Kommentar

Erna Solberg som fødselshjelper | Andreas Slettholm

  • Andreas Slettholm
    Andreas Slettholm
    Kommentator

Foto: Marvin Halleraker

Ingen bør føde barn av hensyn til velferdsstatens bærekraft i siste halvdel av vårt århundre.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Å ha mye folk er til heder for kongen, mangel på folk blir fyrstens fall.» (Salomos ordspråk 14:28)

Regjeringen Solberg har sparket i gang Fødeåret 2019. Strengt tatt tjuvstartet de før jul. Både barneminister Linda Hofstad Helleland og sjefen selv var ute og «ville finne ut hvorfor norske kvinner føder så få barn». Så ble «fød mer» sannelig også hovedoppfordringen i nyttårstalen.

Solbergs budskap til undersåttene føyer seg inn i en lang tradisjon: «Vær fruktbare og bli mange» var faktisk Guds aller første beskjed til Adam og Eva i 1. Mosebok.

Et dødsdømt samfunn

Så gjør vi et lite hopp i historien: Også i mellomkrigstiden var den demografiske bekymringen stor, da fødselstallene sank i de fleste europeiske land. Datidens europeere fikk fort andre ting å bekymre seg for mot slutten av 30-tallet, selv om det selvsagt ikke kan utelukkes en eller annen sammenheng mellom lave fødselstall og fascismens fremvekst.

Etter krigen fødte folk flere barn igjen. Så kom 70-tallet med prevensjon, abortrettigheter og kvinnefrigjøring. Dalende fødselstall i hele Vesten skapte ny bekymring hos makthaverne.

«Et samfunn ute av stand til å opprettholde sin egen befolkning er et dødsdømt samfunn», sa for eksempel den franske president Valéry Giscard d’Estaing på 70-tallet for å forklare sin abortmotstand.

Det er altså kort vei fra fødselsrate til grunnleggende spørsmål om sivilisasjonens opprettholdelse. Om ikke folk vil sette barn til verden, hva sier det om nasjonens fremtidstro og slagkraft?

Men dette er ikke en nødvendig slutning fra fallende fødselstall. Det kan jo rett og slett bare være folk synes barn er slitsomt og slurver mindre med prevensjonen enn før.

  • Les også: Statsministeren brukte Julies ord i nyttårstalen

Arbeidskraft og velferdsstat

Solbergs begrunnelse er mer prosaisk enn apokalyptisk.

«Mangel på barn er mangel på arbeidskraft», har Solberg fremholdt. I nyttårstalen viste hun også til at færre barn betyr færre til å «bære en stadig tyngre velferdsstat på sine skuldre».

Av dette får man jo følelsen av at statsministeren ser på mennesker hovedsakelig som realøkonomiske innsatsfaktorer. Men om man først skal diskutere i den retning, går det også an å så tvil om hvorvidt litt lavere fødselstall er en økonomisk katastrofe.

Hvis det handler om velferdsstatens inntekter og utgifter, finnes en rekke andre tiltak. En større andel i yrkesaktiv alder kan jobbe fulltid, for eksempel. Det går også an å redusere offentlige ytelser eller få flere eldre til å jobbe lenger. Pensjonsreformen er et forsøk på begge deler. Skattene kan økes. For så vidt er det også mer lønnsomt å importere vestlige innvandrere enn å fø på flere nordmenn, ifølge perspektivmeldingen.

Oljeformuen deles på færre

Heller ikke for økonomien mer generelt er det åpenbart at målet bør være å nå det berømmelige «reproduksjonsnivået» på 2,1 barn pr. kvinne.

Forskere kom for noen år siden frem til at fødselsrater på mellom 1,48 og 1,78 barn pr. kvinne er det ideelle for høyinntektsland. Regnestykket inkluderer private overføringer mellom generasjoner og investeringer som følge av økende barnekull og arbeidsstyrke. I så fall har norske kvinner født for mange barn gjennom store deler av 1990- og 2000-tallet.

For Norges del er det i tillegg slik at vi dels skal leve på avkastningen av oljeformuen i fremtiden. Færre barn gir færre hoder å dele pengene på, som skulle bety mer velstand pr. innbygger.

Fremtiden blir garantert annerledes

På kort sikt er det uansett en fordel for offentlige budsjetter at fødselstallene synker, siden barns oppvekst og utdanning er et underskuddskonsept. Det er først når altfor små barnekull blir yrkesaktive at de negative konsekvensene vil inntreffe.

Men om Norge vil mangle arbeidskraft i 2050 eller 2060, er det strengt tatt ingen som vet. Om alt maset om robotisering har noe for seg, kan jobbmangel bli et vel så stort problem.

Diskusjoner om befolkningsutvikling er gjerne kjennetegnet av en svært lang tidshorisont. Samtidig tyder erfaringen på at samfunnsutviklingen blir annerledes enn noen kan forestille seg når det er snakk om mange tiår. Hvor stor vekt skal man da legge på et hypotetisk samfunnsproblem om 50 år?

Om fødselsratene faller så mye at velferdsstatens ytelser ikke kan være som i dag, vil fremtidens politikere simpelthen være nødt til å innrette seg etter de nye realitetene. Samfunnets evne til å tilpasse seg tillegges ikke særlig stor vekt i slike diskusjoner.

Studentforeldre har det for trangt

Solberg har likevel et poeng: Det er ugunstig å få barn tidlig i Norge. Studenter og andre som står utenfor arbeidslivet, får svært lite penger sammenlignet med dem som jobber. En reell forbedring i vilkårene for studenter med barn vil være positivt.

Men det er fordi det vil gi en bedre livssituasjon for folk som faktisk eksisterer nå. Ikke fordi velferdsstaten i 2060 får en ekstra skattyter.

Så vær gjerne fruktbare og bli mange, slik Gud og Erna Solberg sier. Men man trenger ikke ofre statsfinansene en tanke mens man holder på.

Les mer om

  1. Barn
  2. Norge
  3. Økonomi
  4. Andreas Slettholm

Relevante artikler

  1. LEDER

    Aftenposten mener: Fødsler er viktig. Men de redder ikke velferdsstatens bærekraft.

  2. POLITIKK

    SSB-forsker mener Erna Solberg tar feil: – Flere barn betyr større utgifter for staten

  3. KRONIKK

    Ni grunner til skepsis mot statsministerens ønske om flere barn

  4. VERDEN

    Norden var på fødetoppen. Nå lurer forskerne på hva som skjedde.

  5. VERDEN

    Han går til kamp mot lave fødselstall: – Vi trenger flere barn, ikke flere innvandrere.

  6. KOMMENTAR

    Det hjelper ikke å kaste penger på småbarnsfamiliene