Kommentar

Ro og orden i nord | Frank Rossavik

  • Frank Rossavik
    Frank Rossavik
    Kommentator
Tonen mellom Norge og Russland kan være skarp, men landene samarbeider godt i nord. Her er utenriksministrene Børge Brende (t.v.) og Sergej Lavrov ved 70-årsmarkeringen av frigjøringen av Øst-Finnmark i Kirkenes i 2014.

Forholdet mellom Vesten og Russland kan være det dårligste siden 1980-tallet, men lengst nord glir det fint.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Grensebyen Kirkenes er noe annet. Gateskiltene er på norsk og russisk. Eldre russiske kvinner selger pelsluer, fyrtøy, glass og keramikk på torget. På Barents Frokosthotell koker russiske langtidsgjester mat i gangen i andre etasje, mens en syrer betjener resepsjonen. I Sør-Varanger rådhus styrer kjendisordfører Rune Rafaelsen (Ap) med det russiske generalkonsulatet og dets cirka 20 ansatte som nærmeste nabo.

Også på Kirkeneskonferansen, som denne uken ble arrangert for tiende gang, gled samkvemmet mellom nordmenn og russere naturlig. Som en journalist fra nabolandet sa til meg i en røykepause: «Forholdet mellom Oslo og Moskva er én ting, det mellom Kirkenes og Murmansk en annen. Her i nord er alle stolte over det regionale samarbeidet.»

Beroligende

Det var noe beroligende ved det, i disse tider, å sitte i en sal der nordmenn, russere pluss noen finner snakker ubesværet om infrastruktur, reiseliv, olje, gass og litt klimapolitikk. I Kirkenes var det ikke snakk om krig i Ukraina, visumnekt for norske politikere, cyberangrep og annen storpolitisk ugreie.

Her gjaldt det folk til folk-samarbeid, samt dettes viktigste smøremiddel i det daglige: utsikten til å tjene penger.

Samtaler i pausene tyder på at folk i nord ikke nødvendigvis har et mildt syn på Vladimir Putin. De mener bare at kanalene østover må holdes åpne, både av hensyn til regionen og, tja, egentlig også av hensyn til verden.

Lite om Ukraina

Utenriksminister Børge Brende toppet det norske laget, viseguvernøren i Murmansk det russiske. Begge snakket mye næringspolitikk og praktisk samarbeid, lite storpolitisk konflikt.

Noen selvfølge var dette ikke. Før Brende holdt åpningsforedraget, var det flere som lurte på hvilken tone han ville legge seg på i år. I 2015 skapte han oppsikt med en hard tone mot Russland. Da var Ukraina jo også et hetere tema. I 2016 var Brende et hakk mildere. I 2017 skulle ferske hendelser kanskje tilsi en strengere tone igjen, men den kom ikke.

Brende gledet seg i stedet over at den internasjonale usikkerheten ikke har smittet over på samarbeidet i nord, og ønsket at det skulle fortsette slik. Han understreket at Norges syn på ukrainakonflikten sto fast, men la vekten på handel og samarbeid om fiskeriforvaltning, atomsikkerhet og alt det andre Norge og Russland samarbeider om.

Politikk i flere spor

I Oslo snakker han gjerne annerledes om Russland, men det ville være for enkelt å kalle det inkonsekvent. Utenrikspolitikk må ofte foregå i flere spor samtidig. Som NATO-medlem må Norge stille seg solidarisk med alliansens politikk. En gang kan det jo være Norge som trenger de andres støtte.

Norge har likevel også en klar egeninteresse av å sikre et godt naboskap til Russland og det av mange grunner, hvorav én heter Svalbard. I så måte har Nord-Norge og det lille kraftsenteret Kirkenes en sentral rolle å spille.

Les mer om

  1. Norge
  2. Russland