Kommentar

En nasjon av jødehatere?

  • Korrespondent I Midtøsten
  • Forf>
  • <forf>per A. Christiansen<

Visst finnes det antisemittisme i Norge. Men det er fusk å fremstille uvesenet som en iboende del av norsk kultur.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

HAN SLO KRAFTIG TIL, den israelske forskeren Manfred Gerstenfeld, i en artikkel i The Jerusalem Post sist søndag. Tittelen sier det meste: «Norge – et mønster for antisemittisme».

Gerstenfeld er tilknyttet den israelske tankesmien Jerusalem Center for Public Affairs og redaktør for en bok om de nordiske lands forhold til Israel og jødene. Boken ble lansert i høst, og Norge blir her utpekt som versting.

I tillegg skrev han onsdag et leserinnlegg i Aftenposten, der kjente norske Israel-kritikere blir slått i hartkorn med terroristene i Mumbai og med «jødemordere».

Norge vil komme til å «innta en fremtredende plass i enhver fremtidig historie om europeisk antisemittisme etter annen verdenskrig», hevder Gerstenfeld i Jerusalem Post.

Og han ramser opp en serie velkjente trekk fra norsk historie og vårt forhold til jødene. Saker som forbudet mot rituell slakt av dyr, vedtatt av Stortinget i 1929. Norske politifolks arrestasjon av jøder under krigen. Erstatningsoppgjøret som fulgte etter altfor mange år.

I tillegg nevner han trakassering av jødiske skolebarn, karikaturtegninger med påstått antisemittiske innslag, Jostein Gaarders omstridte kronikk i Aftenposten under Libanon-krigen i 2006, og Otto Jespersens forsøk på humor.

Budskapet er klart: Norge er i sannhet «et mønster for antisemittisme».

Men så har jeg foran meg på skrivebordet en liten, 24 år gammel bok. Den handler om «De jødiske samfunn i Skandinavia». Her finner jeg følgende: «Norge kjennetegnes i dag av en høy grad av religionsfrihet, mangel på antisemittisme, og der regjering og offentlighet støtter det jødiske samfunnet» (side 104).

Boken er redigert av Daniel J. Elazar, og den er utgitt av – nettopp! – Jerusalem Center for Public Affairs, den samme tankesmien som Gerstenfeld nå representerer. Noe må ha skjedd siden denne boken kom ut, og jeg har en klar formening om hva det kan være.

Riktignok har antisemittismen i det norske samfunn etter alt å dømme økt i løpet av disse 24 årene, og den er i hvert fall blitt mer synlig. Men den største forandringen finnes et helt annet sted. Gjennom en periode på ti år frem til 1989 hadde jeg med ujevne mellomrom lange og inngående samtaler om israelsk politikk med Daniel J. Elazar, mannen som stiftet og på den tiden ledet Jerusalem-senteret.

Han var en fremragende statsviter, en ypperlig analytiker og en strålende pedagog. Og selv etter ti år ante jeg ikke hvor han hørte hjemme i det partipolitiske bildet. Etter hans død i 1999 har ideologene rykket inn og overtatt institusjonen som Elazar grunnla. Under ledelse av tidligere FN-ambassadør Dore Gold har de gjort den til en argumentleverandør for høyresiden i israelsk politikk. Det er i dette miljøet Manfred Gerstenfeld hører hjemme.

Da han var i Norge for å samle informasjon, snakket han ikke med den jødiske menigheten hverken i Trondheim eller i Oslo, bare med kilder som forstanderen for Det Mosaiske Trossamfund, Anne Sender, sier hun «tar sterkt avstand fra». Han var med andre ord kun ute etter å samle informasjon som kunne støtte opp om en allerede fastspikret konklusjon.

Slikt er fusk når det utgir seg for å være forskning. Og slike forsøk på å forgifte forholdet mellom våre to land tjener hverken norske eller israelske interesser.

Les også

  1. Israel preget av frykt

  2. Arven etter Quisling

  3. Tilstreb saklig debatt om Israel

Les mer om

  1. Kultur