Kommentar

Det gåtefulle folket

  • Hilde Haugsgjerd
Det finnes ingen oppskrift for omsorg og oppdragelse som passer for alle barn og som gir svar på alle utfordringer unike små mennesker stiller mor og far overfor, skriver Hilde Haugsgjerd.

Å få barn er ikke noe prosjekt. Det finnes ingen oppskrift på hvordan man får trygge og lykkelige barn.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Fire svært ulike bilder av barn og barndom har preget mediene og den offentlige samtalen i sommer.

Hilde Haugsgjerd.jpg

Prinsesse Ingrid Alexandras første dag på Oslo Internasjonale skole. Camilla og Jens Stoltenbergs fortellinger i Ninis begravelse om den evnerike, utadvendte, morsomme lillesøsteren som ble narkoman. Grusomme reportasjer om barn som er skadet og traumatisert av krig og terror i Irak, Syria og Gaza. Instagram-dugnaden «#prosjektuperfekt» og debatten i sosiale medier etter A-magasinets reportasje om mødre som ikke lenger vil strekke seg etter den perfekte barneoppdragelse og det strøkne hverdagsliv.

En finmasket vev

Finnes det en tråd i disse tilsynelatende svært ulike historiene om barn: Kronprinsparets valg av internasjonal skole, en mektig families private tragedie, ofre for krig og terror og norske middelklassemødres frustrasjon?

Ja, det gjør det. For å si det med Olle Adolphsons vakre vise: Barn bor i et fremmed land og tilhører det gåtefulle folket.

Barn er små mennesker. De er alle ulike. Og de lever i barnets verden.

Vi voksne kan aldri forstå et barn fullt ut. Noen er løvetannbarn. De klarer seg godt, selv om de utsettes for store belastninger. Andre er som skjøre planter. De tåler lite.

Barns utvikling styres av en finmasket vev: Av genetiske faktorer, av mors og fars omsorg, holdninger og påvirkning. Av mønstre i familien som kan være vanskelig å se. Av påvirkning fra miljøet rundt: barnehagen, skolen, naboer, vennene. Og av opplevelser som barnet selv etter hvert oppsøker – i kultur, på internett og ute i samfunnet.

Ikke noe svar

Det finnes neppe noe svar på hvorfor det var Nini Stoltenberg som ble narkoman, ikke Camilla eller Jens. Men familien ser kanskje noen tråder i Ninis vev som kan gi litt av svaret. Noen av barna som nå opplever krig og terror, vil for alltid være sterkt traumatisert. Hos andre vil krigens sår kunne heles.

Bare tiden vil vise hvilke syriske, palestinske og irakske barn som har en løvetanns styrke, og hvilke som vil bukke under eller plages av volden og brutaliteten livet ut.

Kronprinsparet flyttet Norges ti år gamle tronarving til ny skole fordi de tror et internasjonalt miljø med små klasser, mange skoletimer og undervisning på engelsk er best for datteren. Det aller viktigste Ingrid Alexandra trenger for å bli et godt dronningemne, er trygghet og styrke. Det er viktigere enn norske skolevenninner, folkeeventyr og symbolvirkningen av å gå i offentlig skole. Om foreldrene på Skaugum har tatt det riktige skolevalget for sin datter og Norges mulig kommende dronningen, kan heller ikke de med sikkerhet vite.

Vårt eget liv

Å bukke under i narkotikaens helvete eller å være et krigsoffer, er på hver sin måte ekstreme situasjoner. I et slikt perspektiv var det flaut å lese bekjennelser fra mødre som serverer barnet Pizza Grandiosa, lar det gå fra bordet midt i måltidet eller kommer med kjøpekake til fotballagets kakelotteri. Sommerens Aftenposten #prosjektuperfekt har vært en fortelling om norske, hvite middelklassefamiliers velstand og små utfordringer.

Men deres hverdag er deres virkelighet. Usikkerheten som disse mødrene, og noen fedre, opplever rundt hva barn trenger og hvordan de best kan være en familie, er viktig i deres liv.

Da gjelder det samme også i disse udramatiske, trygge og «normale» livene: Alle barn er unike. Det finnes ingen oppskrift for omsorg og oppdragelse som passer for alle barn og som gir svar på alle utfordringer unike små mennesker stiller mor og far overfor.

Generasjonskløft

Det forundrer meg, en mor fra forrige mødregenerasjon, at en del av dagens unge foreldre stoler så lite på seg selv som omsorgsperson og oppdrager.

At de ikke tar mer av foreldrerollen på intuisjon, slapper av og tar livet med barnet som det kommer.

Å følge spørrespalter, samtaler og debatt på blogger og i sosiale medier, er som å være på en annen klode enn i min tid som småbarnsmor.

I mellomtiden har omsorgspermisjonen blitt tre-fire ganger så lang. Nå får alle barn plass i barnehage. Den gang fikk nesten ingen. Barna har fått fritidstilbud på skolen, og aktivitetstilbudene på ettermiddagen er mange og varierte. Man skulle tro at det var blitt lettere å være mor og far. Men på mange mødre, og noen fedre, virker det stikk motsatt. Jeg har en teori om hvorfor det er slik.

Barn = et nytt prosjekt

Tidligere giftet de fleste seg tidlig og fødte barn tidlig. (Og flere enn i dag ble skilt.) Å få barn var en selvfølgelig del av livet.

I dag varer ungdomstiden mye lenger. Det tar lengre tid før man etablerer seg og er klar for familieliv.

Unge mennesker skal ta lang utdanning, oppleve mye, reise og være godt i gang med jobb før det er aktuelt å få barn.

Da blir det til gjengjeld fullt fokus på fødsel og barn. Barnet blir nærmest neste «prosjekt». Men barn passer ikke inn i en prosjektplan. De er uforutsigbare. De er et gåtefullt folk. Det går ikke an å planlegge livet med et barn på samme måte som man kan planlegge et studieløp eller en interrailtur.

Drukner i alle rådene

Tidligere ble kunnskap om fødsel, barn og oppdragelse overlevert fra mor til datter, og gode råd var noe man fikk fra venninner. Det fantes to bøker om barneoppdragelse i bokhandelen. I dag finnes et utall kilder der man kan søke erfaringer og råd om hvordan man skal ta seg av barn. Og dagens unge mødre gjør nettopp det. Men erfaringene og rådene spriker. Da er det ikke rart at noen blir usikre på foreldrerollen.

Professor i pedagogikk, Stein Erik Ulvund, ga det beste rådet i A-magasinet da #prosjektuperfekt startet. Det fortjener å bli gjentatt:

«Barneoppdragelse er egentlig veldig enkelt. Er du til stede, svarer på spørsmål, setter grenser, trøster barnet når det er lei seg og viser at du er glad i det uansett, går det meste bra.»

Av og til går det likevel ikke så bra. Men det behøver ikke skyldes mor og far.

Les også

  1. Slipp foreldrene fri - fra båsene

  2. Kjære brudepar, ikke få barn!

  3. Norske par er mest uenige

  4. Slepp ungane fri

  5. Belønningstyranniet

Les mer om

  1. Kultur
  2. Barn og unge