1992) begir seg ut i villmarken som en ressurssterk og skoleflink fyr, men ender opp som en rallende, forvirret einstøing. McCandless døde i ensomhet i naturen, men dagboknotatene hans ble funnet (de var, ikke uventet, fulle av referanser til Thoreau), og dannet grunnlag for bok og film om ham.

Emile Hirsch spiller Christopher McCandless (1968-1992) i filmen "Into the Wild". Fra filmen

I sci-fi thrilleren Upstream Color av Shane Carruth er karakterene hektet på Thoreau, og bruker ham som en kilde til å forstå hvorfor de selv ikke passer inn i kulturen. Filmen visualiserer grensetilstander av mystisk karakter, men ender opp med en skrudd visjon om slektskapet mellom griser og mennesker.

God tur!

Naturen byr på kamp, overvinnelse og frigjøring, ifølge naturidealistene.

Man skal heller ikke utelukke at det i virkeligheten finnes mennesker som kommer styrket tilbake fra naturen.

At det finnes mulighet for meningsfull tankeflukt der ute. At kroppen renses og sinnet får et løft.

Men samtidens kulturuttrykk gir snarere en følelse av at det er fare på ferde når mannfolk snakker om naturen med lengsel i blikket og Thoreau i baklommen. God tur, sier vi som er igjen i byen, men vår mistanke er vekket.

Kanskje skal de bare ha et friminutt fra familien eller onanere bak et tre. Hvis det da ikke er en hel livskrise under oppseiling.

Les også:

  1. Les også

    Jakten på alenetiden

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Ole Gjæver kledde seg naken både sjelelig og kroppslig i «Mot naturen». Han blottstiller seg ikke nok i «Fra balkongen».

  2. KOMMENTAR

    Da Sverige gikk i svart

  3. KOMMENTAR

    Svenskarnas parti: Brenner for de ulmende ideene om rase og rasehygiene | Ingeborg Senneset

  4. KOMMENTAR

    Kampen om oppmerksomheten

  5. KOMMENTAR

    Mer av det samme

  6. KOMMENTAR

    Prinsesse på skolevei | Harald Stanghelle