Kommentar

Dekningen av oljefondets nye sjef er legitim. Men den skygger for de viktige spørsmålene. | Martin Sandbu

Her er spørsmålene jeg ville stilt Nicolai Tangen hvis jeg satt i en høringskomité.

Nicolai Tangen er påtroppende sjef i Statens pensjonsfond utland, også kjent som oljefondet. Nina E. Rangøy/NTB scanpix

  • Martin Sandbu
    Spaltist

For drøyt 50 år siden ble det funnet olje på norsk sokkel, og på noen korte tiår gikk Norge fra å være læregutt for utenlandske selskaper til å ha en oljenæring i verdensklasse.

Den gang sa vi oss ikke fornøyde med bare å tjene rått på å selge oljen, det kunne vi saktens ha gjort ved å sette ut hele sokkelen til utenlandske firmaer og nøyd oss med å sjekke bankkontoen.

Vi insisterte på å gjøre ting selv og på vår egen måte.

Martin Sandbu er økonomikommentator i Financial Times og bidragsyter til Aftenpostens spalte «På en søndag». Charlie Bibby

Selv om landet var avhengig av utenlandsk ekspertise, insisterte vi på eierandeler og mye høyere skattesatser enn det som var vanlig. En hjemmespikket forvaltningsmodell og en særnorsk næringskultur tvang frem kunnskapsoverføring, høyere utvinningsgrader – «hver dråpe skal opp» – og bedre sikkerhet. Slik tilpasset næringen seg også det samfunnet den skulle tjene.

Vil vi om et par tiår si det samme om vårt andre oljeeventyr – eventyret om oljefondet og nasjonens sparebøsse?

Dét er det store spørsmålet den nå skandaleombruste ansettelsen av Nicolai Tangen som oljefondets nye sjef, handler om.

Flau smak i munnen

Nå som da handler det om å opprettholde den rette spenningen mellom en særnorsk forvaltningskultur og prestasjon i verdenstoppen. Det har oljefondet så langt mestret. Men det er nettopp denne spenningen som har utløst oppstyret rundt Tangens ansettelse.

Når mange samfunnstopper tydeligvis har latt seg blende av Tangens storslagne gavmildhet, sier det noe om en viss flauhet over hvordan tradisjonell norsk nøysomhetskultur kræsjer med det som er gjengs i global finans.

Noen av dem gikk langt for å unngå oppmerksomhet om Wharton-helgen og skyndet seg med å etterbetale reisen da den først kom for dagen. Det vitner om den samme skamfølelsen.

Turen hadde neppe noen innvirkning på ansettelsesprosessen. Likevel er den et passende symbol. Akkurat som Tangens seminarkamerater lot Norges Bank seg imponere av en kandidat hinsides noe man er vant med i Norge. Så fortiet banken i det lengste at han i det hele tatt var kandidat, og har gitt offentlige forklaringer i ettertid som gir en flau smak i munnen.

Et forfriskende unntak

Dette er ikke Tangens feil, for han er selv et forfriskende unntak. Hos ham er det ingen skam å spore. Han har derfor vært forbilledlig åpen både med Norges Bank og med pressen. Og ingen bestrider at han er den dyktigste investoren av alle kandidatene.

Banken selv har virket livredd for at denne store fisken skulle slippe unna da den først kom nær garnet. For eksempel tyder ingen ting på at det var Tangen som ba om hemmelighold på søkerlisten.

Det kan innvendes at manipulering av søkerlister ikke er uvanlig. Det er en åpen hemmelighet at hensikten bak offentlige søkerlister – åpen konkurranse og innsyn – ofte blir omgått. I miljøet rundt Norges Bank mumles det om at rekrutteringen av sentralbanksjefer og visesentralbanksjefer, ofte har vært skinnprosesser.

Det er selvsagt ingen unnskyldning. Og det gjør det vanskelig å vite om banken har vært mer unnfallende overfor Tangen enn den burde.

Kritiske spørsmål – på overtid

Vi har fått mer innsyn i ansettelsesprosessen takket være Norges Banks representantskap, som på overtid har stilt kritiske spørsmål. Men det ville representantskapet kanskje ikke gjort om det ikke hadde vært for skandaleoppslagene rundt «luksusseminaret».

Her har Norge noe å lære av andre lands styringsskikk. Ingen andre demokratiske land har et tilsvarende fond. Men i USA og Storbritannia må tiltredende sentralbanksjefer stille opp i høringer i nasjonalforsamlingen. Nye EU-kommissærer må svare for seg i Europaparlamentet.

Like viktig for Norge er stillingen som forvalter en fellesformue på tusen milliarder dollar med innflytelse på alle verdens børsnoterte selskaper.

