Noen sier islam ikke lar seg forene med verdier som ytringsfrihet, demokrati, rettsstat, rettigheter for mindretall og likestilling mellom kjønn.
Andre peker på land med muslimsk flertall, som mer eller mindre tilfredsstiller disse kravene.
Den siste gruppen får det stadig vanskeligere.
Verdens største stat med muslimsk flertall, Indonesia med 260 millioner innbyggere, fremheves oftest. Landet er noenlunde demokratisk, anerkjenner andre religioner i grunnloven og har vist respekt for minoriteter.
Men de siste årene har reaksjonære krefter vært på fremmarsj. Det får konsekvenser. For eksempel er sex utenfor ekteskapet, inkludert all sex mellom folk av samme kjønn, i ferd med å bli forbudt. Dødsstraff for homoseksualitet er også blitt foreslått av et parlamentsmedlem.
Malaysia, også et større asiatisk land med muslimsk flertall, nevnes som eksempel. Landet er mer liberalt og demokratisk enn mange andre, men ikke noe skinnende eksempel. Symptomatisk for utviklingen er det at regjeringen nylig forbød utgivelsen av en bok som tar til orde for moderat islam.
Et tredje fyrtårn er Tunisia, det eneste landet der “den arabiske våren” fikk positive konsekvenser. Man kan si mye godt om Tunisia, men islamister har økende innflytelse og mye gjenstår før landet er et fullverdig demokrati. Kun muslimer kan velges som president. Homoseksualitet forblir forbudt.
Skuffelsen Erdogan
Hvilke andre land kan nevnes? Da Recep Tayyip Erdogan kom til makten i Tyrkia for 15 år siden, fremsto han som liberal muslim. Etter hvert er han blitt en religiøs og hardhendt autokrat. Opposisjonen knebles, journalister fengsles – og skolene underviser ikke lenger i evolusjonslæren.
I Egypt ble diktator Hosni Mubarak veltet, en muslimsk politiker ble valgt som president i frie valg, denne spilte sine kort feil – og nå er landet igjen et diktatur. President Abdel Fattah el-Sisi vil ha “moderat islam” med makt.
Pakistan er et demokrati med store mangler: Myndighetene begrenser ofte ytringsfriheten og forsamlingsfriheten. Islamiseringsprosessen på slutten av 1970-tallet, og særlig på 1980-tallet under Muhammed Zia-ul-Haq har fått rotfeste i offentlige institusjoner, i militæret og i etterretningstjenesten. Ekstremister angriper religiøse og andre minoriteter uten at myndighetene setter inn effektive mottiltak.
Kun to land er «frie»
En rekke land med muslimsk flertall er blant verdens verste diktaturer. De regionale stormaktene Iran og Saudi-Arabia, som nå også støtter hver sin part i Jemens blodige borgerkrig, kan være eksempler. Sistnevnte land vil nå bli mer moderat og blant annet tillate kvinner å kjøre bil, men kongefamiliens allmakt består.
Organisasjonen Freedom House, som måler sivile og politiske rettigheter verden over, gir kun to land med muslimsk flertall godkjentstempel som “fritt”. Det ene er Tunisia, men der noteres de negative utviklingstrekkene. Det andre er Senegal, også i Afrika.
Alle andre overveiende muslimske land rangeres lavere, de fleste i bunnsjiktet som “ikke fritt”, noen som “delvis fritt”. To lyspunkter i siste kategori: Jordan og Gambia har en positiv utvikling.
Viktige nyanser
Jevnt over er utviklingen altså dyster, men det finnes nyanser. Utviklingen av regjeringsformen og rettssystemet går ikke alltid i takt med endringer i sosiale holdninger. Noen land er demokratier og rettsstater, men opplever en konservativ bølge i befolkningen. Andre er autoritære, men med liberal befolkning. Det skjer også at liberale allierer seg med autoritære makthavere for å stagge et konservativt folkeflertall.
Hovedbildet er uansett at et økende antall muslimer i verden lever ufrie liv.
Utviklingen betyr noe også for islam i Europa. Mange muslimer i vår verdensdel er moderate, sekulære og liberale, men mange er også konservative og reaksjonære. Noen er ekstremister eller potensielle ekstremister.
Liberal bølge urealistisk
Hvis impulsene fra stater med muslimsk flertall er kun negative, får det følger. Moskeer i Europa finansieres ofte fra Saudi-Arabia eller andre muslimske land. Det samme gjelder utdannelsen av imamer. En del av diasporaen sender sine barn til koranskoler i Pakistan, Somalia eller andre land.
Man kan håpe på en bred, liberal “vekkelse” blant muslimer både i og utenfor Europa, men slik verden har vært de siste årene, fremstår den slags optimisme som urealistisk.
Mer nærliggende er det å konstatere at de som krever enda strengere asyl- og innvandringspolitikk, får gode argumenter. Det samme gjør de som vil ha strengere integreringspolitikk.
Særlige utfordringer
Å få i gang europeiske utdannelser for imamer blir fort nødvendig. Den norske regjeringen sa nei til en nasjonal imamutdannelse denne uken, men blir nok nødt til å tenke videre på saken.
Og én ting til: Siden stadig flere muslimer lever i illiberale regimer, vil det også komme flere godt begrunnede søknader om asyl mot politisk forfølgelse. Denne uken kom meldingen om en kraftig økning i tallet på asylsøkere fra Tyrkia.
Landene der flertallet er muslimer er ikke de eneste som opplever liberale tilbakeslag. Islam er heller ikke den eneste religionen som bidrar til dem. Men det er trygt å si at islam og de som forvalter religionen har det som på moderne statsnorsk kalles særlige utfordringer.