Kommentar

Uskyldens siste utpost

  • Mala Wang-naveen
    Mala Wang-naveen
I Game of Thrones dør barn stadig vekk. Gjennom flere episoder har den onde prinsen Joffrey Barathaneon også stått bak grusom vold. Hvordan ble barnedrap sturent som underholdning?

De mest populære TV-seriene det siste året handler om drap på barn. Mindreårige er blitt en ingrediens som skal få oss emosjonelt engasjert. Men er det greit at et barn må drepes for at vi skal underholdes?

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Orker du å lese det?» Jeg har fått spørsmålet mange ganger. Jeg orker egentlig ikke, men leser likevel en nyhetssak eller en rettskommentar om enda et mishandlet eller drept barn. Når maktesløsheten inntar kroppen, angrer jeg. Hvorfor skal barn oppleve ondskap?

Omfanget

Selv om det er dypt urovekkende å lese om barnedrap, og mange heller dropper det, er det noe paradoksalt ved våre preferanser til underholdning. For vi er mange som lar oss forføre av serier som omhandler det samme.

Allerede i første episode av HBO-suksessen Game of Thrones blir et lite barn forsøkt myrdet. Senere brennes, skjendes, korsfestes og spiddes barn over en lav sko. I den genierklærte True Detective nøstes det opp en skrekkelig sekt som seksuelt utnytter og dreper barn. Incest og barnedrap også er tema i de populære seriene Top of the Lake og Broadchurch . Selv TV2s påskekrim i år, BBC-serien Mayday , handler om forsvinningen og det mulige drapet på en ung tenåring. Og fjorårets NRK-suksess, Mammon , rystet alle med scenen av det døende barnet i det brennende huset.

Detaljert om barn

TV-historisk sett er ikke nødvendigvis noe nytt at et barn dør, men det virker som om volden er blitt både mer detaljert og integrert. I førsteamanuensis Erlend Laviks ferske boken «The Wire og Den tredje gullalderen» kan vi lese om endringene som har skjedd i TV-serienes overgang fra de tradisjonelle kabelnettverkene til betal-TV (som HBO og Netflix).

Seriene sprenger nå grensene for hva som vises av både sex og vold. Nylig vakte betimelig nok en voldtektsscene fra Game of Thrones sterke reaksjoner, følgelig måtte serieskaperne ut og forsvare seg.

Hvor går grensen for vold på TV? Se Serieskolen leksjon 2.

Det basale

De nye strømmetjenestene har gitt oss serier med dybde, intellektuelle referanser og vilje til å eksperimentere med formen. Men det er grunn til å stille seg spørsmål om skaperne kjenner på et press på å levere noe som røsker oss i nok sjela nok til at vi blar opp og betaler for det.

Man kan også spørre seg hva som er så bra med at våre grenser utvides uten at vi knapt merker det? Tvinger vi oss selv til å skryte av TV-serier som vi har bladd opp 79 kroner måneden for å se, enda flere scener gjør oss småkvalme?

Epos

Barnedrap kan oppleves som et billig grep, men selv de greske tragediene finner man alt fra flerkoneri, incest, drap og grov vold. Vi har sett, grått og følt renselse gjennom hevn så lenge vi har evnet å kommunisere fra en scene.

På nettet florerer lister over tidenes beste hevnfilmer, og blant disse finner vi også rene «rape-revenge»-filmer. Disse hadde sin storhetstid på 70-tallet og omhandlet kvinner som hevnet en voldtekt. Den gang var det en egen smal sjanger, men i dag har denne filmiske hevnen blitt en del av masseunderholdningen. Den mest kjente står voldsromantikeren Quentin Tarrantinos Kill Bill der hovedpersonen hevner drapet på babyen sin.

Raseri

Det er ikke til å unngå at vi sitter igjen makteløse overfor de som skader, voldtar og dreper barn. At vi føler raseri mot pedofiliringer som består av politikere, leger og politimenn. At vi får hevntanker overfor foreldre som selger sine egne barn til naboen mot dop.

Her har journalistikken den samme utfordringen som TV-dramaet. Hvordan forklare en kompleks verden, og hvordan fremstille de kriminelles handlinger uten å trå feil?

Bedøvende

Dette behovet forstår kanskje The Wire s berømte skaper David Simon mer enn noen annen. Erlend Lavik skriver at Simon som krimjournalist i sin tid utviklet en motvilje mot artikler med komprimerte, objektive fakta som for eksempel «en 17-årig ungdom fra Vest-Baltimore ble skutt og drept i går, i et mord politiet sier er narkotikarelatert.»

Ifølge Simon er slike artikler selve definisjonen på dårlig journalistikk fordi den bedøver leseren, samtidig som den «renser og forenkler volden og råskapen i en skitten, kompleks verden.»

Barn som dreper

Simon er inne på et interessant paradoks her. For selv en realistisk TV-serie som ønsker å vise sammenhengene mellom politikk og gatekriminalitet, er nødt til å forenkle virkeligheten og tilfredsstille seerens forventning til action. Hvem vil se en én til én-fremstilling av forberedelsene til et byrådsmøte?

Ja, hevn er faktisk så viktig for oss at selv ikke The Wire-skapernes realistiske drama tok seg råd til å hoppe bukk over motivet. I seriens mest brutale scene lar serieskaperen et barn drepe en pedofil stefar. Vår maktesløshet får en utgang. Vi får hevn.

Ærlighet?

Barn er uskyldens siste utpost, og ondskapen mot dem er vår hevn i et univers der vi kan slippe følelsene våre fri. Kanskje er formålet med hevn at vi skal forhindre at det skjer igjen.

Mest sannsynlig er det at vi trenger hevn for å føle oss tilfredsstilt, noe det finnes vitenskapelig støtte for. Ifølge psykologiprofessor og forfatter av boken The Upside of Irrationality, Dan Ariely er hevn og tillit to sider av samme sak. Hevn kan altså handle om å reetablere tillit. Det er ikke engang så viktig om det er gjerningmannen som blir målet for hevnen, bare noen assosiert med gjerningen får gjennomgå.

For mange oss er det kanskje nettopp skurkene på skjermen det nærmeste vi kommer et behov for hevn overfor de som skader barn. Det er i det minste en forklaring vi kan leve med.

Les mer om

  1. Kultur