Kommentar

I farefullt kaos leter Børge Brende etter lange linjer i norsk utenrikspolitikk | Harald Stanghelle

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator
«For første gang i mitt politiske liv tenker jeg at hvis EU ikke lykkes så kan Europas fortid bli Europas fremtid,» sa utenriksminister Børge Brende mandag.

Det er dristig, ambisiøst – og nødvendig.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Mandag kveld gikk det offentlige startskuddet for intet mindre enn arbeidet med «Norges fremtidige utenriks— og sikkerhetspolitikk», for å låne Utenriksdepartementets egen formulering. Det skjedde i form av et åpent møte på Litteraturhuset i Oslo med både utenriksminister Børge Brende og forsvarsminister Ine Eriksen Søreide som innledere.

Nå skal det jobbes intenst før Solberg-regjeringen vårsesjonen neste år legger frem en stortingsmelding om utenrikspolitiske veivalg.

To tidligere meldinger - ingen banebrytende

Slikt kan nesten kalles en begivenhet.

De siste 27 årene har vi bare fått to slike meldinger, og ingen av dem er blitt stående som spesielt banebrytende.

I august 1989 var det Thorvald Stoltenberg som forsøkte seg, og her i avisen har utenriksveteranen Nils Morten Udgaard hevdet at den brukes i undervisningen på Blindern som et eksempel på en god skivebom. Hele Europa ble jo forandret i månedene etter at siste punktum i meldingen var satt.

20 år senere var det Jonas Gahr Støres tur. Også hans prosjekt ble formet i en tid med store omveltninger, men samtidig i en grunnstemning av troen på at verden tross alt gikk i riktig retning. Slik er det ikke lenger, og derfor er det ingen sjokkerende observasjon å konstatere at Støres stortingsmelding ikke akkurat er noe hyppig referansepunkt i den utenrikspolitiske samtalen vi holder oss med her i landet.

Veivalg-prosjektet skjer i den mest kaotiske tid vi har opplevd siden den siste storkrigen. - Harald Stanghelle

Nå er det Børge Brende som inviterer til en diskusjon om Norges grunnleggende utenrikspolitiske interesser og de veivalg disse tvinger frem. For utenrikspolitikk er noe langt mer enn analyserende seminarer. Det er vanskelige politiske valg, ofte i skjæringspunktet mellom realisme og idealer.

En mollstemt grunntone preger utenriksdebatten

Veivalg-prosjektet skjer i den mest kaotiske tid vi har opplevd siden den siste storkrigen.

En økonomi i ubalanse, utfordrende folkevandringer, radikalisering og terror, et uforutsigbart Russland, «nygamle» former for både statlig og folkelig nasjonalisme, samt et EU i vedvarende strid med seg selv. Alt dette preger det Europa Norge skal forholde seg til.

Eller som NUPI-direktør Ulf Sverdrup formulerte det på Litteraturhuset:

«Jeg har arbeidet med Europa i tyve år, men hvis du spør om hvilket Europa vi har om seks måneder, ja, så er jeg slett ikke sikker på svaret.»

Sterkere kan knapt dagens usikkerhet formuleres av en av de mest observante stemmene i vår utenrikspolitiske debatt.

Og utenriksminister Børge Brende var ikke snauere i sin virkelighetsbeskrivelse:

«For første gang i mitt politiske liv tenker jeg at hvis EU ikke lykkes så kan Europas fortid bli Europas fremtid.»

Det er denne skjebnetunge grunntonen som preger debatten. Det går mye i moll for tiden.

Russland preger oss mer enn siden Sovjetunionen

Samtidig er det nettopp i slike tider at det kan ha en egenverdi å gå opp de utenrikspolitiske sporene. Derfor vil vi det nærmeste året ganske ofte høre ord som «situasjonsbeskrivelse», «beroligelsestiltak» og «utfordringsbilde».

Og apropos det siste: Derfor var det selvsagt ingen tilfeldighet at det var forsvarsminister Ine Eriksen Søreide som Børge Brende hadde ved sin side da denne utenrikspolitiske dugnaden ble sparket i gang.

For svært mye handler nå om et Russland som ikke lenger skildres som partner, men som en uforutsigbar størrelse vi igjen er begynt å bli redd for.

Norges naboskap til stormakten i øst har alltid vært et grunnelement i vårt lands utenrikspolitikk. Nå preger det mer av den enn noen gang siden oppløsningen av Sovjetunionen.

Realisme og idealisme henger nært sammen

Slik blir også våre langsiktige nasjonale interesser tydeligere. Og slik blir interessebegrepet snevrere. Det skilles stadig oftere mellom det som defineres som vitale norske interesser og alt det andre.

Samtidig er det ikke så enkelt å skille mellom den realistiske og den mer idealistiske tilnærmingen til utenrikspolitikken.

De mer kyniske realistene har lenge vært skeptiske til å bruke begrensede ressurser på norsk freds— og bistandsdiplomati verden over. Men forrige ukes giverlandskonferanse i London viste imidlertid hvor nært realisme og idealisme henger sammen:

Et norsk initiativ blir en internasjonal suksess. Statsminister Erna Solberg står skulder ved skulder med Europas viktigste leder, Angela Merkel. President Barack Obama skryter av Norges innsats, mens Børge Brende reiser fra London til Washington i utenriksminister John Kerrys romslige fly.

Objektene for utenrikspolitikken - bevegelige mål

Slik bidrar Norge forhåpentligvis til en bedre hverdag for syriske flyktninger og slik brukes både vårt romslige økonomisk handlingsrom og humanitære instinkt. Men slik vedlikeholdes og utvikles også en av bærebjelkene i norsk utenrikspolitikk gjennom snart 70 år, forholdet til USA. Et forhold som vektlegges stadig sterkere i takt med russiske maktdemonstrasjoner og tydeligere europeisk kaos.

I en verden der spillereglene er i konstant forandring kreves bevisste valg. Harald Stanghelle om norsk utenrikspolitikk

Dette – og mye mer – er viktige elementer i den veivalgsprosessen Børge Brende har stilt seg i spissen for. Det kan virke som et nesten håpløst prosjekt å tegne lange linjer når selve objektene for utenrikspolitikken fremstår som bevegelige mål. Men kanskje nettopp derfor kan dette vise seg å bli en både viktig og nødvendig øvelse.

For i en verden der spillereglene er i konstant forandring kreves bevisste valg, evne til å takle det uforutsigbare, vilje til fornyelse og trygghet på eget ståsted.

Intet mindre.

Twitter: @hstanghelle. E-post: harald.stanghelle@aftenposten.no

Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Opptatt av sikkerhetspolitikk? Her er noen av de siste kommentarene og kronikkene:

Kommentator Helene Skjeggestad:

Les også

Det viktigste slaget om Syria foregår akkurat nå 

Innlegg av Monica Thallinger:

Les også

Leger Uten Grenser deltar ikke på konferansen om hjelp til Syria, ettersom den politiserer nødhjelp

Aftenposten på lederplass:

Les også

Syria trenger mer enn tomme løfter

Politisk redaktør Trine Eilertsen kommenterer:

Les også

Listhaugs største utfordring

Kronikk av Børge Brende og Erna Solberg:

Les også

Norge mobiliserer for Syria

Les mer om

  1. Kultur
  2. Russland
  3. Utenrikspolitikk
  4. Erna Solberg
  5. Børge Brende