Søgnen-saken: Fortsatt knapt enige om noe som helst | Andreas Slettholm

Inga Marte Thorkildsen kom endelig med noen eksempler. Uten at noen skiftet mening av den grunn.

«Når politiske føringer er gitt og beslutninger er tatt, har jeg savnet samarbeidsvilje og lagarbeid for å få dette gjennomført etter intensjonen. Dessverre har vi opplevd for mange eksempler på det motsatte».

Dette sitatet fra 12. september har holdt Oslo-politikerne opptatt i månedsvis, og var den direkte bakgrunnen for høringen i Rådhuset torsdag.

Skolebyråd Inga Marte Thorkildsen (SV) er gang på gang spurt om disse eksemplene, uten å svare.

Og ikke minst har politikere diskutert hvorvidt hun med sitatet faktisk anklaget Utdanningsetaten og direktør Astrid Søgnen for ikke å gjennomføre politiske vedtak, hvilket vil være alvorlig.

Den borgerlige opposisjonen, og Søgnen selv, tolker det slik. Hun mener seg anklaget for å «svikte alvorlig som etatsleder». Hun oppfattet at byråden sendte styringssignaler i mediene.

Dessuten kjente hun seg overhodet ikke igjen i et vanskelig samarbeid. Hun ville ikke kalle det konflikter, men «faglig diskusjon og diskusjoner om løsninger».

Hele saken fremstår som en «ren konstruksjon», sa Søgnen. Og antydet at konstruksjonen var for å kvitte seg med henne.

Form, holdninger og formidling

Thorkildsen, og også forgjenger Tone Tellevik Dahl (Ap), har beskrevet forholdet ganske annerledes.

Dessuten har ikke Thorkildsen ment å påstå at det er formelle styringssignaler som ikke er fulgt opp, sa hun. Hun har bare ment å vise til et vanskelig samarbeid – som blant annet handlet om «form, holdninger og formidling».

Men nettopp derfor var det nå et poeng å få eksemplifisert samarbeidsproblemene.

Thorkildsen viste til flere konflikter: Rundt arbeidet for en bedre ytringskultur, knyttet til hennes hjertebarn Barnehjernevernet, gjennomføringen av en arbeidsmiljøundersøkelse og vurderinger av prøvetrykket i Oslo-skolen.

Forståelig opplevelse

Disse sakene er det etter hvert dokumentasjon på. Bystyret har fått e-postutvekslinger og annen kommunikasjon, og for å si det enkelt: Det er forståelig at Thorkildsen og Dahl har opplevd det som vanskelig å få med seg etaten.

Her er sterke og lange frarådinger fra å komme med medieutspill som signaliserer ny skolepolitisk kurs, med til dels en kraftig ordbruk. Det var åpenbart stor skepsis til gjennomføringen av arbeidsmiljøundersøkelsen.

Spørsmålet er om det er en motvilje som går utover det man kan forvente at en etat kommer med. Søgnen kommenterte eksemplene slik: «Hadde jeg visst at det var disse 4–5 sakene som var eksemplene, hadde jeg spart meg for mye uro.»

Man må forstå henne slik at det betyr at hun ikke anser etatens håndtering av disse sakene som problematiske.

Mulig å se for seg smidigere løsning

I så måte må man spørre om Thorkildsen har formidlet sin misnøye godt nok. At Søgnen ikke har oppfattet konflikten som en konflikt, tyder på forbedringspotensial i dialogen, i hvert fall. Referater tyder heller ikke på at dette har vært formidlet tydelig, og Thorkildsen erkjente jo også «større skriftlighet» som et læringspunkt.

På den annen side var hverken Thorkildsen eller andre i byrådet forberedt på hvordan denne saken skulle utvikle seg. Varsler mot Thorkildsen slynget hele saken ut i offentlighetens søkelys.

Uten dem er det mulig å se for seg at Søgnens avgang og andre samarbeidsproblemer kunne vært løst på en langt smidigere måte. Det er tross alt ikke helt uvanlig at samarbeid mellom politisk ledelse og de øverste byråkrater er dårlig.

Men torsdagens høring var ikke egnet til å endre oppfatninger. Om noe sementerte den dem. Søgnen og høyresiden oppfatter at saken har sitt utspring i en uprofesjonell byråd som ikke takler faglig motbør, venstresiden i en altfor egenrådig etat som ikke takler å bli styrt.

Og det er lite trolig at det kommer til å endre seg med det første.