Kommentar

Så mye død så nær hjemme

  • Vidar Kvalshaug

Så har fireåringen bestemt seg: «Vi kan jo sette båten på havet til de døde. De fortjener jo det.» FOTO: VIDAR KVALSHAUG

Barnas sorg er konkret og helt suveren, den er en krans av markblomster og en hjemmespikret båt.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Bjørnsund i Romsdal

SYVÅRINGEN BINDER en krans av tiriltunge og rødkløver hun finner i skråningene i ferieparadiset sitt, en øygruppe ytterst mot Hustadvika. Hun har laget blomsterkranser hver sommer, blitt brun og tannløs – og er tatt bilde av.

Vidar Kvalshaug Foto: Indrelid Trygve

Hun har sittet mer på fanget denne uken enn ellers, stilt andre spørsmål og syslet med for store tanker, lurt på helt andre ting enn når den neste tannen skal løsne.Syvåringen setter øynene i meg, men er ikke oppstemt som hun pleier være når en blomsterkrans er ferdig. Vi skal sette den på havet til minne om alle ungdommene.

Det er slike ting som får meg til å grine.

Merkedag

Det er minner av denne typen foreldre og pårørende henter frem i sine svarteste stunder. Et album med bilder av barnet fra en sommer en gang, et barn med en egenfanget fisk i hånden, blomsterkrans i håret og lys kjole, på løp etter en ball i julis grønne paradis. Et minne fra en ferie, en merkedag eller noens besøk. Et klasse— eller lagbilde som hektes ned fra veggen og legges i et utrøstelig fang, med en bemerkning som er noen minutters lysstreif inn i en uendelig tunnel.

Toåringen erklærer at han skal gå på do, river av seg bleien, blir satt på do – og gjør sitt. Han får skryt for å ha klart å gå på do, og smiler og klapper for seg selv. Mestring er milepæler foreldre alltid kan tidfeste.

Neste sommer har han begynt med sykkel, noen år senere slenger han skolesekken i et hjørne, en sommer senere kjører han båt alene i havnebassenget, og tiden kommer da han ikke lenger vil være med på familieferie, men dra med noen han kjenner, noen han er mer enig med. Kanskje reiser han på en politisk ungdomsleir, og jeg griner igjen ved tanken på foreldre som har tatt den tunge trappen opp eller ned til sitt barns rom og kanskje ser tilbake på stolte øyeblikk i sine barns liv. Jeg griner når jeg ser for meg to omtumlede foreldre i et slikt rom: En ransel står i et hjørne og venter på høsten, en PC på pulten trenger kun en liten berøring for å lyse opp. Den ble forlatt pålogget, og face booksiden er nå et alter av lys, minner, bekymrede spørsmål og svunnet håp. Sengen på ungdommens rom er i uorden, den er forlatt i all hast og ser ut som om den som sov der hadde tenkt å komme tilbake.

Konkrete ting

Jeg griner når jeg får en pårørendefortelling i radio eller TV, en sterk mor og far som klarer å sette ord på det første, umiddelbare savnet. Bak hver rake rygg er det titalls som ikke klarer det. Kanskje finner de trøst i å gå gjennom sine barns eiendeler, konkrete ting de kan holde i hendene og som gir dem historier å dele. En tegning fra unge år, et verk fra sløyden på skolen som man uansett kunstverkets kvalitet har tatt vare på og som først nå blir dyrebart. Et par fotballsko, en sykkel hun eller han øvde seg på, en fiskestang som står lent som en gedigen sølvnål opp mot veggen og venter på nye kast.

Mot kvelden vil fireåringen lage båt. Vi går ned i brygga, finner plank, sag og spiker. Fireåringen vil det skal skje fort.

Båten blir ikke pen, den blir ikke det, men likevel det fineste vi har gjort sammen så langt i ferien. Han planlegger å tegne og klippe fine flagg vi kan henge i masten, sjørøverflagg også. Relingen på trebåten er laget av ugalvanisert småspiker og et rosa silkebånd som har ligget i en skuff siden bryllupet for ni år siden. «Vi må ha rekkverk for at barn ikke skal falle over bord,» forklarer han.

Jeg legger båndet rundt spikerne, og han står ved siden av meg, puster forventningsfullt og jevnt, og blir stille. Litt for stille, litt for lenge. Så har fire-åringen bestemt seg:

«Vi kan jo sette båten på havet til de døde. De fortjener jo det.»

Jeg snur meg bort igjen, mot havet.

På veien ut hit, kjørte vi forbi et åsted der en 19 år gammel jente mistet livet natten før. Der ute, bak holmene, forliste «Rokta». Boken Bjørnsund i bilder er fulle av navn på omkomne på sjøen, slik mediene har vært denne sommeren.

All denne døden i disse skjærgårdene som er så sentrale i våre liv.

Minnesmerke

På Bjørnsund er det satt opp et minnesmerke av en kvinne som satt på et svaberg og ventet på sine. Båten var savnet, men kystkvinnen, moren og familieoverhodet stirret ut i horisonten og ventet.

Til slutt falt hun om av utmattelse, ramlet i sjøen og druknet. Hun er den mest begripelige vi kan snurre fortellingen om den siste uken i juli 2011 rundt. Når tåken letter og svabergene tørker opp, er det henne vi kan besøke.

Vi voksne kan igjen fortelle om hennes skjebne, se på de tre lysluggene, veksle blikk og undres: Hva tenker barn egentlig om voksnes maktesløse måte å være lei seg på? Selv står de med helt opplagte svar i hendene: De har jo både blomsterkranser og hjemmespikrede båter som kan trøste de døde.

Twitter.com/Kvalshaug

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Hva holder vi på med? Terroren ga Norge et arr. Vi må ikke, kan ikke, skal ikke gjemme det bort

  2. SPREK

    Syv ting som får hele familien opp av sofaen i sommer

  3. KULTUR

    Bokanmeldelse: Hedvig Montgomery gir barnehageforeldre et solid grunnkurs

  4. FOTBALL

    - Vi føler vel egentlig selv at vi er verdens beste supportere

  5. KOMMENTAR

    Neste sommer finnes ikke når du er statsråd | Kjetil B. Alstadheim

  6. KOMMENTAR

    «Skoleferien er for lang»