Kommentar

Stanghelle kommenterer: Et varslet arbeidsuhell

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator

SV-landsstyrets utttalelse om Ukraina har skapt hodebry for SV-leder Audun Lysbakken. Foto: Audun Braastad, NTB Scanpix

SV er hjemme igjen fra sitt utenrikspolitiske eksil. Da blir det bråk.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Er det NATO eller Russland som er problemet i Ukraina?

Lettere spissformulert er det svaret på dette spørsmålet som nå har satt sinnene i kok i Sosialistisk Venstreparti. Og vi aner en strid som bærer i seg både oppdemmet frustrasjon over åtte regjeringsår og en linje tilbake til en fortid da den dominerende USA-skepsisen gjorde at det satt langt inne for SV-ere å kritisere stormakten i øst.

«Djupt usamd»

Kimen til det hele er SVs landsstyremøte i årets første septemberhelg. Der la partiledelsen frem et forslag til resolusjon om krisen i Ukraina der Russlands aggresjon ble utvetydig fordømt.

Forslaget ble nedstemt med 11 mot 18 stemmer. De 18 vedtok i stedet en resolusjon fra Internasjonalt Utvalg der det i klartekst heter: «NATO er en del av problemet, ikke en del av løsningen.»

Siden har den interne debatten rullet med stadig større fart. Landsstyret «har gjort eit vedtak om Russland og NATO som eg er djupt usamd i», skriver nestleder Bård Vegar Solhjell i en uvanlig sterk kronikk i Dagsavisen. «Et arbeidsuhell», sier SU-leder Nicolas Wilkinson.

Stupets kant

Men dette ståstedet møter skarp motstand: Solhjell «er på kant med partiet i utenrikspolitikken, og det må han, ikke partiet, ta konsekvensene av…», sier Frode Eresfjord, SVs representant i Fredsinitiativet. «Vi forventer at han (Solhjell) kjører den linjen som er partiets politikk», er kravet fra Gjermund Skaar som fremmet den vedtatte resolusjonen.

LES OGSÅ:

Les også

Fronten mot Russland mykner

Klarest er SV-veteranen Stein Ørnhøi:

«Jeg ble glad da det endelig var et landsstyre som etter 15 år sa «nei, nå vil vi ikke mer». Jeg vet mange gamle SV-ere pustet lettet ut da de så at et selvstendig landsstyre fattet dette NATO-vedtaket … Gjennom 15 år har partiledelsen fått det som den vil. Det er Solheim, Halvorsen og Solhjell som må ta ansvaret for at partiet står på randen av stupet.»

Slikt er sterk kost – selv fra en ofte svært så frittalende Stein Ørnhøi.

Krigersk SV

Det er sjelden frustrasjonen over hva åtte års lojal regjeringsdeltagelse har gjort med SV, kommer så tydelig frem.

Nå settes det ord på hva den har kostet partiet. For hele tiden var det en underliggende kollisjonskurs mellom samfunnsstormende SV-sjeler og de mange kompromisser en koalisjonsregjering må bygge på. Denne motsetningen ble ikke lettere av at SV – tuftet på å være i utenrikspolitisk opposisjon – abdiserte fra denne rollen.

LES OGSÅ:

Les også

De har gitt opp håpet om å kunne reise hjem til Ukraina

Allerede i 1999 var det voldsomme motsetninger innad i partiet fordi Kristin Halvorsen støttet NATO-bombingen av Serbia. I regjeringsårene ble forsvaret av Afghanistan-operasjonene stadig vanskeligere å forsvare og Stoltenberg-regjeringens raske og uforbeholdne ja til norsk bombing av Libya ble en smertefull påminnelse om at SV befant seg på utenrikspolitiske bortebane.

Det er på denne bakgrunnen vi må lese Stein Ørnhøis lettelse over et SV som rykker tilbake til start.

Djevler og engler

«I denne svart— og hvitt-malingens tid er det om å gjøre ikke å male de i øst som djevler og de i vest som engler», var budskapet til lederskribenten i Orienterings prøveutgave fra desember 1952. Det ble grunnmuren til den såkalte tredje vei som SF/SV har sverget til som utenrikspolitisk rettesnor.

Frank Rossavik – SVs partihistoriker – har flere ganger utfordret SVs selvbilde om en uavhengig politisk plassering med kritikk både mot øst og vest. Han dokumenterer langt på vei at SF/SV var mye mildere i sin kritikk av den gamle østblokken enn av USA.

Eller som Johan Galtungs verdensbilde en gang så drivende presist ble oppsummert i syv små ord: «Øst er øst og vest er verst!»

Kritikk på autopilot

SV har hatt en tendens til å kritisere NATO og USA på autopilot. Derfor går det en rød tråd fra flørtingen med de nå fallerte kommunistregimene og til partiets rykende ferske Ukraina-vedtak, hevder Frank Rossavik. Det protesterer Stein Ørnhøi heftig mot i en fersk kronikk i Dagsavisen med tittelen: «Vi som hater Amerika».

LES OGSÅ:

Les også

Historien viser at Ukraina er sin egen verste fiende

Sikkert er det imidlertid at SV nå er tilbake som et fristilt utenrikspolitisk opposisjonsparti. Nå trenger man ikke tenke på husfreden i en regjering der Arbeiderpartiet hadde det avgjørende ordet i utenrikspolitikken. Og igjen har Norge fått en høylytt utenrikspolitisk opposisjon fra venstre.

I tvilsomt selskap

Men det utenrikspolitiske terrenget er dramatisk forandret mens SV har vært i eksil hos Jens Stoltenberg. Derfor må SV-ere på NATO-jakt passe seg for det tvilsomme selskapet de nå er i ferd med å havne i. For det er ikke blant Europas demokratiske sosialister vi finner den sterkeste kritikken av NATOs linje overfor Russland. Det er blant vårt kontinents mest reaksjonære bevegelser og sterkt høyreorienterte regjeringer, som Ungarn og Slovakia.

Og her hjemme er det bare en eneste politiker som har uttalt seg like NATO-kritisk som SVs landsstyre, nemlig Frps frispiller Christian Tybring-Gjedde: «Norge står og ser på mens EU og NATO gjør konflikten med Russland enda farligere», sa han til Klassekampen.

Men hvem skulle trodd at det var Tybring-Gjeddes utenrikspolitiske analyser det nye SV omfavnet?

L ES OGSÅ:

Mímir Kristjánsson i Internrevisjonen:

Les også

Når SV prøver å bli for alle, ender de som partiet for ingen

Nyhetssak:

Les også

  1. Bare SV sier nei til norsk militær innsats i Irak

  2. Thorkildsen sier nei til gjenvalg i SV

Les mer om

  1. Kultur
  2. Nato