Kommentar

Ytringens pris

  • Erik Tornes
    Erik Tornes
    Debattredaktør
Alternativ stemme: Hanne Nabintu Herland.

Hvor mye skal det koste å mene noe i Debatt-Norge?

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Reaksjonene var mange da Aftenposten i forrige uke ba nettdebattantene skrive under fullt navn. Blant de mer enn 3500 nettkommentarene er det både ris og ros, og mange relevante innvendinger mot at vi som hovedregel ikke lenger godtar anonyme innlegg i nettdebattene. Men det er også noen feilspor. En del er for eksempel bekymret for at naboen eller kollegene skal få vite hvilke politiske meninger man har, andre frykter at debattene skal bli mer politisk korrekte.

Men anonymitet i den offentlige debatten har aldri hatt som mål å skulle fjerne ethvert ubehag ved å måtte stå for sine meninger eller politiske sympatier den ene eller andre veien. Det kan ofte koste noe å mene, og innsatsen fra hver enkelt debattant bør være mer enn et nick. Fullt navn skjerper argumentene og gir en litt mer respektfull tone.

Avishus praktiserer ikke dette helt likt, men hovedregelen er at man publiserer anonymt kun det som ikke ellers ville kunne komme frem. Vi vil fortsatt, både i papiravisen og på nett, publisere anonyme bidrag i samfunnsdebatten – når det er påkrevet.

Har stor betydning

Aftenpostens mål er å bidra til en større takhøyde i den offentlige samtalen. Ved å signalisere at man bør eller kan diskutere de fleste temaer anonymt, bidrar vi til det motsatte: Takhøyden for hva man kan debattere under fullt navn blir lavere når færre gjør nettopp det. Konsekvensen blir på sikt at færre motstemmer vil tørre å stå frem. Se bare på hvor viktig det har vært at blant andre Karin Yrvin og Kathrine Aspaas har skrevet åpent om psykisk helse. Det gir forbilder, skaper håp og ikke minst et riktigere bilde av virkeligheten.

Takhøyden for hva man kan debattere under fullt navn blir lavere når færre gjør nettopp det.

I et så konsensusorientert samfunn som Norge stort er, vil det være enda vanskeligere å gå motstrøms. Det koster. Spør bare Hanne Nabintu Herland, Nina Witoszek, Sara Azmeh Rasmussen eller Nina Karin Monsen. Eller spør ransofferne Elin Ruhlin Gjuvsland og Arild Opheim, som i Dagbladet-kronikken «Ransbølge som fortjent» tok et oppgjør med norsk innvandringspolitikk – en politikk de mener er for streng og skaper desperate mennesker. På Dagbladet.no måtte kommentarfeltet stenges på grunn av mengden sjikanerende innlegg, og også andre steder ble kronikken møtt med latterliggjøring og hatske ord. Det er derfor et viktig spørsmål Anders Giæver stiller i VG: Hvem vil nå våge å være en alternativ stemme?

Vår oppgave

Motstrømsdebattanter må selvsagt regne med å møte masse kritikk. Det de derimot ikke bør måtte frykte å møte, er personangrep, trusler og sjikane i avisspalter på papir eller nett. Stort sett har våre nettdebatter vært gode, men de kan bli bedre. Det er også Aftenpostens oppgave å beskytte de alternative stemmene, slik at de kan fortsette å utfordre oss, få oss til å tenke nytt.

For noen bør det koste litt mindre å mene. For veldig mange andre bør det koste mer enn ingenting.

Twitter.com/ErikTornes

Les mer om

  1. Kultur