Den gamle mannen fra havet er i havn

  • Vidar Kvalshaug
1968: I styrhuset om bord på «Katrine».

I dag tidlig fikk vi meldingen, og sosiale medier ble straks fylt av R.I.P og varme ord om Odd Børretzen. Flere av dem sa: Du var helt all right.

Dette er en kommentar. Kommentarene skrives av Aftenpostens kommentatorer eller fast tilknyttede spaltister. Kommentarene gir uttrykk for skribentens analyser og meninger. Hvis du ønsker å svare på kommentaren, kan du lese hvordan her.

Når man, som Odd Børretzen, arbeider med språket og vrir, vrenger og holder det opp mot offentlighetens lys i så mange tiår, må det før eller siden skje: Noe du sier eller gjentar blir en del av det norske språket.

Ingen har skapt så mange munnhell som Henrik Ibsen og Øystein Sunde, men Noen ganger er det all right , er vel et av de mest slitesterke.

Ble den nye cool

I 1995 var dette det nye cool, skapt av en underlig gråsprengt en som kom plutselig tilbake og erobret helt nye generasjoner etter et tiår ute av søkelyset.

Les også

Odd Børretzen er død

Ansiktet hans var allerede da et storseil som ikke hadde blitt firet, men tålmodig hadde tatt det som kom av sol og storm.

Børretzen fremsto som den kloke, eldre mannen, han som fikk oss til å se ting vi post jappetiden og på vei inn i oljefond-tiden hadde glemt— han som fikk oss til å le, gråte og trøstet når vi trengte.

Dette er nøyaktig det samme man kunne sagt om Erik Bye.

Politisk syngeblues

Temaene deres var heller ikke ulike: En skepsis til én Gud, en tro på fellessskap, uten grenser og finurlige tekster om maktpersoner og deres planer for å ta verden en annen vei.

Børretzens frykt for måker, handlet jo ikke om måker. Det skjønte alle.

Som alle betydelige kunstnere var han akkurat passe subtil og brukte ironi omtrent før vi kunne skjønne den.

Degos calypso fra 1973 om rotter langs elva, nordmenns selvgodhet og fremmedfrykt, kunne, som VG-spaltisten Dagfinn Nordbø påpekte, handlet om situasjonen for Rom-folket i sommer. Degos Calypso er det første Børretzen-minnet til forlegger Arve Juritzen. Han er en mann som har møtt mange og sett mye, men hadde faktisk sommerfugler i magen da han skulle ringe på døren til Odd Børretzen.

Ringte hver dag

Jeg ringer Arve Juritzen og blir rørt av det han forteller. ”Da vi skulle gi ut tekstene hans, insisterte Odd på å skrive forord, tegne noe nytt, skape mer. I det nydelige forordet skriver han om døden og tar et farvel. Han ringte hver dag for å høre om jeg hadde lest det han skrev og sett tegningene, men han hadde det tungt. Flere av dagene ville ikke hånden lystre, synet gjorde at han bare kunne se deler av tegningene sine. Døden var likevel ingen frykt hos ham.”

Mye på hjertet

Børretzen var nasjonens samvittighet, men en forleggers mareritt. Rettskrivingen var slumsete, tegnsetting fantes knapt og manusene var til å rive seg i håret av, sånn rent teknisk. Odd Børretzen hadde ikke tid til detaljer, han hadde så mye på hjertet, så mye som skulle uttrykkes og skrives – helt til det siste.

I siste etappe ender vi med å tenke på hans eget element, havet. Børretzen hadde en stor kjærlighet til sjøen, ikke bare i de litterære metaforene som omhandler evighet. Hvor mange par har ikke tatt hverandre i hendene, snudd seg sjenert bort i sofaen eller lovet hverandre ny evighet til strofen ”elske min kone på dekk / mens vi seiler slør” ?

Den gamle mannen fra havet er i havn.

Vidar.kvalshaug@aftenposten.no

Twitter.com/Kvalshaug