Grunnloven gir Stortinget rett til «å kunne fordre enhver til å møte for seg i statssaker». Den retten kan Stortinget gjøre bruk av umiddelbart. Og her er spørsmålene jeg ville stilt oljefondets innstilte sjef hvis jeg satt i en slik høringskomité.

1. Hva mener Tangen om fondets investeringsstrategi?

Hva slags endringer vil han vurdere? Det er forbløffende hvor lite dette har vært diskutert. Uansett hva vi synes om Tangens Wharton-seminar, ønsker vi alle at han skal ta godt vare sparepengene våre. Så hvorfor hører vi ikke mer om hvordan han vil gjøre det?

Et svar kan være at oljefondssjefen er bundet av investeringsmandatet. Men en av stillingens oppgaver er å gi råd om hvordan mandatet skal oppdateres. Det er uansett merkelig å skulle hyre en knallgod investor om ikke nettopp for å dra nytte av investeringsferdighetene hans.

2. Hva mener Tangen om eierskapsforvaltningen?

I fondets spede barndom satt fondet musestille i generalforsamlingene til selskapene det eide. Det er det blitt for stort til.

Fondet publiserer «forventningsdokumenter» til selskapenes adferd, og offentliggjør stemmegivningen sin. Men vi vet ingenting om hvordan Tangen synes eierskapsrollen skal brukes.

3. Hvorfor skal Tangen fortsette å eie sitt eget forvaltningsselskap?

Norges Bank bestemte at Tangen kunne fortsette å eie sitt eget forvaltningsselskap før den begynte detaljarbeidet om hvordan han kan unngå interessekonflikter. Inntekten fra den eierandelen skal gå til hans veldedige stiftelse. Men han har fortsatt en interesse i at selskapet gjør det bra, siden han får igjen kontroll i fremtiden.

Verdipapirhandel er nå engang et nullsumspill, så hvordan kan oljefondet holde seg med en sjef som eier en konkurrent?

4. Hvorfor skal Tangen eie aksjer som fondet også kan investere i?

Nåværende sjef Yngve Slyngstad har avtalt med fondet at han bare eier norske aksjer – som fondet ikke har lov til å investere i. Hvorfor er ikke dette godt nok for Tangen? Er ikke dette pr. definisjon en interessekonflikt?

5. Hvor langt går Tangens vilje til å betale norsk skatt?

Ifølge britiske skatteregler fritas man for skatt på inntekt man gir til veldedige formål. I Norge betaler man skatten først, og må gi til veldedighet fra inntekt etter skatt (for gaver over 50.000 kroner). Dette faller visst Tangen tungt for brystet, ifølge brev fra hans britiske jurister 20. februar, som Norges Bank har offentliggjort.

Der står det at dette «would make it very difficult for you to accept an appointment at NBIM ... you would need to find a way of ensuring that Your Profit Share will not be subject to Norwegian tax to the extent that it is used to make charitable gifts to the AKO Foundation». Synes Tangen virkelig det er en «deal breaker» å måtte gi til veldedighet etter skatt og ikke før skatt?

Forbildet Farouk Al-Kasim

Å ha lykkes i utlandet er ingen hindring for å gjøre det beste ut av møtet mellom den kulturen og en global industri. Tvert imot.

Det første norske oljeeventyret skyldtes i stor grad Farouk Al-Kasim, irakeren som bygget opp norsk oljeforvaltning og kunne håndheve norske forventninger overfor utenlandsk praksis.

Håpet er at Tangen kan gjøre det samme for finansformuen som Al-Kasim gjorde for oljeformuen. En offentlig samtale som ga svar på spørsmålene ovenfor, ville gjøre mye for å vise om det håpet er berettiget. Om ikke Stortinget vil innkalle til høring, så er det bare en som kan ta initiativ til en slik samtale:

Tangen selv.

Oppdatert søndag 10. mai med at maksimalt fradrag i skattepliktig inntekt for pengegaver til frivillige organisasjoner er 50.000 kroner.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Nicolai Tangen
  2. Oljefondet

Relevante artikler

  1. ØKONOMI

    Her har Tangens suksessfond satt pengene

  2. ØKONOMI

    Oljefondets nye sjef: – Jeg verken kan eller vil utøve min eierrolle

  3. ØKONOMI

    Nicolai Tangens kontrakt som ny oljefondssjef lagt frem. Slik vil Norges Bank løse interessekonflikter.

  4. KOMMENTAR

    Nicolai Tangen klarte å undergrave egen troverdighet fra første dag.

  5. ØKONOMI

    Norges Banks representantskap sender historisk brev til Stortinget

  6. ØKONOMI

    Tangen slipper skatt på milliardinntektene: – De pengene går aldri innom Norge