Kommentar

Eliten er de andre | Andreas Slettholm

  • Andreas Slettholm
    Kommentator

Oslo-ordfører Marianne Borgen (SV), kronprins Haakon, NHO-president Arvid Moss og NHO-direktør Ole Erik Almlid på første rad under årskonferansen til NHO. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Norsk elitedebatt forblir en svarteperkonkurranse. Det er å kaste bort et nyttig begrep.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Avisen Klassekampen har skrevet om norske eliter i ukevis, utløst blant annet av et stort intervju med Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum i romjulen.

Denne helgen var turen kommet til SV-leder Audun Lysbakken. Til avisen sier han at eliten «ikke er vegetarianere som sykler til jobb i Oslo, men rikinger som påvirker regjeringen».

Det var jo flaks, siden vegetarianere som sykler til jobb i Oslo, trolig er overrepresentert blant SV-velgere.

Vedum har derimot ment at «de som setter seg på elsykkel og sykler til jobben sin i departementet», er en del av problemet. Heller ikke Vedum legger seg her ut med egne kjernevelgere, akkurat.

Videre er det neppe veldig mange Frp-fans i det Sylvi Listhaug har kalt «den meningsbærende eliten».

Alle andre enn en selv

I en interessant, men lett forvirrende føljetong er én ting konstant: Eliten er alle andre enn en selv.

Klassekampen har gjennomført den klassiske journalistiske øvelsen «folk som åpenbart tilhører eliter, avviser at de tilhører eliter». Denne gang under NHOs årskonferanse.

Sentralbanksjef Øystein Olsen «tenker ikke slik», i likhet med DNBs styreleder Olaug Svarva. Cicero-direktør og leder i Bioteknologirådet Kristin Halvorsen mener hun «ikke nå lenger» er del av eliten, men aksepterer at hun var det som statsråd. LO-leder Hans Christian Gabrielsen erkjenner at «mange oppfatter» ham som del av makten og eliten. «Men om du spør meg som tidligere fagarbeider ved Tofte cellulosefabrikk, om jeg er del av eliten, vil jeg ikke si det», legger han til.

Det er nesten festlig å lese slike sitater fra noen av Norges viktigste beslutningstagere og premissleverandører.

Men vel så fascinerende blir det når avisen selv viser samme begrensede innsikt i egen posisjon. VGs Anders Giæver har påpekt at Klassekampen selv ikke kan fritas for elitestempelet, ettersom de sosiokulturelt skiller seg lite fra andre hovedstadsmedier.

Jo da, det kan de, mener Klassekampen på lederplass – på grunn av «tre lokalkontorer utenfor Oslo», «vår tunge kulturdekning» og «et navn som springer ut av Karl Marx’ klasseanalyse». Hun nevner riktignok ikke at leserne deres er høyere utdannet enn Aftenpostens og tjener like mye.

  • Noen politiske spørsmål griper rett inn i elitespørsmålet: Ulven er en del av Oslo-eliten

Flere eliter

Slik kan man fortsette. Alle som er nevnt i denne saken, kan – og bør – defineres som tilhørende en elite i Norge. Samtidig rotes det hele til ved at man snakker om «eliten» i entall, som sosiolog Magne Flemmen har påpekt.

For det finnes alltid andre former for makt enn den en selv besitter. Særlig vi som besitter stor kulturell makt later til å ha problemer med selvangivelsen. En aviskommentator eller redaktør har makt gjennom en tilgang til offentligheten som de fleste bare kan drømme om. Det gir anledning til å sette dagsorden og påvirke opinionen. For eksempel ved å skape elitedebatt.

Det bør ikke være vanskelig å erkjenne at det er en eliteposisjon.

Les også

Bompengeopprør og mistillit mot politikere. Hvorfor møter det grønne skiftet så sterk motstand? | Tarje Wanvik og Håvard Haarstad

Ikke én elite mot Folket

Så lenge debatten om eliter er et svarteperspill der begrepet skal defineres slik at en selv faller utenfor, blir ordskiftet lite opplysende.

For målet med begrepet må være å analysere maktforhold i samfunnet. Å snakke om én elite som står i motsetning til «Folket», er en svak og tilslørende analyse. Interessekamp foregår hele tiden, også mellom eliter. Dessuten er ikke eliter illegitime i seg selv, slik man kan få inntrykk av, men nødvendige. Noen må jo ta beslutninger, enten det er i departementer, avisredaksjoner eller bedrifter. Og noen må skrive bedre bøker, eller løpe fortere, enn andre.

Strengt tatt bør ingen overraskes over at SV er mest skeptisk til pengemakten, Sp til Oslo-makten og Frp til dem som oppfattes å råde over den kulturelle definisjonsmakten. Det rimer godt med partienes grunnleggende samfunnssyn. De tre analysene er heller ikke gale eller irrelevante.

For kultureliten, forvaltningseliten, forsvarseliten, politikereliten, næringslivseliten og organisasjonseliten finnes – og sikkert mange til. Alle disse fortjener å bli utsatt for kritisk søkelys. Men den politiske debatten må handle om hvordan ens foretrukne elite forvalter makten sin, og hvorfor makten eventuelt er illegitim. Dette er strengt tatt slik mye ordinær samfunnsdebatt foregår til daglig.

Elitebegrepet er fruktbart hvis det kobles til slike analyser. Men det fordrer også at en erkjenner at det finnes ulike eliter, at det er mer eller mindre gode grunner til at de eksisterer, og at man selv sannsynligvis er del av dem.

I hvert fall om man diskuterer spørsmålene i Klassekampen.

Les mer om

  1. Audun Lysbakken
  2. Trygve Slagsvold Vedum
  3. Andreas Slettholm
  4. NHOs årskonferanse

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Landet der ingen vil være elite

  2. KRONIKK

    Elitedebatten: Man trenger ikke være elitist og ta avstand fra vanlige folk, selv om man har selvinnsikt

  3. KULTUR

    – Ja, jeg er en del av eliten

  4. KULTUR

    Zeshan Shakar: Vi skulle få en jobb som ga status og høy lønn. Vi skulle bosette oss i Holmenkollen og på Aker brygge.

  5. KOMMENTAR

    «Én ting har elitene til felles: De får det som de vil»

  6. POLITIKK

    Distriktsministeren har ansvar for 3 prosent av regjeringens distriktsmilliarder