Kommentar

Politikk på sitt verste | Per Edgar Kokkvold

  • Per Edgar Kokkvold
    Per Edgar Kokkvold
    Tidligere generalsekretær i Norsk Presseforbund

Skjellsordene hagler, ikke bare på nettet, men også i Parlamentet og blant opinionsledere i redaktørstyrte medier, skriver Per Edgar Kokkvold. Bildet viser en karikatur utenfor Parlamentet, av Theresa May og Boris Johnson. Foto: EDDIE KEOGH/Reuters, NTB scanpix

Hva er det med EU-spørsmålet som får frem det verste hos politikere og opinionsledere?

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

23. juni 2016 sa det britiske folk et klart nei til fortsatt britisk EU-medlemskap. I dag, 23. desember 2018, nøyaktig to og et halvt år senere, er Storbritannia fortsatt EU-medlem, og ingen vet når eller om landet kommer til å forlate unionen.

I mellomtiden hagler skjellsordene, ikke bare på nettet, men også i Parlamentet og blant opinionsledere i redaktørstyrte medier.

I den ene leiren får EU skylden for alt som er vondt, også det som åpenbart er britiske regjeringers eget ansvar. I den andre leiren ter de seg slik at det er nærliggende å tenke på hva den gamle Nordlys-redaktøren Ivan Kristoffersen en gang sa om sine norske kolleger: Når de nærmer seg EU, revner buksene i ærbødighet på kommentatorer som ellers har en kritisk samfunnsprofil.

Per Edgar Kokkvold er tidligere generalsekretær i Norsk Presseforbund. Foto: Morten Uglum

I de hysteriske høyretabloidene blir EU-tilhengerne, som vil ha omkamp om medlemskapet, kalt folkefiender, forrædere og landssvikere. De som mener at «brexit er brexit» – Boris Johnson, Jacob Rees-Mogg og deres protesjeer – blir av en kommentator i Daily Telegraph kalt fantaster, drømmere, tullinger, fjols og kjøtthuer.

En av The Guardians fremste politiske kommentatorer kaller dem «tåper, løgnere og vandaler, som av perverse, ideologiske grunner nyter tanken på det kaos som venter Storbritannia dersom landet forlater EU uten en avtale».

May under dobbel ild

Verst går det ut over statsminister Theresa May, som har gjort brexit til flexit, et EU-kompromiss som får de rene og ranke til å rase. Boris Johnson mener avtalen vil gjøre Storbritannia til en vasallstat, en EU-koloni.

En annen av de kompromissløse EU-motstanderne blant Mays partifeller i Underhuset sa nylig, riktignok anonymt, at statsministeren burde «dolkes og henges». De som uttaler seg under fullt navn, er litt mildere.

Det sier det meste om de harde frontene i den britiske EU-striden at det i en skjebnetid for regjering og nasjon ble reist mistillit mot May fra hennes egne parlamentsmedlemmer. Det var aldri noen tvil om at hun ville vinne, men det var ikke store seieren.

200 stemte for May, 117 mot. Nesten 37 prosent ville altså bli kvitt henne. Mange har raljert over ydmykelsen. Den eneste som har vært ganske stille, er Labour-lederen Jeremy Corbyn. Det kan ha sammenheng med at han selv, i juni 2016, i et mistillitsforslag fra sine egne parlamentarikere fikk hele 77 prosent av dem mot seg!

Det var aldri noen tvil om at hun ville vinne, men det var ikke store seieren, skriver Kokkvold om mistillitsforslaget mot Theresa May. Foto: Alastair Grant / TT NYHETSBYRÅN, NTB scanpix

Under normale omstendigheter ville Labour nå ha ligget milevidt foran May og de konservative på meningsmålingene, slik Tony Blair og Labour-opposisjonen gjorde foran parlamentsvalget i 1997. Da triumferte Labour, og de konservative mistet mer enn halvparten av sine plasser i Underhuset.

I dag ligger de to partiene omtrent likt på meningsmålingene. Tilliten til Theresa May er større enn til Jeremy Corbyn. Det er nesten ufattelig, etter all elendigheten som har rammet statsministeren: den uforsonlige partisplittelsen. Ommøbleringer i regjeringen hvor statsråder har nektet å bli flyttet på. En landsmøtetale hvor både stemmen, teknikken og logistikken sviktet. Og ikke minst nyvalget i 2017, som skulle styrke Theresa Mays forhandlingsposisjon i Brussel, men som endte med at regjeringspartiet mistet sitt flertall i Parlamentet etter en katastrofal valgkamp fra Mays side.

