Kommentar

Anstendighet mot vold og tvang

  • Inger Anne Olsen

Tvangekteskap kan oppheves, kjønnslemlestelse kan ikke. Men etnisk minoritetsungdom har fått én handlingsplan mot alt som er galt.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Idag la barne-, likestillings— og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen frem handlingsplanen mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse for perioden 2013–2016. Den er fri for betente antydninger, den er ordentlig og anstendig i sin tilnærming – eller politisk korrekt, om man vil. Og som tidligere varslet, har den inkludert arbeidet mot alvorlige begrensninger av unges frihet.

Store begrensninger i friheten i barne- og ungdomstiden kan forkrøple et helt liv, og kvelende kontroll er sannsynligvis den mest vanlige mishandlingen etniske minoritetsbarn utsettes for i Norge. Når det gjelder ekteskap er grensen mellom tvang og frivillighet klar. Og når det gjelder kjønnslemlestelse er det ikke spørsmål om hva man ønsker, det er forbudt.

Inger Anne Olsen, kommentator Knudsen Anders/Aftenposten

Men alvorlige begrensninger av unges frihet er vanskeligere å komme til livs, for hvor går grensen mellom kjærlig kontroll og ødeleggende mistenksomhet? Og kan vi stille andre krav til minoritetsgrupper enn til majoritetsforeldre? Her trenger vi både definisjoner og grenseoppganger.Da den første handlingsplanen mot kjønnslemlestelse, begrenset den seg til dette temaet. For 15 år siden kom den første handlingsplanen mot tvangsekteskap. Så ble disse slått sammen, og altså til og med utvidet. Det finnes ingen gode grunner for det. Tvangsekteskap er reversibelt, kjønnslemlestelse er det ikke.

Beskytte ofrene

Riktignok dreier begge forhold seg om vold i nære relasjoner, opptrer først og fremst i enkelte innvandrergrupper. Men i disse sakene blir diskusjonen lett betent. Kvinnemishandling, innvandring, etnisitet, kultur og religion sauses sammen til en svovelgrøt, og gjør det enda vanskeligere å beskytte barn mot sine foreldre.

For det er det dette arbeidet handler om i praksis. En del innvandrede foreldre har andre forestillinger enn moderne nordmenn om hva som er best for barna. Etter hvert oppdager disse foreldrene at disse forestillingene både kan føre dem selv i fengsel, og i tillegg drive barna vekk fra familien.

Både juridisk og moralsk er det barna som er ofrene. I praksis kan hele familien bli lagt øde. Vi ser det samme i andre barnevernsaker. Men når det gjelder saker der barn blir vanskjøttet eller bli utsatt for seksuelle overgrep i familien, går samfunnet vanligvis sammen om å skåne barnet.

Er du kutta?

Annerledes for norskafrikanske jenter. "Er du kutta?" kan klassekamerater spørre, i perioder kampen mot kjønnslemlestelse har vært oppe til debatt. Mange jenter opplever slike spørsmål ekstremt sårende. Barn som spør andre barn på denne måten må ha fått en forståelse av at de har rett til å spørre om slikt. Men finnes det andre grupper i samfunnet som får så direkte spørsmål om det mest private? Omskårne voksne kvinner, på sin side, fremstilles svært ofte som fratatt sin seksualitet. Mens de i sine opprinnelsesland kunne føle stolthet, påføres de her skam og stigma. Heller ikke det er med på å øke selvtillit eller trygghet.

Av alle gode ting handlingsplanen vil, er også å styrke stillingen til lesbiske, homofile, bifile og transpersoner i de etniske minoritetsmiljøene. Det er også på tide. Men her taler myndighetene med to tunger, for ennå er ikke utlendingsmyndighetene alltid helt enige med seg selv om seksuell legning er god nok grunn for å søke beskyttelse, eller om man bare må finne seg i å leve i skjul.

Tenk på et tall

Hvor mange norske barn og ungdommer er utsatt for tvangsekteskap og kjønnslemlestelse? Også i handlingsplanen slås det fast at vi ikke helt vet. Samtidig la Inga Marte Thorkildsens i dag frem statistikk fra juni 2008 til utgangen av 2012, som forteller at det i denne perioden er rapportert om 54 inngåtte tvangsekteskap og 12 tilfeller av kjønnslemlestelse. I tillegg en et stort antall tilfeller der unge har fryktet å bli tvangsgift, kjønnslemlestet eller etterlatt i utlandet.

Slike tall varierer voldsomt fra forsker til forsker, og fra den ene myndigheten til den andre. Et godt eksempel er utredningen en norsk ekspertgruppe laget for Regjeringen i 2008. Temaet var menneskerettslige aspekter knyttet til kjønnslemlestelse og helseundersøkelser, og ekspertene oppga at 80 prosent av alle kvinner i det vestafrikanske landet Senegal er omskåret. Som kilde brukte de Verdens helseorganisasjon.

To år senere skrev UDI-organet Landinfo i en rapport at tallet for Senegal er 28 prosent. Tallet hadde de kommet frem til etter besøk i Senegal og samtale med en rekke kilder.

For en norsk ungdomsrådgiver vil det kanskje være tryggest å tenke at det da er opp mot 80 prosent risiko for at foreldrene til en norsk elev med foreldre fra Senegal vil omskjære sin datter, for Verdens helseorganisasjon er en solid kilde. Men det liten tvil om at Landinfo er nærmest sannheten. De største folkegruppene i Senegal har aldri hatt som tradisjon å omskjære kvinner, og inngrepet ble forbudt ved lov i 1999.

Også for andre land er opplysningene svært sprikende.

Det er heller ikke enkelt å finne ut hvor mange norske jenter som er omskåret, for det er ikke bare å se etter. Dreier det seg om lette former for omskjæring, kan selv ikke gynekologer se om overgrepet har funnet sted. Resultatet av en masseundersøkelse kunne blitt en rekke rettssaker der overgrep ikke var dokumentert.

En hær av rådgivere

I Norge står nå et konglomerat av minoritetsrådgivere, integreringsrådgivere, regionale koordinatorer og kompetanseteam mot alt dette. Det er uvisst hvor stor andel av disse som selv har kjent problemene på kroppen. Generelt har norske myndigheter vært svært tilbakeholdne med å slippe til frivillige organisasjoner med innvandrerbakgrunn på dette feltet.

Les også

Fem unge utsatt for kjønnslemlestelse i fjor

De bør hankes inn i langt større grad når staben av rådgivere og koordinatorer i løpet av de neste tre årene skal utvides til å omfatte alle berørte offentlige tjenester. Mindre er ikke Thorkildsens mål.Da er det viktig å huske at minoritetsungdom er like individuelle og like forskjellige fra hverandre som all annen ungdom. Og hvilke voksne har noensinne klart å forstå dagens ungdom?

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. LEDER

    Aftenposten mener: Fornuftig handlingsplan mot negativ sosial kontroll

  2. NORGE

    Solberg lover skjerpet innsats mot tvangsekteskap, trusler og vold

  3. DEBATT

    Minoritetsungdom skal ha frihet | Erna Solberg

  4. NORGE

    Her må foreldrene bevise at datteren ikke er kjønnslemlestet

  5. KRONIKK

    Man er ikke immun mot rasisme, selv om man kjemper mot negativ sosial kontroll

  6. SID

    Skoleansatte, elever som blir utsatt for negativ sosial kontroll, trenger dere! | Katarina Sirris Karantonis