Kommentar

Politibevæpningen står ustøtt

Ny ordning. Politiets snuoperasjon viser hvilket uføre bevæpningen har kommet i.

KopiavCMYK_img595-cU1GmER2ak.jpg Inge Grødum

  • Per Anders Madsen
    Redaktør

Et bredt politisk flertall vil ha et ubevæpnet politi i Norge. Politidirektoratet går inn for det samme. Norges Politilederlag også.

Likevel går nærmere 6000 politifolk hver dag med pistol på hoften. Når den siste bevæpningsforlengelsen utløper 10. desember, har dette vært situasjonen i nesten 13 måneder.

Paradokset forklares med at situasjonen er ekstraordinær. PSTs ett år gamle trusselvurdering er oppdatert og gjelder fortsatt. Det er økt fare for terrorangrep rettet mot politi, soldater og politikere.

Men hvor lenge kan en situasjon være ekstraordinær før den ikke lenger er det?

Et nytt normalbilde

Politiets sikkerhetstjeneste har selv gitt svaret. PST-sjef Benedicte Bjørnland vedgår at et høynet trusselnivå mot Vesten og Norge ser ut til å være den nye normalsituasjonen.

"Vi ser ikke nå utviklingstrekk som endrer på det som er blitt normalbildet," sa hun forrige gang bevæpningsordren ble forlenget tidligere i høst. (Aftenposten 20. august).

Bjørnlands vurdering innebærer at Politidirektoratet og Justisdepartementet kommer under press, både faglig og politisk. Midlertidige tiltak som forlenges gang på gang er et uegnet svar hvis vi står i en ny normalsituasjon. Bevæpningen mangler politisk legitimitet når den varer så lenge.

Med all respekt: Det var mulig å forutse at økt terrortrussel ikke ville gå over med det første. Denne kommentaren skrev jeg i november i fjor, da midlertidig bevæpning først ble innført.

Les også

"Hvorfor skal politiet legge bort pistolene i desember når det var påkrevd å ha dem i november?"

Moderert bevæpning

Hverken politidirektør Odd Reidar Humlegård eller justisminister Anders Anundsen (Frp) er uberørt av presset. Det skulle også bare mangle når det snart har gått et år.

Løsningen er en slags moderert bevæpning. Politiet skal bære pistol og ammunisjon adskilt. Kammeret skal være tomt.

Det interessante er hvordan Politidirektoratet til nå har forsvart seg mot kritikken av dagens praksis der politiet går rundt med ladd våpen.

Holde fast ved innøvde rutiner

Til inntil for et år siden bevæpnet politiet seg bare i spesielle situasjoner hvor våpenet kan tenkes brukt. Derfor har alle prosedyrer og all opplæring tatt utgangspunkt i at våpenet er ladd.

Politiledelsen har ment at det beste er å holde fast ved denne praksisen også i dagens situasjon. "Å endre et innøvd og til dels automatisert handlingsmønster er forbundet med risiko uten grundig trening og opplæring," fremholdt beredskapsdirektør Kaare Songstad i august. En endret praksis vil gi økt risiko for vådeskudd, mente Songstad da.

Men nå snur politiledelsen. Vi får tro endringen først skjer etter at den grundige treningen og opplæringen er gjennomført. Når den nye bevæpningsmodellen faktisk settes ut i livet, er foreløpig i det blå.

Har havnet i et uføre

Snuoperasjonen og uklarheten viser hvilket uføre bevæpningsspørsmålet har havnet i.

Politifolk opplever det som sterk mistillit at de ikke lenger skal få gå med ladd våpen, ifølge Oslo politiforening

Det er tydeligvis vanskelig å reversere et bevæpningstiltak når det har vart så lenge. Politiet vender seg til å gå med skarpladde våpen, premissene for debatten endres, holdninger forskyves. Det unormale blir gradvis det normale.

Slik kan det ikke fortsette.

Bevæpningen har ikke gitt rom for en bred, prinsipiell debatt, nettopp fordi tiltaket defineres som midlertidig. Når Oslo Politiforening opplever endringen som mistillit, viser det at tiden er overmoden for en overordnet bevæpningsdebatt.

Også et verdispørsmål

Er det egentlig slik at økt terrortrussel trumfer alle de hensyn som taler for at et politi med sterkt sivilt preg fortsatt er det beste?

Politifaglige hensyn må veie tungt, men debatten må ta utgangspunkt i at bevæpning er et verdispørsmål slik det tydelig kom til uttrykk under stortingsdebatten i mai. Det innebærer at folkevalgte må avgjøre hvilke maktmidler som kan brukes mot befolkningen — ikke regjering, direktorat eller politiets fagorganisasjoner. Dette ansvaret må Stortinget ta.

Senker terskelen

Over tid har politiet senket terskelen for når de bevæpner seg. Tallet på bevæpningsordre er mer enn fordoblet i årene fra 2007 til 2113, ifølge en undersøkelse utført på Politihøgskolen. Grunnen er blant annet at kniv oppfattes som et farligere våpen enn før. Trolig har politiets risikoaksept gått ned.

Et annet påfallende utviklingstrekk er dette: Det er ikke hardbarkede kriminelle politiet møter når de har rykket ut på væpnede oppdrag. Kriminaliteten har gått ned i Norge og internasjonalt de siste ti årene, både i omfang og brutalitet.

Politianalysen tegner et kriminalitetsbilde som er blitt mer komplekst og internasjonalt, men slår også fast at kriminaliteten totalt sett er fallende. Målt i antall anmeldeleser per 1000 innbyggere har den gått kraftig ned.

Ustabile personer

Det er syke, sårbare og ustabile mennesker med komplekse rus- og psykiatrilidelser politiet ofte møter på sine væpnede oppdrag. For lav behandlingskapasitet i helsevesenet og for tidlige utskrivelser fra institusjon kan trolig forklare en del av økningen frem til 2013.

Dagens bevæpningsdebatt er fokusert på terrortrusselen. Men politihverdagen handler om ganske andre ting. Det må bevæpningsdebatten ta høyde for.

@perandersmadsen

Les også:

  1. Les også

    Slik forsvarer Anundsen fortsatt politibevæpning

  2. Les også

    Terrorforsker: Etterretning viktigere enn pistolen

  3. Les også

    Politibevæpning må få varig avklaring

Les mer om

  1. Kultur
  2. Terror
  3. Politiet

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Terror er sannsynlig, mener PST. Men hva betyr det? | Per Anders Madsen

  2. KOMMENTAR

    Gi meg et skred av spiseforstyrrede menn | Ingeborg Senneset

  3. KOMMENTAR

    Spiseforstyrrelser kan være som et seigt og sakte selvmord | Ingeborg Senneset

  4. KOMMENTAR

    Healing virker! Helbredelse er ekte! Mirakler finnes! | Ingeborg Senneset

  5. KOMMENTAR

    Monika-saken: "De tause vitnene blir avgjørende"

  6. KOMMENTAR

    Den farlige avmakten | Frank Rossavik