Det blir feil å si at Theresa May de siste ukene har mistet sin autoritet i Parlamentet. Man kan ikke miste noe man ikke lenger har.

Nyvalget i 2017 endte med at regjeringspartiet mistet sitt flertall i Parlamentet etter en katastrofal valgkamp fra Mays side, skriver Kokkvold. Foto: Frank Augstein / TT NYHETSBYRÅN, NTB scanpix

Folket er klokere

Men folket er klokere enn de folkevalgte. Britene ser nå noe av det samme som de satte så stor pris på i Mays hvetebrødsdager: hennes seriøsitet. Folk beundrer sin statsminister for måten hun står på for sitt land, mens andre er opptatt av sine partiers kortsiktige gevinster og sine egne politiske karrierer. EU-motstandere og EU-tilhengere går i strupen på Theresa May, men deres egen EU-politikk spriker i alle retninger: brexit – hard eller myk, en EØS-avtale, «Canada pluss» eller en ny folkeavstemning.

Folk flest har selvfølgelig forlengst avslørt Jeremy Corbyns påstander om at Theresa Mays EU-avtale er den dårligst mulige, når EU står fast på at avtalen er den best mulige. Labour-lederen later som om Storbritannia kan beholde alle fordeler ved EU-medlemskapet selv om landet skulle forlate EU, hvis bare en Corbyn-regjering får sette seg ved forhandlingsbordet. Folk skjønner selvfølgelig at dette er absurd, et forsøk på å skjule EU-splittelsen i hans eget parti – og i hans eget hode.

Mays avtale er en bedre avtale for EU enn for Storbritannia, men Storbritannia får neppe en bedre avtale når EU nå vil statuere et eksempel. Europa-unionen er blitt noe helt annet enn det som i sin tid ble forespeilet det britiske, og for den saks skyld det norske, folk: en union det er svært vanskelig å komme seg ut av. Theresa May har forhandlet frem et kompromiss, noe midt mellom «soft brexit» og «remain minus». Men kompromisser har dårlige kår i dagens Storbritannia.

To alternativer gjenstår

Theresa May har ikke flertall i Parlamentet for skilsmisseavtalen. Og hvis hun ikke får gjort noe med de punktene i avtalen som kan bety fragmentering av den britiske union, er det vanskelig å se hvordan hun kan få flertall når Parlamentet i midten av januar endelig skal votere over avtalen med EU.

Hvis Mays avtale blir nedstemt, gjenstår det i praksis to alternativer: enten at Storbritannias seiler ut av unionen uten en avtale, med store økonomiske ulemper, i hvert fall på kort sikt, eller at landet på en eller annen måte forblir medlem av EU.

Fra en demonstrasjon for brexit i London tidligere i desember. Foto: Frank Augstein / TT NYHETSBYRÅN, NTB scanpix

Slik kan den liberale elite, som 23. juni 2016 mot alle odds fikk folket mot seg, til slutt få det som den vil. Men en mulig ny folkeavstemning blir ikke noe vakkert skue: langt styggere og bitrere enn den forrige og enda mer splittende. Særlig hvis de urbane elitene glemmer dem som føler seg forlatt, og som ikke har merket så mye til EU-medlemskapets frukter, bortsett fra stagnasjon og synkende lønninger.

Nasjonalfølelse er en sterk kraft som ikke bare kan «informeres» bort. Folk er ikke rasister og nasjonalister fordi de ser sin egen innflytelse forvitre og er motstandere av en stadig tettere union uten en felles europeisk offentlighet. Det er blant annet dette misforhold som får den tysk-amerikanske statsviteren Yascha Mounk i et intervju i Aftenposten 18. november til å kalle Europaunionen, som han ikke vil fjerne, men reformere, for «det mest slående eksempel på en udemokratisk liberalisme». Andre har kalt EU ikke et folkefengsel, men en forbedringsanstalt som bare vil vårt eget beste, fordi de tror at vi selv ikke vet hva som er bra for oss.

kokkvold@online.no
Twitter: @Kokkvold

  • Flere kommentarer av Per Edgar Kokkvold:
Les også

Slik Theresa May har stilt seg, fortjener hun kanskje ikke å lykkes med sin brexit-plan. Men landet hennes gjør det.

Les også

Listhaug og de farlige ordene

Les også

Sosialdemokratiets storhetstid kommer aldri tilbake. Sverige har endret seg.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Brexit
  2. Politikk
  3. Storbritannia