Kommentar

Med Trump, Carl I. og Jesus på laget

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator

De kristenkonservative vil «trampeklappe Jesus inn på den politiske scenen». Da må KrF først presses inn i Frps armer.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Gud har ikke gitt opp Norge, og det skal ikke vi heller», er budskapet fra Oslo Symposium 2017.

Tidsbildet er krystallklart:

Norge er i en skjebnetime. De kristenkonservative verdiene er på vikende front. Arbeiderpartiet har en «aggressiv avskristningsagenda». Derfor må KrF velge Frp som varig samarbeidspartner. Ja, selveste Gud må gripe inn for å ordne opp i norsk politikk. Og lørdag kveld starter «den største bønneaksjonen Norge noen gang har sett», skal vi tro arrangørene av det de kristenkonservative selv kaller sin egen «politiske fest».

De tapte sakenes flokk?

Et slikt samrøre mellom tro og politikk virker nok lettere eksotisk på mange. Det ristes på hodene og smiles i krokene. Det er en overfladisk måte å møte restene av en engang så mektig folkebevegelse på. En bevegelse som idag fremstår som de tapte sakenes flokk, men som fortsatt har en viss innflytelse. Og som svært, svært gjerne vil spille en fremtidig rolle i norsk politikk.

Forbildet for Norge Idag-redaktør Bjarte Ystebø og hans medarrangører i det såkalte «Kristenfolket», er USAs kristenkonservative bevegelse. Den som var avgjørende for at Donald Trump i dag har adresse i Det hvite hus.

Like interessant kan det være å se mot noen av Europas østlige land der abortlover strammes inn, homofile mister rettigheter og nasjonalkristen retorikk finner veien til samfunnets politiske hovedsscener.

Årtiers liberal fremmarsj stopper opp. Og det varsles omkamper der de liberale verdiene som fra 70-tallet og fremover mange steder ble flertallsnorm, ligger i potten.

Tydelig fiendebilde

Fiendebildet til de 700 som nå er samlet i Folkets Hus er klart:

Det er politikere som står for «en kjønnsideologi som strider mot både Bibelen og naturen». En kvinnefrigjøring som bryter med et kristenkonservativt familiebegrep. Et samfunn der sekulær liberalitet har hegemoniet. En innvandring som oppfattes som en trussel mot kristne verdier. Et Norge som er kritisk til israelsk okkupasjonspolitikk. Og selvfølgelig: Biskoper som defineres som vranglærere.

Slikt er så absolutt ikke dagligdagse budskap på den nasjonale dagsordenen. Derfor kan det være verdt å minne om at dette for tre-fire tiår siden representerte like selvsagte som sentrale hovedstrømmer i både kirke og politikk.

Slik er det ikke lenger, men det betyr ikke at tankene bak er forsvunnet. I en rekke land ser vi da også en form for renessanse for religion som politisk kraft, spesielt når den opptrer i sin mest uforsonlige form.

Robuste selvbilder

500-årsjubilanten Martin Luther formulerte tesen om et verdslig og et åndelig regiment. En lære som ofte er utlagt som oppfordring til ikke å blande religion og politikk.

Det er man ikke så nøye med under storsamlingen i Folkets hus. Her snakkes det om at «Guds vilje skal skje», også på den politiske arena. Og i denne flokken mangler det ikke på robuste selvbilder når den forvalter definisjonsmakten over hva den kristne gud måtte mene om norske samfunnsforhold.

Så holder da også Oslo Symposium seg med et knippe politikere som begeistrer forsamlingen ved å spille på de strengene man vet slår an.

Veteranen blant dem er Carl I. Hagen som i årevis har advart mot det meste som har med islam å gjøre. Og som nå også har føyd et ivrig Trump-forsvar til sitt repertoar. Den store heltinnen er imidlertid Sylvi Listhaug. Eller som møteleder Sven Anker Hognestad formulerte det i går: «Vi er alle listhaugianere.»

