Kommentar

Brexit utløser britisk omveltning | Nils Morten Udgaard

  • Nils Morten Udgaard
    Nils Morten Udgaard
    tidligere utenriksredaktør i Aftenposten
Britenes nye statsminister, Theresa May, kan gjøre Storbritannia mer likt landene hun skal forlate fellesskapet til.

Stagnasjon, innvandring og terror er en eksplosiv politisk
kombinasjon.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Etter at britenes «nei» til EU kastet Storbritannia ut i tre ukers politisk kaos – og sirkus - faller bitene i puslespillet nå på plass. De gir oss et overraskende bilde:

Før samtalene med EU overhodet er kommet i gang, legger statsminister Theresa May landets politisk kurs ganske radikalt om – inn mot det politiske sentrum. Hun sender åtte konservative partifeller ut av regjeringen, oppretter tre nye departementer og setter EU-motstanderne inn på nøkkelposter for forholdet til EU.

De skal vise hva de kan få til. Og kanskje måles mot sine påstander foran den opphetede folkeavstemningen 23. juni.

Krig mot klassesamfunn

Den nye statsministeren er åpenbart kommet til at flertallet for Brexit, som hun selv advarte mot, skyldes misnøye i store deler av England som har stagnert økonomisk og sosialt.

Det er her hun vil sette inn støtet: «Hvis du er en hvit arbeiderklassegutt, er det mindre sannsynlig enn for noen andre i Storbritannia at du får en plass på universitetet ... hvis du er ung, er det vanskeligere for deg enn noen gang tidligere å eie ditt eget hjem».

Det passer inn i bildet at Justine Greening, ny statsråd for et utvidet
undervisningsdepartement, er første leder i departementet som ikke selv kommer fra en privatskole, ifølge avisen Financial Times.

Les også

Theresa Mays lyseblå revolusjon

Theresa May erklærer krig mot det britiske klassesamfunn – mot «upstairs-downstairs». Hun vil ha mer styring på topplønninger i næringslivet, mindre forskjeller, mer skattlegging av selskaper som Google og Facebook, og endelig få arbeidstagere inn i styrene i industrien.

Dette er nå knesatt i 19 av de øvrige 27 EU-landene. May er selv del av omveltningen: Hun kom inn i Underhuset i 1997, som en av 13 kvinner hos de konservative. Etter valget i fjor var hun en av gruppens 68 kvinner.

Første reise til Skottland

Mays første reise gikk til Skottland, der 62 prosent av velgerne ville bli i EU. Hun lovet å trekke skottene «fullt inn» i Brexit-forhandlingene, som hun formelt vil innlede over nyttår. Målet er «en best mulig avtale for kongeriket som helhet», sa hun. Og skottene kan «ikke forbli medlemmer av begge unioner» (UK og EU), sier hennes statsråd for skotske saker.

Paradokset er at Mays nye kurs beveger Storbritannia nærmere det som er konsensus i et EU hun skal forlate. Da EU utvidet med 10 nye land i 2004, valgte britenes Labour-regjering å åpne for fri innvandring med én gang, mens andre EU-land tok i bruk overgangsordninger – tyskerne i hele syv år.

EUs mål for sosiale ordninger var i årtier viktigste skyteskive for konservative briter, som sikret seg unntak brede som låvedører. Satt på spissen kan vi i dag si at britenes tese-tro på økonomisk liberalisme har kostet dem et EU-medlemskap – som næringslivet selv har ønsket.

Alltid del av Europas historie

Britene har vært en integrert – om vi får bruke det ordet – del av Europas historie helt siden romerne for 2000 år siden bygget sin Hadrian’s Wall tvers over England, nær grensen til skottene. Det vil ikke ta slutt som følge av én enkelt folkeavstemning, selv om den tvinger frem den mest drastiske endring i britisk utenrikspolitikk siden 1945.

Britene vil oppleve det Norge fikk erfare natten etter vår EU-avstemning i 1994: Plutselig stanser strømmen av informasjon fra EUs utallige organer, som binder landene sammen i et politisk fellesskap.

Les også

Brexit-trøbbel for Italias banker kan utløse ny EU-krise

Statsminister May har sagt igjen og igjen at «Brexit betyr Brexit», som hun vil gjøre til «en suksess». Da EU kom i 1957, så det tradisjonssikre Storbritannia på de seks stifterstatene med lett undring. For blant dem var det bare to – Frankrike og Nederland - som hadde eksistert i mer enn 150 år, siden Lord Wellington slo Napoleon i Waterloo. Vår historie går 1000 år tilbake i tiden, påpekte britene.

Flyktningkrisen avgjørende?

David Cameron, statsministeren som spilte høyt og tapte, antydet etter avstemningen at EUs manglende styring på flyktningstrømmen i 2015 gjorde innvandring til hovedsak i UK.

Det kan være riktig. Og da rettes fingeren mot kansler Angela Merkel. Hun åpnet Tysklands grenser i fjor og sa at «det kan ikke være galt at vi viser verden et vennlig ansikt. Det har jo ikke alltid vært slik». Her beveget Hitlers skygge seg over det historiske bakteppet.

Nå sier Merkel at «EU er sterkt nok til å håndtere Storbritannias utgang». Hun vil gi britene tid, men advarer dem mot «å plukke ut rosinene» i EU og la resten – som fri bevegelse av arbeidskraft - ligge.

Men viktige EU-land som Frankrike, Tyskland, Nederland og trolig Italia skal ha valg neste år. Alain Juppé, mulig borgerlig fransk presidentkandidat til våren, har allerede antydet et kompromiss om «fri bevegelse». Andre kan følge etter.

Les også

Brexit-ministeren: Storbritannia vil forlate EU i desember 2018

Kombinasjonen av økonomisk stagnasjon, innvandring og terror er politisk eksplosiv. Må EU, med Berlin i spissen, snu og investere mer, for å redde EUs økonomi og politiske samhold?

Brexit utfordrer EU-systemet og Theresa Mays regjering like sterkt. De er i samme båt – nå som før.

Les også

  1. 19 tweets som oppsummerer kaoset i britisk politikk etter Brexit

Les mer om

  1. Brexit
  2. Theresa May
  3. Storbritannia
  4. EU
  5. England
  6. David Cameron
  7. Angela Merkel