Knut Arild Hareide ble mer nøkternt introdusert, men fikk i det minste poeng for å ha deltatt på samtlige utgaver av Oslo Symposium. Han ble derfor kalt «en trofast venn».

Støre som «flott kristen»

I går holdt KrF-lederen en glitrende tale til forsvar for partiets helt spesielle rolle i norsk politikk. Det var også en tale som i klartekst viste frem for de kristenkonservative hvorfor det ikke er så lett for et kristent parti å støtte en regjering der Frp er med. Eksempelvis ved at det er Ap, ikke Frp som har vært dets alliert i kampen om fortsatt helligdagsfred og sexkjøpslov.

Knut Arild Hareide dristet seg dessuten til å gi Ap-leder Jonas Gahr Støre en raus attest for å være en «flott kristen».

Det siste likte kristenfolket i Folkets Hus heller dårlig. Applausen bar da også preg av det. For slik viser den moderne kristenfundamentalisme seg frem: Der Listhaug møtes med uforbeholden jubel, er man tvilende reservert til lederen for Norges eneste parti med kristennavnet som bumerke.

Slik er dette vanskelig terreng for KrF-lederen:

Han har ikke råd til å støte seg fra de kristenkonservative stemmene. Samtidig må han bevare et handlingsrom i regjeringsspørsmålet som disse vil snevre inn.

Eller som Bjarte Ystebø formulerer det i avisen Nationen:

«Erna Solberg er ingen Kåre Kristiansen, men hun har ingen aggressiv avskristningsagenda.»

Guds vilje viste seg

«De kristne gikk til stemmeurnene - og Guds vilje viste seg!», erklærte den snart Norges-aktuelle predikanten Franklin Graham etter Donald Trumps seier i november. Med legenden Billy Graham som far kommer Franklin fra USAs kristne førstefamilie. Han var av de utvalgte som ba for presidenten under innsettelsen, slik han også hadde bedt Gud om at Hillary Clinton ikke skulle bli president.

«Kan vi laste ham for at han tror Gud har svart på hans bønner?», ble det retorisk spurt fra scenen på Oslo Symposium.

Der kom også den tidligere KrF-politikeren Anita Apelthun Sæle direkte fra USA, boblende av Trump-begeistring. Hun rapporterte om «politiske endringer til det bedre i et forrykkende tempo» - tross «pøbelmedia», som hun sa.

Ektemann og Norge Idag-redaktør Finn Jarle Sæle skriver på lederplass i sin avis at da Trump-seieren var et faktum skjønte han «at 30 års-seieren i kulturkrigen i USA for de kristne var klar».

Den nye helten

Det ville gitt eventyrlige odds hvis noen hadde spådd at en ellevill mangemilliardær og hemningsløs kvinneforfører i mars 2017 skulle fremstå som vestlandske kristenkonservatives store helt. Ja, til og med som et bønnesvar fra Gud. For riktignok er Herrens veier uransakelige, men det får da være måte på.

Men slik er altså verden blitt. Vi ser et kristenkonservativt landskap som beveger seg stadig sterkere mot en politisk arena. Eller som Visjon Norge-redaktør Jan Hanvold - «herlighetsteologen» som vet hvordan han skal få «pengene i kisten klinge» - formulerer det på Facebook:

«Vær velsignet med Brexit, Trump og Jesus.»

Så får vi andre tenke vårt. Vi vet lite hvilken retning disse strømmene på sikt fører oss. Men med bekymret sikkerhet kan det fastslås at vi går spesielle tider i møte hvis det er på dette viset snekkersønnen fra Nasaret nå skal trampeklappes «inn på den politiske scenen», slik meningsleverandøren Lill May Vestlys appell lød i Folkets Hus.

harald.stanghelle@aftenposten.no

Les mer om

  1. Politikk
  2. Religion
  3. Jesus
  4. Donald Trump